Jeg har sett lyset

I dag fikk jeg omsider nett på en svitsj jeg har knota med i lang tid. Egentlig tenkte jeg å hekte den i hekken på en annen svitsj, en enkel operasjon som ikke ville tatt så lang tid. Men for å gjøre det hele litt mer permanent valgte vi å få den på egen fiber med én gang. Og det var mange punkter (og rom) som måtte kobles sammen med snorer før jeg kunne skru svitsjen i racket. Mørk var den, og frustrert var jeg. Helt til en guru med lyspenn ble med meg for å sjekke de ulike sammenkoblingene. Det var da jeg så lyset. Jeg har ikke engang sett en sånn lyspenn før – det sier litt om hvor mye jeg jobber med fiber.

Nå hører det med til historien at alt var i sin skjønneste orden med både patching, kabler og konfigurasjoner, det var bare en feil SFP som gjorde at linken ikke kom opp. Og det var ikke jeg som hadde plukket feil dings denne gangen. Artig når ting virker – og artig å lære noe nytt. Det ble egentlig en helt grei start på helgen.

Den nye jobben min

Om tre uker kan jeg notere 15 år som ansatt i UNINETT. I løpet av disse årene har jeg bebodd 13 forskjellige kontorer i tre ulike bygg, vært ansatt i både morselskapet og to av datterselskapene før jeg returnerte til mor for fire år siden, hatt minst 6 ulike stillinger og 7 ulike ledere. I løpet av kort tid skal jeg nå inn i kontor nr. 14 og får leder nr. 8. Det er i sannhet en levende organisasjon dette, på godt og vondt.

Den gruppen jeg har vært i frem til nå er oppløst. Eller – det høres kanskje finere ut å si at den er fusjonert. Vi flytter inn i nettavdelingen, der de store gutta jobber. Bare gutter. Det har nesten alltid vært bare gutter. Nå får de til alt overmål tre jenter på én gang. Avdelingen skal bestå av tre seksjoner, og ennå vet jeg ikke hvilken jeg havner i eller helt i detalj hva jeg skal jobbe med. Jeg tror vel i bunn og grunn det vil bli mye av det samme som før, i alle fall håper jeg det ikke blir mindre utfordrende eller mindre utviklende.

Jeg har ønsker for fremtiden på jobb og jeg har virkelig lyst å brette opp ermene for å gjøre en innsats. Jeg er veldig spent på den nærmeste tiden. Jeg har tro på denne omorganiseringen. Og jeg gleder meg fortsatt til å gå på jobb – hver dag!

På’n igjen

peis-litenNytt år og nye muligheter. En lang og deilig ferie er over og mandag er det striskjorta og havrelefsa igjen. Her hjemme er det mye å ta tak i, mye som har vært forsømt men som jeg nå innbiller meg at det skal bli tid til å pusle med. Litt oppussing, litt nyinnkjøp, litt kaoskontroll – antagelig er leie av søppelcontainer et smart første skritt på akkurat den veien.

Vi kom hjem i dag, det var helt nede i -20° på bilturen, selv om det bare var -12° ute da vi kom hit. Da var det deilig å ha boden full av egenprodusert ved og kunne tenne i peisen med én gang, gitt. Utpakkingen gikk ganske radig, og etter et bedre måltid kunne vi synke ned i sofaen for en stund. Margrete er hjemme enda en dag før hun reiser tilbake til Bardufoss.

Jeg er veldig spent på hva som skjer på jobb den nærmeste tiden. Vi omorganiseres (igjen) og utgangspunktet ser i alle fall bedre ut enn jeg våget å tro på. Jeg er veldig klar for å brette opp ermene og gjøre det jeg kan best, eller til og med noe helt annet hvis det dukker opp motivasjon for det. Jeg vet hva jeg har mest lyst å holde på med, selvsagt. Men nå gjenstår det å se hva som er den store planen og hvor mye rom det er for ønsker når kravene skal oppfylles.

Uansett føles det godt å se fremover nå. Det ser virkelig ut som det er et helt blankt og nytt år som venter, selv om jeg vet at hverdagene kommer underlig brått på. Men bare det å endelig se lys i tunnellen uten å tro at det er det møtende toget, det er ganske okei. Det har vært mørkt lenge.

Året som gikk

2009 er snart slutt. De fleste år inneholder vel litt av hvert, men jeg syns vel det har vært i meste laget av en del ting denne gangen. Summa summarum ble det likevel ikke så aller verst.

gulvJanuar kom med den skremmende nyheten om at mamma hadde fått kreft, og dette kom selvsagt til å prege mye av året.

I februar var det vinterferie og vi reiste til Vikan for å begynne å legge gulv i hytta. Det var fryktelig kaldt og vi måtte være godt kledd for å kunne være der. Mamma og pappa var på Utsikten noen dager før de reiste til Trondheim og mammas operasjon. Vi fullførte gulvet.

