Denne helgen har vi fått unna en hel masse. Vi fikk besøk av Maria og Bernhard, vi møttes først på Stokkhaugen.
Mamma og Bernhard
På fredag kjørte vi i flokk og følge til Utsikten. Vi feiret 10-års bryllupsdag – vel, jeg kjøpte med en bukett roser i alle fall.
Ti nydelige roser for de ti årene som har gått
Guttene ble med på sopptur i skogen mens jeg, Olav og pappa jobbet i hytta. Pappa og Olav fikk faktisk gjort unna hele taket, i tillegg til masse annet.
Pappa og Olav gjør ferdig taket innvendig
Tobias og Sondre fant masse kantarellerMamma og Maria renser sopp og har en hyggelig stund på verandaen
Det ble tid til en omvisning på Solfang også. Nå er alle soverommene ferdig malt. Vi har vært kjempeeffektive!
Det var skikkelig slabberas på Solfang i helga. Mamma og pappa fikk en velfortjent pause fra sykehuslivet og tur til Utsikten, svigermor Jorunn kom på besøk for første gang på ett år. Sammen med oss og folket på Knausen koste alle seg i godværet.
Trivelig rundt kaffebordet på SolfangPappa produserer masse vedMamma stabler ved
Kroppen inn i verdens mykeste genser, ingen sko, beina på bordet, pute bak nakken. Og laaaaangsom pusting.
Feiring av 17. mai kan være slitsomt, i alle fall når man skal følge ungene rundt og ta del i enhver aktivitet. Vi bestemte oss på forhånd for å ta ting litt rolig i år. Ikke noe tivoli og karuseller, ingen bytur, ingen lange tog. Vi så på det lokale skoletoget og deltok på nabolagets arrangement på skolen etterpå. Tvillingene deltok i ulike aktiviteter, de tradisjonelle potetløpene og sekkeløpene. De spiste pølser og is, løp rundt med vennene sine og så ut til å ha uendelig med energi. Olav og jeg bare satt der, med en kaffekopp og en vannflaske. Best å slappe av når man kan på en slik dag.
Vi kunne ikke hatt bedre vær på nasjonaldagen. Helt blå himmel, sol og varmt. Det ble ganske varmt inni bunaden som naturligvis er laget av ull. For mange år siden passet den til og med. Dette er den årlige overraskelsen; hvorfor har bunaden min krympet siden sist?
Å få på vesten er mest utfordrende. En av hektene er vanskelig å se, og omtrent håpløs for meg å feste alene. Dagens seanse ble bortimot hysterisk, etter som jeg strevde en stund mens ungene stod der og så meg snurre rundt som en hund som løper etter halen sin. Da jeg omsider greide å hekte ting på plass fikk jeg følgende kommentar: “Du ser ut som Fiona“. Hrmf. Jeg var faktisk ganske fornøyd med årets krympenivå før denne kommentaren. Nå skifter riktignok Fiona mellom troll- og menneskekropp. Jeg kan kanskje lure meg selv og innbille meg at kommentaren egentlig var noe sånt som “Wow, mamma, du er virkelig lang og slank og ser fantastisk ut i bunaden din”.
Her venter jeg på slutten av barnetoget
I tillegg til å nyte gnagingen på de nederste ribbeina og følelsen av at lungene var flatklemte er bunadskoene et tema. De brukes naturlig nok ikke oftere enn bunaden, og er dermed ikke akkurat de mykeste og mest inngåtte skoene i skapet. Etter omtrent ti minutter lengtet jeg etter slutten av dagen. Den varte selvsagt litt lenger. 17. mai er en av de lengste dagene i året, faktisk. I alle fall virker det sånn.
Vi avsluttet med stil likevel. Vi besøkte mamma og pappa, en koselig avslutning på årets feiring. Tvillingene hadde fortsatt energioverskudd og tilbragte omtrent hele besøket på trampolinen. Jeg telte stille i hodet mitt til ni – antall timer med tortur av ribbein og føtter. Mine hint om å avslutte dagen var ikke lenger subtile, og til slutt så alle ut til å være enige om at nok var nok. Ungene var tomme og vi hadde alle fått mer enn vår andel av mat og søtsaker. Nasjonaldag er morsomt, slitsomt og heldigvis bare én gang i året.
Pappa sier at mamma er søt uten hår. Og mamma sier han er søt som sier det. Og jeg syns de begge to er søte som holder på sånn. Jeg er helt enig med pappa, mamma er i grunnen søt uansett. Jeg har ikke sett dem på over en uke nå. De dro til Vikan så snart mamma følte seg sterk og frisk nok. Det er supert at de kan være der, jeg tror den plassen til og med er mer terapi for dem enn meg. Og det sier ikke lite, det er jo mitt paradis!
