… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Om akkurat én måned skal jeg endelig få orden på det plagsomme kneet mitt! Da blir protesen byttet ut, forhåpentligvis for aller siste gang.
Fortsatt er dette det morsomste bildet av kneet, der venstre er mer enn 4 grader varmere enn høyre. Det er riktignok ikke sånn akkurat nå, vanskeligere å få bilde av noe som er vondt enn noe som er betent … Men uansett – lealaust ledd skal bli fast i fisken (eller flesket mer kanskje) og jeg ser frem til å smått om senn bli smertefri – jippi!
Tinnitusen, altså. Den er vel here to stay, som de sier på nynorsk. I siste utgave av bladet Din Hørsel stod denne artikkelen på trykk.
Tema for dette nummeret er nettopp tinnitus, hvis du er litt interessert i temaet så kan hele bladet lastes ned som pdf og leses her. Tenk at det til og med innen dette temaet florerer med fake news! Før man blir fullstendig tussete av ulyder bør man hvertfall prøve noen hjelpemidler, behandlingsmetoder og kursopplegg. Og jeg kan – om ikke annet – si at jeg er i godt selskap:
Jaja, så blir det bytte av kne. Igjen. Det er dessverre fortsatt ustabilt, det er vondt og det holdt ikke med bytte av liner for et knapt år siden. Dermed er det duket for take #3 av min kneprotesehistorie.
De to foregående gangene har jeg stresset litt med å komme meg tilbake til jobb så raskt som mulig, uten at jeg vet om det er årsaken til at det har gått skeis. Denne gangen har jeg planer om å ta tida litt mer til hjelp. Ikkeno stress. Men altså; på det tredje skal det skje – har jeg tenkt. Bare å smøre seg med den berømte tålmodigheten og vente på dato.
Alle har vel begynt på trening og diett nå i januar tenker jeg. Også jeg. Det vil si; dietten er det så som så med, jeg er fortsatt alt for glad i (og avhengig av) søtsaker … MEN jeg er i gang med treningene igjen, og fortsetter som i høst med tre økter i uka.
Nå har jeg økt vektene på alle apparater, og det merkes. Det har gitt gode resultater å trene jevnlig i flere måneder, nå har jeg til og med quadriceps igjen! Leter ofte etter motivasjonen, men sier meg fornøyd med å holde på rutinene så langt.
For noen dager siden oppdaget jeg at jeg ikke hadde vondt i kneet. Det var en forunderlig merkelig følelse. Jeg måtte riktig kjenne etter, og smertene var vips! borte. Siden da har jeg antagelig gått rundt med et forbauset uttrykk i ansiktet, for det var skikkelig rart. Men godt. Veldig godt 😀
Nå er det striskjorte og havrelefse, for de som liker sånt. Jeg får vel holde meg til yoghurt eller brødskiv – er ikke så glad i havregreier 🙂
Vi har på mesterlig vis klart å ha ferie og fri de dagene og ukene det ikke har vært tidenes sommervær og varme i år. Det er lenge siden brunfargen har glimret så innmari med sitt fravær på skrotten. Bading har foregått som vassing opp til knærne sammen med hunden. Reiseaktiviteten har begrenset seg til eksotiske Namsos (hytta) og Storlien (Utlandet) og ungdommene har stort sett jobbet mens vi har hatt fri. Jeg brukte mye lenger tid på å komme meg på to bein enn jeg hadde forventet. Og da vi omsider skulle ha ferie (og varmen var her for fullt) så havnet Olav på sykehus og vi tilbrakte tiden inne på et air-conditionavkjølt rom mens folk stønnet over varmen der ute.
I morgen er det altså hverdag. Jeg kunne jo kjørt på med klisjéen “det skal bli godt å komme i gjenge igjen” men det kjennes ikke helt sant, faktisk. Det hadde vært godt med fri fortsatt. God tid til lang frokost, tusle rundt i pysj og småpusle i huset, strikke og drikke te, se dårlige serier på TV, plukke flere tomater fra buskene som bugner av sånne. Men så får vi vel si som i fjor (og året før) – vi kan ha ferie neste år vi!
Endelig har Olav kommet seg ut fra sykehuset og vi kan starte på ferien vår! Første gjøremål var å ta med Lukas på badetur, gradestokken passerte 31°C og det trengtes litt avkjøling.
Turen gikk til Stavsjøen, og det var godt for både hund og mor med litt plasking i deilig badevann.
Etterpå feiret vi feriestart med middag på Havfruen. Det var fantastisk god mat! Gutta spiste kveite og vågehval, mens jeg storkoste meg gjennom en anselig mengde blåskjell.
Vi har gledet oss lenge til ferie i år, sent ute som vi er. Da ble oppkjøringen en smule annerledes enn vi tenkte da Olav ble syk i forrige uke, innlagt på sykehuset og operert sist helg.
Sykehusrommet er ikke akkurat noen festsal, smitteisolat og temmelig nakent. Men Olav er en tålmodig skapning og har holdt seg lydig i ro mens behandlingen pågår.
Vi venter fortsatt på “løslatelse” og friskmelding, og håper inderlig at det blir ferie i år også!
Jeg skal starte å jobbe (så smått) på mandag, og jeg gleder meg! 💃 Det får så være at hele juni har vært iskald og varmen nå kommer tilbake. Jeg får nyte ettermiddagene. Nå slipper jeg å stirre i veggen eller på evindelige tv-repriser. Jeg får riktignok ikke strikket like mye, men jeg gleder meg til å komme i gjenge igjen!
(I dag er det to måneder siden kneoperasjonen, og jeg sånn sådär fornøyd foreløpig. Litt om det siden …)
Jeg har fått oppfylt en mer enn femti år gammel drøm, nemlig å bli litt høyere. Nå gjelder dette riktignok bare venstre side av meg, og bare fire millimeter. Men alle monner drar! Mon tro om jeg trenger nytt pass?
Det er selvfølgelig kneoperasjonen som har fiksa dette for meg. Den delen som ble byttet ut var en deep dish liner – det vil si den plastdingsen som ikke vises på røntgenbildet, som ligger mellom stålkonstruksjonene. Den gamle lineren var 9 mm. Den nye er 13. Se så fint 🙂
Den komplette epikrisen inneholder en del mer og mindre spennende detaljer, så jeg er fortsatt spent på hvordan dette skal bli til slutt. Jeg har startet med systematisk trening nå, og så snart jeg får tatt stingene kan jeg utfordre bevegeligheten enda mer.
Og så må jeg fortelle at jeg fikk besøk av Trine & Torbjørn som hadde med denne nydelige kjempestore rosebusken. Tusen ♥lig takk, den er så flott der den står!