En slags minihage for sommerens godsaker er omsider blitt virkelighet. Kanskje den blir litt mer mangfoldig neste sommer? I år er det gressløk, bladpersille og masse basilikum der.
Tag: ferie
Naturkrefter
Prisen for varmen er visst noen skikkelige skyll med regnvær etter heftig torden og lyn. Det er ganske fascinerende – når det ikke lander helt oppi hårrøttene da …
Ombestæmt mæ
Jeg startet på Surry Hills-jakka for noen dager siden, men fant fort ut at mønsteret absolutt ikke kom til sin rett med det flerfargede Wollmeise-garnet. Så jeg svitsja elegant over til den andre nyervervelsen; Geilsk Tynd Uld i en herlig rustfarge. Og se det ble så meget bedre! Nå har jeg også kommet godt inn i mønsteret og ser at det kan bli ferdig jakke en gang 🙂
Jeg mangler altså fortsatt en glup idé for Wollmeise, synes det er for fint til å strikke sokker liksom. Men kanskje det blir til det likevel …
Det går smått, men relativt stødig fremover. Utrolig nok er det brukt bare ett 50gr-nøste hittil!
Litt romantisk lys passer godt til strikking i sommerregn, ikke sant?
Regn ingen hindring
Det varslede regnet dukket omsider opp også på Vikan. Et heidundrende tordenvær ristet både hytte og folk, det var temmelig nærgående en stund. Som namdalsregn har for vane, så ble regnet igjen da tordenværet dro. Likevel måtte gutta prøve badevannet og det var visst ikke så verst selv med ti grader lavere lufttemperatur. Lukas var som alltid badevakt!
Strikkekos i sommervarmen
Selv om sommeren har vært ubeskrivelig varm så har jeg ikke greid å legge fra meg strikketøyet. Både Mesterskapstrikk og generell iver etter å bli ferdig med pågående prosjekter har holdt meg i aktivitet. Litt nettshopping og besøk på Husfliden gjorde også sitt. Så nå har jeg fått ferdig en del greier (og begynt på noen nye).
Kauni-Fanajakka mi ble ferdig i forrige uke, den er jeg veldig godt fornøyd med! Det mørke Kauni-garnet kjøpte jeg på strikketreffet i mars, så det var jo på tide å få et ferdig produkt ut av det. Jeg har fulgt oppskriften fra Sandnes Garn sitt hefte Klassikere og det sorte garnet er Rauma Finull. Jakka er strikket på tradisjonelt vis, men klipt i fronten og til ermene uten maskinsømmer. (Den har fått alle knappene sine nå altså)
Så ble det nok en dose Kauni i litt lysere farger og jeg valgte å starte på en hverdagsjakke (Ann Myhre, aka Pinneguri sin oppskrift) som strikkes ovenfra og ned. Det lyse garnet er igjen Rauma Finull. Jeg ble litt lei av denne underveis og etter å ha prøvd den på med halvstrikkede ermer fant jeg ut at den like godt kunne avsluttes der. Den har fått bare fire knapper øverst og kan henge åpen over magen. Dermed har jeg strikket en sommerkveldjakke – allerede prøvekjørt noen dager. Jeg er veldig fornøyd med den altså! Så får jeg heller finne noe annet garn og fullføre en hverdagsjakke siden en gang.
I tillegg til disse jakkene har jeg strikket kluter (som omtrent hele Norge har gjort i år). Jeg har gitt bort noen, men både hytta og heimen har nå fått en bra forsyning med deilige vaskekluter. På hytta har alle håndklær og vaskekluter farger etter humlebildet på veggen – gul, orange, grønn (og rød) – mens det går litt i alle nyanser hjemme.
Nå har jeg startet på Wollmeise Twin-garnet og prøver meg på en Surry Hills Cardigan. Det kan kanskje ta sin tid, vi får se!