Pappa har også turban, eller...? Han og mamma jobber på Knausen
Nå håper jeg de fortsatt er der når vi kommer om bare tre dager. Vikan er mye mer komplett når de er der. I påsken var mamma ganske syk, immunforsvaret hennes var superlavt i omtrent en uke. Jeg synes fortsatt dette er skremmende, kreft er en teit oppfinnelse. Mamma nærmer seg nå samme stadium i cellegiftbehandlingen som hun var da. Kanskje vi venner oss til topper og bunner etter hvert som behandlingen går fremover, men jeg håper virkelig på flere topper og at mamma skal få muligheten til å kose seg på Vikan og den herlige sommeren vi har foran oss!
I dag er en fin mandag. Folk er glade i hverandre. Sommeren er på vei. Jeg gleder meg til langhelg. Jeg skal til Vikan. Mesteparten av ting på jobb er i rute. Jeg skal spille ball i kveld. Det er godt å være.
Fisk til middag, jippi! Det er det ungene mine svarer to eller tre ganger i uka. Jeg har hørt at dette ikke er tilfelle over alt. Jeg kan kanskje forstå det, fiskemåltider kan være ekstremt kjedelige og smakløse, i alle fal lhvis den eneste variasjonen er fiskepinner med eller uten ketsjup. Noe jeg faktisk tror det ofte er, dessverre.
Jeg er et ekte bortskjemt barn når det gjelder fisk. Jeg har kjøpt fisk i butikk noen få ganger, men ekstremt sjelden. Pappa elsker å fiske. Nå han har muligheten er han på sjøen og fisker. Og når han gjør det fanger han mye. Han er også en ren kunstner når det gjelder å filetere og gjøre opp fisken etterpå. Han har til og med en stående belønning for de som måtte finne bein i fisken hans – noe som selvsagt gjør ungene ekstra ivrige etter å spise, lete og kanskje tjene litt lommepenger. Det er veldig sjelden de finner bein, må jeg si.
Mamma er en tryllekunstner når det gjelder å tilberede fisken til delikate måltider, og til å lage fiskekaker og fiskeboller. Jeg tror jeg (enda en gang) må se på henne når hun lager fiskefarsen som jeg aldri får til riktig. Og en anselig mengde beinfri fisk, fiskekaker og fiskeboller finner veien til fryseren min. Er ikke det fint, eller?
Jeg er på ingen måte noen gourmetkokk, men jeg liker å lage enkle og smakfulle måltider av fine ingredienser. Heldigvis for meg ser det ut som familien liker det jeg serverer. Og inntil jeg hører noe annet tror jeg jeg bare fortsetter med masse fiskemåltider. Både for den gratis maten, for helsen og for den gode smaken. Og selvsagt for enda et jippi fra ungene.
Vi tok fri denne skoleferieuka med planer om å legge gulv på Solfang. Vi hadde håpet at mamma og pappa skulle være der sammen med oss, men så kom den fryktelige beskjeden om at mamma har fått kreft, og skal opereres allerede denne uka. Derfor måtte de reise allerede på tirsdag. Vi fikk noen fine dager sammen likevel – mye snø og mye kaldt!
Pappa kjører snøfreser
Vi kom godt i vei med gulvleggingen. Etter å ha flyttet alt stæsjet, isolert ferdig gulvet og lagt til “gangbord” begynte vi på den ene siden. Det var sju minusgrader inne i hytta, så noen fornøyelse var det slett ikke å jobbe. På torsdag var vi ferdige med hele gulvet, og dekket det til med bygningspapp med en gang slik at det holder seg helt og rent.
Hele gulvet er lagt, papp oppå
Nå blir det noen dager hjemme før jeg skal reise til Cannes på konferanse. Og så skal vi krysse fingrene for mamma!
Pappa har kjøpt seg metalldetektor, og i dag tok han med guttene på skattejakt på Vikan. Det ble vel ikke det helt store utbyttet med gull og edle metaller, men noen bruskorker og sånt dukket opp innimellom. Sondre fant ei øks, det var stor stas. Tobias fant også noen greier – en bolt og litt mer ubestemmelige artikler. Det ble banket rust utover ettermiddagen, så får vi vel se hvor nyttige funnene viser seg å bli.
Gutta på skattejaktSondre med øksebladTobias banker rust