Mars ble en ventemåned. Mamma startet omsider med cellegiftbehandling. Tvillingene begynte for alvor å spille gitar og bass, og vi investerte i instrumenter til dem.Våren var i anmarsj.hytte-mai

Påskeferien kom i april og vi reiste tilbake til hytta for å fortsette innredning og bygging. Isolasjon var stikkordet. Mamma var nokså dårlig en ganske lang stund og påskeferie uten henne og pappa på hytta var rart.

Allerede i mai fikk vi en smak av sommer. Hyttebyggingen skred fremover, nå var det panel på veggene som sto for tur. En vond arm skapte trøbbel for meg.

olav-50

Juni ble travel på alle fronter; hjemme, på hytta, andre fritidssysler. Olav og tvillingene fyller henholdsvis 50 og 2×10 år. Margrete kolliderte med en bil med scooteren sin, det gikk heldigvis bra! Men det satte en støkk i meg. Margrete fikk sin eksamen fra videregående skole. Mamma ble innlagt på sykehus nok en gang. Og jeg hadde hjertet i halsen. Siste innspurt for planlegging av Utopia. Jeg fant igjen Trine etter mer enn 30 år. Et herlig gjensyn og noe jeg ikke vil gi slipp på.

En lang og deilig sommerferie tok til i juli. Etter en uke på speiderleir kom vi til Vikan og ble måneden ut. Mye besøk, men ufredrikten mamma og pappa. Margrete reiste i militæret. Hytta fikk inndelt rom.

Første helg i august kom det storfint besøk; både svigermor, mamma og pappa tok en tur til Vikan. Mamma var veldig mye bedre form og omsider ferdig med cellegift. Den aller første vikanfestivalen gikk av stabelen. Ferien var over. Vi fikk besøk fra Tyskland. Armen min ble dårligere og jeg ble sykmeldt. Olav hadde trøbbel med en skulder, det ble vanskeligere å gjøre arbeid over brysthøyde. Vi feirer 10-års bryllupsdag.

kjokkenSeptember ble kald og våt. Olav fikk så store problemer med skulderen sin at han måtte sykmeldes en stund. Hytta var så ferdig at vi kunne overnatte der. Mamma kom i gang med strålebehandling. Fredrik og Nathalie forteller nyheten om at de venter barn og jeg skal bli bestemor.

Oktober fulgte med fortsatt mye vått og kaldt vær. En fryktelig ulykke skjedde med Patrick; han ble påkjørt og overkjørt i en rundkjøring. Han ble operert og sendt til rehabilitering. Etter to måneder fikk han ta bort stålrammen i bekkenet, men fortsatt (nå i desember) gjenstårhytte-nov mye trening. Margrete kom hjem på velferdspermisjon for å være hos Patrick. Hytta fikk installert peis og rørleggerarbeidet ble ferdig. Vi malte og jobbet med innredning. Jeg bestemte meg for å ta endelig farvel med speideren.

I begynnelsen av november døde mormor. Et langt liv og den siste tilknytningen til den delen av barndommen ble borte. Olav får resultat av MR; han må opereres i skuldrene. Armen min er etter hvert blitt brukbar. En nabojente døde i en trafikkulykke. Elektrikerarbeidet i hytta blir ferdig. Utstyr og inventar, senger, kjøkken, bad og alskens babyblir kjøpt inn.

Desember kom med snø og forventninger til juleferien. Margrete kom hjem på nok en velferdspermisjon for å delta i begravelse. Etter enda en retur til militærleiren fullfører hun beretløpet og kommer hjem på juleferie med den røde bereten, utrolig vakker og myndig! På jobb kom meldingen om omorganisering, en endring jeg ser veldig frem til. En kollega mister sin nyfødte, vakre baby. Det gjør et veldig inntrykk på meg. Samtidig får vi et første glimt av neste års nye verdensborger; Fredrik og Nathalies baby.

Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2009. Det er ikke så rent få forventninger jeg har til 2010. Man kan jo ønske seg så mangt, men som regel skjer det uventede ting og vi kan ikke forutse noe som helst. Det er like greit å ta én dag av gangen. Mest av alt ønsker jeg alle et godt år!

A hard day’s night

… eller var det ikke helg denne uka?

megDe siste to ukene på jobb har gått med til planlegging og innkjøp for en svær overhaling av vårt hovedmaskinrom i kjelleren. Etter sju år i bygget har alle hurtigløsninger og la oss bare få dette til å virke gjort det ganske så nødvendig å gjøre noen grep med rydding, reorganisering og restrukturering av alt fra maskinplasseringer, nettverkskabling, strømforsyninger, ruter- og svitsjkonfigurasjoner, såvel som vegger, gulv og rack.

