… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Pappa dro på havet i morges. Det var (en liten stund) blikkstille sjø og utrolig deilig temperatur. Det blåste opp i løpet av formiddagen, så turen ble ikke så langvarig. Men det ble bra fangst! Og vi fikk 6 herlige uerfileter som nå har blitt middag. Det var kjempegodt – og stort ferskere får man vel ikke middagsmaten sin. Tusen takk for mat!
Varmen kom endelig tilbake i dag, med både sol og speilblank sjø. Vi var ikke så tunge å be med på sjøtur, for Lukas ble det debut i båt. Han var litt skeptisk i starten, men det ble etter hvert helt greit både å tusle rundt og å slappe av i båten.
Jammen ble det fangst også, og det ble ganske travelt for Lukas å skremme fisken skikkelig – han så ut til å være alvorlig sinna på den. I alt fikk vi tre fine sei som nå er puttet i fryseren i passe porsjoner til hundelørdagsgodt.
Musikk er en stor del av hverdagen vår. Alle i familien spiller ett eller annet instrument – rent bortsett fra at jeg ikke har spilt på veldig mange år – og det øves flittig på basser og gitarer. I tillegg spilles det CDer og musikk på nett jevnt over hele dagen. I bilen er radioen ofte på som lydlig følge på lange og korte turer. Interessen for musikk har Olav og jeg felles, det er noe vi begge har vokst opp med og vi har utforsket mange musikalske områder sammen.
Musikk er lett tilgjengelig og transportabelt. Med bittesmå mp3-spillere eller gratisspillere på nett kan man få musikk når som helst og hvor som helst. For en del år siden begynte pappa å samle på – og reparere – gamle musikkmaskiner. Spilledåser, grammofoner, fonografer og alskens har blitt nennsomt satt i stand og tatt vare på. En del har han solgt, og noe har funnet veien til hytta. Jeg fikk denne praktfulle tutgrammofonen av ham:
Vi har planer om å ta den med på hytta, men jeg er usikker på hvor den skal stå. Den tar jo litt plass. Et utvalg av andre flotte musikkspillere ligger på hjemmesiden hans. Jeg syns spesielt fonografen er morsom, spesielt det at den virker og at det finnes et utvalg voksruller med musikk til den! 78-plater er det også masse av i samlingen, og litt av moroa med spillerne er jo at de kan brukes. Nå er kanskje ikke dette musikken vi hører på til daglig, men du skal ikke se bort fra at vi kan sveive i gang en Lois Armstrong eller Jens Book-Jensen i et egnet øyeblikk.
Da tikket jammen kommentar #100 inn her, og det var min kjære lillesøster som stakk av med pallplassen med kommentaren på OL-gull-innlegget. 🙂 Jeg skal pakke lille Tux for avreise i morgen. Pappa har forresten nettopp postet et bilde av oss søstrene sisters som er tatt på Vikan – det er så koselig, så jeg benytter anledningen til å vise det frem her jeg også.
Det er ikke akkurat noen storm av tilbakemeldinger her, men desto koseligere når de dukker opp. Gratulerer med milepælen til meg og gratulerer med ny nøkkelring til søster!
Snart må det da snu, dette fryktelig kalde været? Ikke at jeg egentlig har så mye å klage på, vi har jo hatt det godt og varmt inne når behovet har vært som størst. Men jeg syns vinteren har vart gruelig lenge. Og så er vannet på hytta fortsatt frosset. Grrrr….! Nå har vi omsider vennet oss til å bære vann, smelte snø innimellom, vaske opp for hånd og til og med ungene har blitt kløppere på klutvask i mangel av dusj. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det skulle fryse, vi har varmekabel i røret. Men den leverer vel ikke nok strøm for en slik fimbulvinter, antar jeg.
Pappa er laget av optimisme, og satte i gang med tineprosjekt i dag da temperaturen beveget seg opp på plussiden. Men det nyttet ikke – det er og blir frosset. Sukk. Og jeg lengter mot vår av enda en grunn.
Jeg kom nylig over en annen finfin blogg her om dagen, og Johanne i Det lille huset i skogen har postet en av de søteste sangene jeg vet om. Så er jeg helt sikkert ikke alene om å ønske meg lysere og varmere tider.
Det er ikke noe problem å ta med Lukas på biltur, nei. Han finner seg godt til rette i buret sitt, ikke alltid han har like lyst i utgangpunktet, men det er ikke noen langvarige protester. I går hadde vi en runde på diverse butikker og avsluttet med en tur på haugen og besteforeldrebesøk. Parkeringsplasser og mye folk er litt ugreit ennå, forståelig nok. Men der det er snø er det håp. Og Lukas elsker å leke i snøen.
De kjekkeste butikkene er dyrebutikker, for der får han være med inn. Vi kjøpte et nytt halsbånd og turbånd, sistnevnte er behørig tatt i bruk og veldig kjekt. Halsbåndet må vi prøve litt smått om senn.
