A hard day’s night

… eller var det ikke helg denne uka?

megDe siste to ukene på jobb har gått med til planlegging og innkjøp for en svær overhaling av vårt hovedmaskinrom i kjelleren. Etter sju år i bygget har alle hurtigløsninger og la oss bare få dette til å virke gjort det ganske så nødvendig å gjøre noen grep med rydding, reorganisering og restrukturering av alt fra maskinplasseringer, nettverkskabling, strømforsyninger, ruter- og svitsjkonfigurasjoner, såvel som vegger, gulv og rack.

Dette er rommet før vi begynte, selv om vi faktisk hadde fjernet ganske mye skrot da dette bildet ble tatt.

maskinrom1
I begynnelsen var rommet.... litt kaotisk

Noe arbeid var umulig å gjøre mens systemene kjørte, og selv om vi gjorde mye på forhånd hadde vi masse på oppgavelista da vi begynte på jobben lørdag morgen. Vi hadde en bil som kjørte i skytteltrafikk til gjenbruksstasjonen og kastet mer enn 900 kilo med utdatert og ødelagt utstyr. Det er helt galskap å lagre så mye skrot i så mange år.

Vi regnet med å gjennomføre jobben på omtrent åtte timer, selv om noen mente vi kunne greie det på to-tre. Etter ti timer innså vi at vi knapt var halvveis. Vi var fire personer (fem i perioder) som jobbet fra 9 om morgenen til 5 den påfølgende morgene. Da måtte vi gi oss for en stund. Men vi startet på igjen på søndag og greide å ha alle systemer oppe og ny kabling på plass før kvelden.

I morges fjernet vi overskuddskabler og en del søppel, og så fikk vi malt gulvet. Etter 25 intense arbeidstimer er jeg godt fornøyd med resultatet. En summering av alle timene viser at vi brukte mer enn 100 timer denne helgen.

maskinrom2
Her kan vi ta imot gjester!

Her er det “nye” maskinrommet vårt. Ikke rart jeg er glad, eller?

Vi har også fått inn et lite arbeidsbord med plass til å jobbe der nede, med nødvendig verktøy, nødlys og en ny brannslokker. Ny maling på gulvet gir et helt nytt inntrykk når man går inn i rommet. Jeg tror jeg må sitte på vakt utenfor fra nå av og passe på at ingen går inn med sko, ingen fjerner en kabel eller setter inn nye…

Midlertidig kapitulasjon

Okei, så må jeg roe ned en stund da. Jeg har definitivt brukket et ribbein eller flere. Smertene bare økte de foregående dagene og i dag måtte jeg bare gå hjem fra jobb. Med en solid dose smertestillende og ikke noe husarbeid i dag håper jeg på en god natts søvn og kanskje muligheten til å puste normalt i morgen. Vi skal dra til Solfang, men hvis jeg ikke blir bedre er jeg redd hemstrappa ikke blir malt riktig ennå.

Og jeg må bli bedre i løpet av en uke, vi har neste kamp neste søndag. Jeg har ikke lyst å miste den.

Nyladde batterier

To dager på jobb har gått. Ikke som en røyk, men de har gått. Den første dagen ble ganske spesiell. Jeg hadde et slags bilde i hodet mitt av hvordan det ville bli å komme tilbake på jobb etter seks uker ferie. Jeg trodde jeg skulle få tid til å lese epost, sortere oppgaver, planlegge resten av året (og de få systemdriftstimene jeg har igjen) og bare vandre litt rundt i kontorlandskapene og si hei til kollegaer, ta en ekstra kaffepause, en is – kort sagt; bare akklimatisere meg tilbake til hverdagen igjen.

Yeah, right.  Det var på ingen måte det rette bildet.

Det er selvsagt flott å ha en virkelig jobb. Jeg var bare ikke forberedt på mengden virkelig på den første dagen. Det viste seg å bli ganske morsomt likevel, og faktisk mye bedre enn om bildet hadde blitt virkelighet. Og selv om jeg ikke har fått planlagt så mye har jeg mer enn nok å gjøre en stund.

Det hjelper å ha hatt en skikkelig lang ferie. Batteriene er ladet. Men det som virkelig gjorde disse to dagene supergode var de få, spesielle kollegaene som la merke til at jeg var tilbake. Det gjør alt verdt strevet når noen sier de er glad for å se meg. Det er det som gjør jobben virkelig og som gjør at jeg ønsker å fortsette med det jeg gjør. Nå føles det ikke like ille at sommeren er over, jeg har gjenoppdaget arbeidsgleden min.

PS: Vi greide til å med å samle fem stykker til volleyballtrening i går kveld. Kjempemorsomt, men drepen for armen. I morgen skal jeg til legen.