Dette er rommet før vi begynte, selv om vi faktisk hadde fjernet ganske mye skrot da dette bildet ble tatt.

maskinrom1
I begynnelsen var rommet.... litt kaotisk

Noe arbeid var umulig å gjøre mens systemene kjørte, og selv om vi gjorde mye på forhånd hadde vi masse på oppgavelista da vi begynte på jobben lørdag morgen. Vi hadde en bil som kjørte i skytteltrafikk til gjenbruksstasjonen og kastet mer enn 900 kilo med utdatert og ødelagt utstyr. Det er helt galskap å lagre så mye skrot i så mange år.

Vi regnet med å gjennomføre jobben på omtrent åtte timer, selv om noen mente vi kunne greie det på to-tre. Etter ti timer innså vi at vi knapt var halvveis. Vi var fire personer (fem i perioder) som jobbet fra 9 om morgenen til 5 den påfølgende morgene. Da måtte vi gi oss for en stund. Men vi startet på igjen på søndag og greide å ha alle systemer oppe og ny kabling på plass før kvelden.

I morges fjernet vi overskuddskabler og en del søppel, og så fikk vi malt gulvet. Etter 25 intense arbeidstimer er jeg godt fornøyd med resultatet. En summering av alle timene viser at vi brukte mer enn 100 timer denne helgen.

maskinrom2
Her kan vi ta imot gjester!

Her er det “nye” maskinrommet vårt. Ikke rart jeg er glad, eller?

Vi har også fått inn et lite arbeidsbord med plass til å jobbe der nede, med nødvendig verktøy, nødlys og en ny brannslokker. Ny maling på gulvet gir et helt nytt inntrykk når man går inn i rommet. Jeg tror jeg må sitte på vakt utenfor fra nå av og passe på at ingen går inn med sko, ingen fjerner en kabel eller setter inn nye…

Midlertidig kapitulasjon

Okei, så må jeg roe ned en stund da. Jeg har definitivt brukket et ribbein eller flere. Smertene bare økte de foregående dagene og i dag måtte jeg bare gå hjem fra jobb. Med en solid dose smertestillende og ikke noe husarbeid i dag håper jeg på en god natts søvn og kanskje muligheten til å puste normalt i morgen. Vi skal dra til Solfang, men hvis jeg ikke blir bedre er jeg redd hemstrappa ikke blir malt riktig ennå.

Og jeg må bli bedre i løpet av en uke, vi har neste kamp neste søndag. Jeg har ikke lyst å miste den.

Nyladde batterier

To dager på jobb har gått. Ikke som en røyk, men de har gått. Den første dagen ble ganske spesiell. Jeg hadde et slags bilde i hodet mitt av hvordan det ville bli å komme tilbake på jobb etter seks uker ferie. Jeg trodde jeg skulle få tid til å lese epost, sortere oppgaver, planlegge resten av året (og de få systemdriftstimene jeg har igjen) og bare vandre litt rundt i kontorlandskapene og si hei til kollegaer, ta en ekstra kaffepause, en is – kort sagt; bare akklimatisere meg tilbake til hverdagen igjen.

Yeah, right.  Det var på ingen måte det rette bildet.

Det er selvsagt flott å ha en virkelig jobb. Jeg var bare ikke forberedt på mengden virkelig på den første dagen. Det viste seg å bli ganske morsomt likevel, og faktisk mye bedre enn om bildet hadde blitt virkelighet. Og selv om jeg ikke har fått planlagt så mye har jeg mer enn nok å gjøre en stund.

Det hjelper å ha hatt en skikkelig lang ferie. Batteriene er ladet. Men det som virkelig gjorde disse to dagene supergode var de få, spesielle kollegaene som la merke til at jeg var tilbake. Det gjør alt verdt strevet når noen sier de er glad for å se meg. Det er det som gjør jobben virkelig og som gjør at jeg ønsker å fortsette med det jeg gjør. Nå føles det ikke like ille at sommeren er over, jeg har gjenoppdaget arbeidsgleden min.

PS: Vi greide til å med å samle fem stykker til volleyballtrening i går kveld. Kjempemorsomt, men drepen for armen. I morgen skal jeg til legen.

Sommerønsker

12 arbeidsdager igjen før sommeren. Jeg begynner å få en smule panikk. Det er mye å få panikk av; blir jeg ferdig med oppgavene på jobb, blir jeg godt nok forberedt til Utopia, har jeg glemt noe viktig før en lang byggeferie på Solfang? Først må jeg uansett overleve Utopia, men etter det har jeg en hel måned med liv i sakte fart!

Jeg vet jeg kommer til å savne en del ting, men det finnes kanskje ikke noe sånt som en savneliste? Jeg har i alle fall to ønskelister, og jeg har lov å ønske masse for jeg har bursdag i ferien.