Vel fremme på haugen fant Lukas seg godt til rette. Etter litt snusing – og til og med en liten hilserunde med katten Sofus (på trygg avstand, da) – var det tid for en liten strekk. Mellom bestefar og bestemor, på et godt teppe og under et bord – der var det passe.
Pappa er en sånn en – en som kan alt. I alle fall var det sånn Margrete så det som ganske liten da hun oppdaget det grenseløse i hva bestefar kan utrette.
Det er fortsatt sånn, og jeg tror det skyldes at pappa er en ekte nysgjerrigper, han vil finne ut hvordan ting virker og hvorfor de virker sånn. Han fikler og pusler til han enten har kommet i mål, eller til han har funnet seg en ny hobby. Opp gjennom årene er det ikke få prosjekter som har okkupert huset på haugen, bokstavelig talt. 
Som radioamatør var han ivrig i alt fra samband til de underligste kriker og kroker av verden til bygging av egne stasjoner, utstyr og antenner. Den første datamaskinen kom i hus en gang på 70-tallet tror jeg, i alle fall etter fjernskriveren som tikket inn meldinger på rommet hans. Et av de mer synlige prosjektene var kanskje veteranbilen i biter på stua… Jeg tror jeg må skrive mer om dette siden 😉
Byggeprosjekter har det også vært mange av. Pappa har reist mer enn ett hus og uthus, og ikke minst hytter. Han var uvurderlig sjefskonsulent under bygging av hytta vår i tillegg til en hjelpende hånd hver gang behovet meldte seg. All den 
erfaringen han har er kjempenyttig i tillegg til at han både har masse lure ideer og riktig så god fantasi.
Siste nytt på hobbyfronten er en folieskjærer. Nå kan hva som helst produseres – dekorfolie og -tape, t-skjorter, skilt, logoer og merkelapper. Tvillingene fikk hver sin folie til dørene på rommet sitt på hytta; Tobias som spiller bass har en bassgitar med forsterker, mens Sondre fikk en stilig Zakk Wylde-dekor, blodfan som han er. Her er det bare fantasien som setter grenser, og vi har allerede en del ideer om merking av bil, hundebur, mitt nye kontor og selvsagt t-skjorter til Vikanfestivalen som skal gjennomføres til sommeren.
Noe du har lyst på? Gi et vink – oppdrag tas imot med iver og glede 🙂
I dag har pappa bursdag – gratulerer så masse og hipp hipp hurra! Vi var innom en tur på haugen, og da fikk jeg gave:
Snille pappan min, det var jammen ikke verst! Tusen tusen takk! Det er helt sykt at en sånn liten dings kan romme så mye disk. Jeg fant en tilsvarende her. Nå har jeg flyttbar plass til så mye data jeg vil for en lang stund. (Famous last words…?)
Ikke at dette gjorde det noe enklere å finne på gaver til papsen. Jeg vet han ønsker seg gravemaskin, men det er på en måte litt vanskelig å oppfylle det ønsket. Han er i alle fall verdensmester til å fortelle at han alltid har ønsket seg “en sånn” etter at han har kjøpt “en sånn” selv. Vi får legge hodene i bløt og tenke ut noe å overraske ham med en dag.
2009 er snart slutt. De fleste år inneholder vel litt av hvert, men jeg syns vel det har vært i meste laget av en del ting denne gangen. Summa summarum ble det likevel ikke så aller verst.
Januar kom med den skremmende nyheten om at mamma hadde fått kreft, og dette kom selvsagt til å prege mye av året.
I februar var det vinterferie og vi reiste til Vikan for å begynne å legge gulv i hytta. Det var fryktelig kaldt og vi måtte være godt kledd for å kunne være der. Mamma og pappa var på Utsikten noen dager før de reiste til Trondheim og mammas operasjon. Vi fullførte gulvet.
Mars ble en ventemåned. Mamma startet omsider med cellegiftbehandling. Tvillingene begynte for alvor å spille gitar og bass, og vi investerte i instrumenter til dem.Våren var i anmarsj.
Påskeferien kom i april og vi reiste tilbake til hytta for å fortsette innredning og bygging. Isolasjon var stikkordet. Mamma var nokså dårlig en ganske lang stund og påskeferie uten henne og pappa på hytta var rart.
Allerede i mai fikk vi en smak av sommer. Hyttebyggingen skred fremover, nå var det panel på veggene som sto for tur. En vond arm skapte trøbbel for meg.
Juni ble travel på alle fronter; hjemme, på hytta, andre fritidssysler. Olav og tvillingene fyller henholdsvis 50 og 2×10 år. Margrete kolliderte med en bil med scooteren sin, det gikk heldigvis bra! Men det satte en støkk i meg. Margrete fikk sin eksamen fra videregående skole. Mamma ble innlagt på sykehus nok en gang. Og jeg hadde hjertet i halsen. Siste innspurt for planlegging av Utopia. Jeg fant igjen Trine etter mer enn 30 år. Et herlig gjensyn og noe jeg ikke vil gi slipp på.