Sommerønsker

12 arbeidsdager igjen før sommeren. Jeg begynner å få en smule panikk. Det er mye å få panikk av; blir jeg ferdig med oppgavene på jobb, blir jeg godt nok forberedt til Utopia, har jeg glemt noe viktig før en lang byggeferie på Solfang? Først må jeg uansett overleve Utopia, men etter det har jeg en hel måned med liv i sakte fart!

Jeg vet jeg kommer til å savne en del ting, men det finnes kanskje ikke noe sånt som en savneliste? Jeg har i alle fall to ønskelister, og jeg har lov å ønske masse for jeg har bursdag i ferien.

Jeg vil ikke ha:

  • mygg
  • klegg
  • unger som slåss
  • vondt i armen
  • søvnløse netter, også kjent som tidlige morgener
  • lange bilturer

Jeg vil ha:

  • avslapping
  • sol og en fin brunfarge
  • varm sjø
  • glade mennesker
  • fremdrift på Solfang

Når ting dukker opp eller holder seg unna skal jeg si fra 🙂

Livet er godt

Jeg er fornøyd, tilfreds, lykkelig. Dagene går, alt for fort selvsagt, men de triller ganske greit avgårde.

jobb har jeg mer enn nok å gjøre, det er bra. Jeg liker å ha mye å gjøre, og jeg liker å løpe rundt for å fikse små og store ting, lete etter feil og rette dem, små hjernetrim-oppgaver og de ordinære oppgavene som går nesten automagisk. Selvsagt er det mest moro når ting ramler på plass, og for tiden ser det ut til å gå mest den veien. Jeg har det nesten mer travelt enn noensinne, men å jobbe sammen en gjeng fine kollegaer er virkelig inspirerende. Jeg får mye positiv feedback fra de som er nærmest. Det er uten tvil avgjørende for å ville fortsette innsatsen.

Landsleiren er nå bare 52 dager unna og planleggingen er intensiv på alle nivåer. Det er mange møter, både på IM, telefon og turer til Oslo for ordentlige møter. Jeg er ekstremt glad for at min stab nå jobber boritmot autonomt. Det er veldig flinke folk med en genuin interesse for sine ulike områderog de levere når de skal og når de må, og også på egne initiativ. Nå håper jeg bare at jeg ikke har glemt ett eller annet viktig område ettersom tiden er i ferd med å renne ut for ting som skal produseres. Det er noen blandede tilbakemeldinger her, men jeg er ikke bekymret – ennå.

Volleyball er fortsatt min favoritt-fritidsaktivitet. Det er morsomt å spille, det gir en del trening og mine beste venner er på samme lag. Jeg håper all treningen viser noen fremskritt hos med etter hvert, også for de andre. Innendørssesongen er over for denne terminen, men vi har to eller tre dager i uka en stund fremover som vi kan bruke til å spille for gøy. Og med sommeren kommer utendørsspill. Det gleder jeg meg til, til sol og varme og forhåpentligvis muligheten til å kombinere dette med noe sosialt og kanskje en grillkveld i nesten-midnattssolen.

Mamma er nok en gang litt bedre etter cellegift. Hun er nå halvveis i behandlingen, jeg tror den siste runden var tøff for henne. Men nå er hun tilbake og jeg håper hun snart er på vei til Vikan for litt hyttekos igjen!

Sist, men ikke minst er jeg kjempefornøyd med hyttebyggingen vår. Jeg har forresten regnet ut vekten av alt panelet vi bar forrige helg og det ble 2800 kg, altså 2,8 tonn! Ikke rart skuldrene mine er blå. Vi er nødt å hoppe over bygging kommende helg, ettersom 17. mai er her og ungene vil gå i tog og delta på aktiviteter på skolen etterpå. Jeg må innrømme at jeg heller ville hoppet over denne feiringen, men det er ungene som har bestemt i år. Så får jeg heller glede meg til to langhelger etter det. Nå skal vi starte på interiørjobben, jippi!

Noen ganger kan jeg være ganske svartsynt, og når alt ser så lyst ut som nå er jeg redd jeg skal falle ned i depressive hverdager og stress igjen. Jeg savner fortsatt positive tilbakemeldinger fra der hvor det teller. Men jeg sikter mot fred, prøver å være positiv og ignorerer det som kan ignoreres. Og livet er godt!

Lys i tunnellen

Helgen er nesten over. Været har vært helt fantastisk, sol og varmt. Men jeg har ikke fått kjenne noe av det, dessverre. Jeg har vært på jobb hele tiden, selv om mengden arbeid har vært litt opp og ned. Hovedformålet med helgen var å sette scenen for kommunikasjonsstaben. Og jeg tror det var en suksess. En hel del effektive og produktive møter har gitt ønsket resultat for journalister, reportere og fotografer. De har vært ute og prøvd i praksis det de har lært og de har hatt god veiledning underveis. Jeg har bare vært organisator og observatør, men det jeg har sett har gjort meg rolig – enda roligere enn sist helg. Jeg føler at vi er på rett vei og jeg er sikker på at vi skal klare det som trenger å gjøres på landsleiren i juli. Takk til dere alle, dere er en super gjeng!