Jeg vil ikke ha:

  • mygg
  • klegg
  • unger som slåss
  • vondt i armen
  • søvnløse netter, også kjent som tidlige morgener
  • lange bilturer

Jeg vil ha:

  • avslapping
  • sol og en fin brunfarge
  • varm sjø
  • glade mennesker
  • fremdrift på Solfang

Når ting dukker opp eller holder seg unna skal jeg si fra 🙂

Livet er godt

Jeg er fornøyd, tilfreds, lykkelig. Dagene går, alt for fort selvsagt, men de triller ganske greit avgårde.

jobb har jeg mer enn nok å gjøre, det er bra. Jeg liker å ha mye å gjøre, og jeg liker å løpe rundt for å fikse små og store ting, lete etter feil og rette dem, små hjernetrim-oppgaver og de ordinære oppgavene som går nesten automagisk. Selvsagt er det mest moro når ting ramler på plass, og for tiden ser det ut til å gå mest den veien. Jeg har det nesten mer travelt enn noensinne, men å jobbe sammen en gjeng fine kollegaer er virkelig inspirerende. Jeg får mye positiv feedback fra de som er nærmest. Det er uten tvil avgjørende for å ville fortsette innsatsen.

Landsleiren er nå bare 52 dager unna og planleggingen er intensiv på alle nivåer. Det er mange møter, både på IM, telefon og turer til Oslo for ordentlige møter. Jeg er ekstremt glad for at min stab nå jobber boritmot autonomt. Det er veldig flinke folk med en genuin interesse for sine ulike områderog de levere når de skal og når de må, og også på egne initiativ. Nå håper jeg bare at jeg ikke har glemt ett eller annet viktig område ettersom tiden er i ferd med å renne ut for ting som skal produseres. Det er noen blandede tilbakemeldinger her, men jeg er ikke bekymret – ennå.

Volleyball er fortsatt min favoritt-fritidsaktivitet. Det er morsomt å spille, det gir en del trening og mine beste venner er på samme lag. Jeg håper all treningen viser noen fremskritt hos med etter hvert, også for de andre. Innendørssesongen er over for denne terminen, men vi har to eller tre dager i uka en stund fremover som vi kan bruke til å spille for gøy. Og med sommeren kommer utendørsspill. Det gleder jeg meg til, til sol og varme og forhåpentligvis muligheten til å kombinere dette med noe sosialt og kanskje en grillkveld i nesten-midnattssolen.

Mamma er nok en gang litt bedre etter cellegift. Hun er nå halvveis i behandlingen, jeg tror den siste runden var tøff for henne. Men nå er hun tilbake og jeg håper hun snart er på vei til Vikan for litt hyttekos igjen!

Sist, men ikke minst er jeg kjempefornøyd med hyttebyggingen vår. Jeg har forresten regnet ut vekten av alt panelet vi bar forrige helg og det ble 2800 kg, altså 2,8 tonn! Ikke rart skuldrene mine er blå. Vi er nødt å hoppe over bygging kommende helg, ettersom 17. mai er her og ungene vil gå i tog og delta på aktiviteter på skolen etterpå. Jeg må innrømme at jeg heller ville hoppet over denne feiringen, men det er ungene som har bestemt i år. Så får jeg heller glede meg til to langhelger etter det. Nå skal vi starte på interiørjobben, jippi!

Noen ganger kan jeg være ganske svartsynt, og når alt ser så lyst ut som nå er jeg redd jeg skal falle ned i depressive hverdager og stress igjen. Jeg savner fortsatt positive tilbakemeldinger fra der hvor det teller. Men jeg sikter mot fred, prøver å være positiv og ignorerer det som kan ignoreres. Og livet er godt!

Lys i tunnellen

Helgen er nesten over. Været har vært helt fantastisk, sol og varmt. Men jeg har ikke fått kjenne noe av det, dessverre. Jeg har vært på jobb hele tiden, selv om mengden arbeid har vært litt opp og ned. Hovedformålet med helgen var å sette scenen for kommunikasjonsstaben. Og jeg tror det var en suksess. En hel del effektive og produktive møter har gitt ønsket resultat for journalister, reportere og fotografer. De har vært ute og prøvd i praksis det de har lært og de har hatt god veiledning underveis. Jeg har bare vært organisator og observatør, men det jeg har sett har gjort meg rolig – enda roligere enn sist helg. Jeg føler at vi er på rett vei og jeg er sikker på at vi skal klare det som trenger å gjøres på landsleiren i juli. Takk til dere alle, dere er en super gjeng!

Jeg greide også å få unna litt jobb-jobb. Det er egentlig ganske greit å være på jobb i helgen med masse plass og stillhet til å rydde i saker og ting uforstyrret. Jeg lengter fortsatt til neste helg, men alt i alt var dette en tilfredsstillende en. Og jeg kan møte den ordinære arbeidsdagen litt mindre på hæla i morgen.