Svømme-Ida
Tenk at Ida klarte å svømme helt alene uti den store sjøen! Med redningsvest på trampolina tok hun like godt spranget og var deretter omtrent ikke til å stoppe.
Sjeldne øyeblikk
Når badetemperatur og lufttemperatur er langt over normalen, når vi har ferie og fri og god tid, når alle ungene er samlet på ett brett … det er ikke hverdagskost altså!
Når i tillegg alle arvingene fanges på ett bilde – ja da er det nesten høytid! 😀
Venter på sjela
Sånn er det når man farter rundt – det tar litt tid før alt er på plass hjemme, liksom. Men nå har det gått noen timer og vi begynner så smått å akklimatiseres til hjemlige forhold etter den deilige uken på Santorini. Eller akklimatiseres og akklimatiseres … det er faktisk varmere her enn det var da vi reiste i morgentimene.
Flyene kommer tett som hagl over Kamari Beach (uten at det var noe å bry seg om) og vårt fly hjem var også i rute. Heldigvis, får jeg si – det er en bitteliten flyplass med utrolig få sitteplasser og fryktelig mange som skal reise med de haglende flyene, så det var greit å slippe å vente mer enn vi måtte.
Vi hadde deilige, lange og late dager på stranda. Med lesestoff, musikk, mat og drikke innen rekkevidde. Og sjøen, så klart. 
Det var som regel ikke lang betenkningstid mellom solseng og det våte element.
Det blåste veldig opp de siste par dagene, spesielt fredagen. Rett etter vårt siste bad i de heftige bølgene ble stranden stengt for bading. Litt kjipt, for det var absolutt herlig å bade selv om vi innså at det kunne være litt risikabelt. 
Men en tur i bassenget gjorde susen for svette turister. Vinden kjølte også litt på sitt vis, men ingenting kan måle seg med et bad!
Har man bassenget sånn noenlunde for seg selv kan man også praktisere bomba. Jeg kan garantere fin effekt etter dette spranget 🙂
Turen til Fira kommer vi til å huske lenge. Det som ser ut som snø på fjelltoppene rundt omkring er bygninger. Utsikten var skikkelig breathtaking – hadde det ikke vært for varmen, så hadde vi nok tatt flere runder i de sjarmerende smågatene.
Her er hele Kalderaen fanget i ett glimt. Øya i midten er Nea Kameni, restene av vulkanen som Santorini en gang var, og som fortsatt er aktiv – på sitt vis. 
Dette bildet er bare juks og bedrag (tatt foran en diger plakat), men det var akkurat sånn. Og vi har vært der. Derfor er det et artig minne synes jeg.
Hotellet vårt var trivelig, rent og skikkelig. Ikke så alt for langt fra stranda og med to fine bassengområder. Det var ikke alle steder på øya som var like idylliske, så jeg synes vi har grunn til å være fornøyd med boplassen.
Vi bodde i bakgården, på den andre siden av gata til hovedhotellet og resepsjonen. I grunnen var det helt okei, veldig stille og rolig, selv om vi gjerne skulle hatt balkong vendt bort fra kveldssola.
Og så fikk jeg jo gleden av å feriere med denne kjekkasen – uimotståelig, ikke sant? Vi angrer litt på at den flotte lua og det kledelige håret ikke ble med i bagasjen hjem … 
Og som de trege trønderne vi er kom vi oss aldri til Oia for å se solnedgangen i havet. Vi stemte for å gjøre andre ting i den trykkende ettermiddagsvarmen og nøyde oss med solnedgang i markedsgata i stedet.
Månen tittet i alle fall frem. Jeg har jo ikke sett den på kjempelenge, så selv om den var liten satte jeg pris på synet. Buskaset utenfor balkongen vår var granatepletrær, festlig vekst. Og bare det at det ble mørkt om kvelden var også sjarmerende nok. Det stemmer liksom litt bedre med døgnrytme og sånt da 🙂
Siste kvelden vi passerte vaktkatten (om du husker den fra forrige reiserapport) fikk vi skikkelig nærkontakt. Stakkars liten, han var nok tørst. Vi hadde ikke noe å tilby bortsett fra litt småprat og kos. Jeg må bare tro han får det han trenger og fortsetter å være sjefen i gata i alle sine ni liv!