En lang og deilig sommerferie tok til i juli. Etter en uke på speiderleir kom vi til Vikan og ble måneden ut. Mye besøk, men u
ten mamma og pappa. Margrete reiste i militæret. Hytta fikk inndelt rom.
Første helg i august kom det storfint besøk; både svigermor, mamma og pappa tok en tur til Vikan. Mamma var veldig mye bedre form og omsider ferdig med cellegift. Den aller første vikanfestivalen gikk av stabelen. Ferien var over. Vi fikk besøk fra Tyskland. Armen min ble dårligere og jeg ble sykmeldt. Olav hadde trøbbel med en skulder, det ble vanskeligere å gjøre arbeid over brysthøyde. Vi feirer 10-års bryllupsdag.
September ble kald og våt. Olav fikk så store problemer med skulderen sin at han måtte sykmeldes en stund. Hytta var så ferdig at vi kunne overnatte der. Mamma kom i gang med strålebehandling. Fredrik og Nathalie forteller nyheten om at de venter barn og jeg skal bli bestemor.
Oktober fulgte med fortsatt mye vått og kaldt vær. En fryktelig ulykke skjedde med Patrick; han ble påkjørt og overkjørt i en rundkjøring. Han ble operert og sendt til rehabilitering. Etter to måneder fikk han ta bort stålrammen i bekkenet, men fortsatt (nå i desember) gjenstår
mye trening. Margrete kom hjem på velferdspermisjon for å være hos Patrick. Hytta fikk installert peis og rørleggerarbeidet ble ferdig. Vi malte og jobbet med innredning. Jeg bestemte meg for å ta endelig farvel med speideren.
I begynnelsen av november døde mormor. Et langt liv og den siste tilknytningen til den delen av barndommen ble borte. Olav får resultat av MR; han må opereres i skuldrene. Armen min er etter hvert blitt brukbar. En nabojente døde i en trafikkulykke. Elektrikerarbeidet i hytta blir ferdig. Utstyr og inventar, senger, kjøkken, bad og alskens 
blir kjøpt inn.
Desember kom med snø og forventninger til juleferien. Margrete kom hjem på nok en velferdspermisjon for å delta i begravelse. Etter enda en retur til militærleiren fullfører hun beretløpet og kommer hjem på juleferie med den røde bereten, utrolig vakker og myndig! På jobb kom meldingen om omorganisering, en endring jeg ser veldig frem til. En kollega mister sin nyfødte, vakre baby. Det gjør et veldig inntrykk på meg. Samtidig får vi et første glimt av neste års nye verdensborger; Fredrik og Nathalies baby.
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2009. Det er ikke så rent få forventninger jeg har til 2010. Man kan jo ønske seg så mangt, men som regel skjer det uventede ting og vi kan ikke forutse noe som helst. Det er like greit å ta én dag av gangen. Mest av alt ønsker jeg alle et godt år!
Vi har hatt en flott julaften og juledag på Vikan. Folket ble fordelt mellom Solfang og Utsikten til middag, men alle samlet seg her til kaffe, kaker, dessert og julegaver etterpå. Mamma og pappa, svigermor, søster med sønn, Sondre, Tobias, Margrete, Olav og jeg koste oss utover kvelden.
For en gangs skyld varte faktisk gaveutdelingen ganske lenge, siden vi greide å holde på én i gangen. Normalt er hele seansen over på et kvarter eller så, spesielt når ungene står for lappelesing og fordeling. Det var ganske kjekt å ta seg tid til å se hvem som fikk hva. Som alltid skapte det litt forvirring når en pakke var til “mamma” eller “min kjære”, men det gikk da greit i år også.
Jeg tror alle var godt fornøyd med både mat, drikke, gaver og selskap. Og i alle fall var det fantastisk koselig å innvie hytta med så mange her på julaften. Olav og jeg var (som vanlig) de siste som tok kveld. Å trekke i flanellpysj og synke ned i sofaen, dempe belysningen, fyre i peisen – bare kjenne at det var en vel gjennomført dag – det var godt det!
Julemorgen brukte jeg til å tenne bål i fjæra. Papir og esker forsvant og det ble plass til å bevege seg på kottet igjen. Selvsagt mye spising i dag også, med ribberester og kaker på fat i enhver krok. Vi har helt sikkert mat i uker fremover om vi vil… Nå blir det rolige dager med julereisen-oppgaver og total avslapping. Margrete og svigermor reiser hjem i morgen og vi blir bare fire igjen her frem til Fredrik og Nathalie kommer på søndag.
Fortsatt god jul til alle!