Jeg greide også å få unna litt jobb-jobb. Det er egentlig ganske greit å være på jobb i helgen med masse plass og stillhet til å rydde i saker og ting uforstyrret. Jeg lengter fortsatt til neste helg, men alt i alt var dette en tilfredsstillende en. Og jeg kan møte den ordinære arbeidsdagen litt mindre på hæla i morgen.

Fortell meg at jeg er bra nok

Finnes det noe sånt som en vårdepresjon? Vi hører vel normalt om slike depresjoner som skyldes mørketiden, om høsten og vinteren. Jeg tror aldri jeg har hørt om vårutgaven i alle fall. Tvert i mot er vel våren tiden for nytt liv, den lovende årstiden og tiden for å bli forelsket, for romantikk, for å nyte lange, lyse netter, forventninger til sommeren og planlegging av ferie. Og vanligvis er vel dette det våren betyr for meg også.

Jeg elsker følelsen av små, lette sko mot asfalten etter en lang vinter med praktiske, varme og tunge sko. Jeg elsker å se gress, blomster og blader på trær etter hvert som snøen forsvinner. Jeg elsker å kjøre bil uten følelsen av glatte veier. Jeg elsker å gå inn i en skog og høre fuglene og lukte naturens gjenoppvåkning. Og jeg elsker følelsen av at tiden utvider seg. Dagene er lenger og det er lettere å stå opp om morgenen.

Denne våren er liksom litt annerledes. Jeg føler fortsatt alle de fine følelsene. Men ting skjer, uansett årstid. Jeg prøver å holde tritt med alt som er vanlig, være snill og grei og gjøre mine plikter. Men ting går bare ikke i den retningen jeg ønsker. Og igjen lurer jeg på om jeg har blåst mine egne forventninger helt ut av proporsjon. Eller om jeg har tatt på meg for mye. For dagene er ikke egentlig lenger. Vi har bare dagslys litt lenger. Jeg kan fortsatt ikke (eller bør i alle fall ikke) jobbe flere timer hver dag. Jeg er fortsatt trøtt om morgenen. Og jeg rekker ikke over mer. I alle fall tror jeg ikke at jeg gjør det. Og det er vel i bunn og grunn hele problemet – det jeg føler er min virkelighet.

Denne følelsen av å ikke være på topp og ikke være i stand til å leve opp til andres forventninger (eller mine egne), alltid noen skritt etter – den tar knekken på selvtilliten min, styrken min og viljen til å fortsette. Og jeg lurer på hva som egentlig er problemet. Jeg er vel en type person som trenger mye tilbakemeldinger. Å jobbe helt alene ville være helt meningsløst for meg. Så kanskje jeg bare trenger noen til å fortelle meg at jeg er bra nok. Gi meg sjokolade. Gi meg en klem. Fortell meg at jeg ikke trenger å være ferdig med alt i går og at ikke alt trenger å være perfekt. Jeg har lov å ta en pause. Og jeg fortjener en god natts søvn. Jeg nekter å falle inn i en vårdepresjon.

Côte d’Azur

Jeg har aldri vært i Frankrike før, det er nesten godt gjort, for jeg har da reist litt rundt omkring. Denne gangen var det virtualiseringskonferanse i Cannes, og gjengen dro dit. Det var en utrolig flott konferanse, den største jeg har vært på noensinne. Det ble ikke så mye fritid, egentlig. Og i februar er vel ikke Rivieraen på sitt aller mest fristende heller. Men en superduper reise ble det. Her er noen bildeminner.

Virtually anything is possible

Utsikt fra borgen

Ikke så verst med utepils i februar

Fin promenade langs sjøen

Utrolig mye folk i plenumssalen

I ♥ NY

Jeg har vært i New York! Vi var tre stykker fra jobb som reiste for å delta på en virtualiseringskonferanse, og det var kjempeflott. Men de dagene vi hadde fri og var turister i verdensbyen var enda bedre. Det var faktisk helt fantastisk! Vi har sett så utrolig mye, shoppet som gale, hatt nydelig vær… jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne for å beskrive reisen. Jeg har tapt mitt hjerte til denne byen, for sure! Jeg ♥ New York.

Nye kamera, nye linser
Vegard, Øyvind og jeg på pub
Gutta på Brooklyn Bridge
Meg på Brooklyn Bridge
Times Square med favorittbutikken min
Sunset på Broadway
På vei hjem, rett nedenfor Zabar’s bodde vi