Santorini midt i uka
Slaraffenlivet fortsetter her i det sørlige Egeerhavet. Etter fire hete dager fylt med bading, solkrem, alt for mye god mat og ditto drikke var det fire tomatrøde trøndere som bestemte at det var på tide med litt sightseeing. Alle busser her på øya går til hovedstaden Fira, og derfra igjen i alle mulige retninger. Det er omtrent som om man skulle tatt buss fra Trondheim til Bodø – man måtte liksom innom Oslo først. Vi fant ut at en tur til hovedstaden fikk holde, i alle fall i første omgang.
Fira er en bitteliten by bygd oppetter klippeveggene. Det kryr av små butikker og kaféer (en del relativt eksklusive og dyre!) – og esler. 
En trapp med maaaange trinn fører ned til havnen. Der går det en kabelbane, og eseltransport. Det var nokså gjennomtrengende lukt rundt eslene og tilsvarende mengder med …eh.. eksos fra dem, så vi valgte å avstå fra rideturen. Vi vandret i stedet helt til toppen av Fira der vi hadde en fantastisk utsikt over hele Kalderaen, og hele vestkysten av Santorini; fra sørvestspissen og opp til Oia helt i nord.
Klart vi skulle vært der og sett den verdensberømte solnedgangen, men den blå himmelen og utsikten var opplevelse nok i varmen i dag.
Varmen ja – i dag har det vært nesten helt vindstille og omtrent ikke dis i horisonten. Temperaturen har vært rundt 35 grader og det merkes når lufta står stille! Vi bader og bader og drikker og drikker. Nattelivet er det heller så som så med, vi er slappe som skurefiller så snart mørket siger på, så det er veldig greit å finne senga i rimelig tid.
Jeg må vise frem litt av nabolaget her også; er ikke disse blomsterbuksene stilige? Ved spørsmål om hvordan man vanner slike kom svaret øyeblikkelig fra Sondre: Man gir dem buksevann, såklart!
Ved bassenget er det en liten fugl som stikker innom på ettermiddagen for å bade. Skikkelig tøffing 🙂
Og på vår vei til stranda hilser vi daglig på denne vesle tigeren som har fast vakt i en nisje. Synes han er fin jeg.
Tenke seg til at vi er over halvveis i ferien allerede. Det går litt fort, synes jeg …
Χαιρετίσματα από Σαντορίνη
Det er vel på sin plass å levere en reiserapport også fra solfylte Santorini – man er jo etter hvert vant med å gjøre slikt på tur. En av de store fordelene med hotellet vi bor på nå er at de har wifi her. Men ulempen er (selvsagt) at det er ustabilt som bare rakkern. Og ettersom det til alt overmål er gratis, så nytter det liksom ikke å klage heller. Sydenland, ass…
Men vi har det strålende! Vær og temperatur overgår alle forhåndsmeldinger så langt, og badeforholdene er det ingen ting å utsette på. Varmt og godt, lett tilgjengelig både ved hotellet og i det blå Middelhavet – eller Egeerhavet, mer spesifikt.
De første par dagene er brukt til kjentmannsprøven. Det er ikke en veldig stor øy dette, så vi føler at vi skal få med oss det vesentligste. Kan hende orker vi å bevege oss utenfor nærområdet, tiden og været får vise. Først og fremst er vi på ferie og kobler av fullstendig!
En liten og vettskremt innbygger løp foran oss på veien – dyrelivet ellers ser ut til å bestå av et moderat antall katter og hunder, selv om jeg regner med det er mer mangfoldig enn som så. 
I alle fall; so far, so good. En ny rapport kan plutselig dukke opp hvis tid, vær og nettforhold vil 🙂