… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Nok en gang har jeg falt for en fristelse… Egentlig ønsket jeg meg en sånn veske til jul, men stakkars de rundt meg fikk trøbbel med å velge både farge og fasong og det kan jeg godt forstå. Så nå har jeg tatt affære på egen hånd og supplert håndarbeidsoppbevaringsutstyret litt.
Du vet hva de sier; – Hva skal man gi til den som har alt? Noe å ha det i…
Jeg rakk det – med god margin. Nordlandsgenserne til gutta er ferdige, én uke før fotografering. Ganske fornøyd, selv om jeg ser de godt kunne vært enda en anelse større. Uansett er det artig at vi klarte å finne gammelt nok mønster som de atpåtil har lyst å bruke.
Jeg fant også historien bak dette mønsteret på nettet, her er den:
I følge Husfliden ble denne kofta opprinnelig strikket i naturhvit og mørk brunsvart saueull, samt litt gult og rødt. Senere dukket den opp som genser i fargene grå, hvit, gult og rødt. Disse strikkeplaggene ble rask populære og som følge av det ble den også strikket til barn, gjerne i gutte- og jentefargene mørk blå og rød som hovedfarge sammen med hvit. Det sies at bordene gjenspeiler den nordnorske kystens ville bølger.
I boken I tråd med tiden gjennom 75 år av Oddgeir Bruaset fortelles det om at knapt noen strikkeoppskrift er solgt i større antall enn Nordlandsjakka og at den ble til under helt spesielle omstendigheter under krigen.
Ei kvinne fra Randaberg, Margit Nedrehagen, var en av de dyktige håndstrikkerne som Husfliden i Stavanger nøt godt av. Hun komponerte flere vakre mønstre, og noen av dem hadde hun solgt til Rauma Ullvarefabrikk. I begynnelsen av krigen ble hun rammet av en alvorlig sjukdom og nokså fort ble hun klar over hvilken veg det ville gå. Hun fant imidlertid trøst i ei sterk gudstro.
Som de fleste prestene på den tiden la også Steinar Digernes ned sitt embete i protest mot nazistene, men med det mistet han intekten sin. Det han og familien hadde å leve av, var det menigheten i Tuv i Salten kunne gi dem av mat og klær. Da dette kom den troende strikkersken for øre fattet hun mot. Om hun var aldri så sjuk, skulle hun sørge for at presten i Tuv, og resten av familien også, skulle få ei god og varmende kofte i den ellers så kalde og tunge tida. Hun følte seg reint inspirert av oppgaven og strikket koftene i et nytt og prydefult mønster, tilegnet presten og hans hus. Med stor taknemmelighet tok prestefamilien de fire koftene i bruk. Og presten var ikke aleine om å synes jakka var vakker. Den slo an særlig i Nord-Norge.
Fortsatt selges det mønster til denne jakka og genseren, som ei dødssjuk kvinne skapte for over 70 år siden. Hvorvidt Margit Nedrehagen selv fikk kjennskap til at jakka hun hadde laget ble så berømt vites ikke. Hun døde den siste krigsvinteren.
Jeg fikk en liten pakke i posten i går med to nydelige oppskrifthefter fra Du Store Alpakka. Det er dem jeg har vært modellstrikker for siden i fjor høst, og nå er arbeidene mine kommet på trykk. Ikke nok med det – navnet mitt er sannelig også på trykk, og jeg er skikkelig barnslig kry!
Dette er en travel uke, med en skinnende belønning i enden: Vinterferie! Men først må jeg kave meg gjennom et opphold i Tigerstaden med to dager samling for nettfolk fra hele landet. Artig det, altså. Men det byr jo på noen pauser, litt reisetid og litt hotelltid. Så strikketøyet er med (jeg har det fortsatt travelt!). Da jeg oppdaget at jeg manglet riktige pinner tenkte jeg virkelig ikke at det skulle være trøblete å få tak i. Men nå har jeg spurt, gått, lett og søkt for å finne noen som selger strikkepinner, jeg har vært innom Dale sin butikk, Oslo Sweater Shop, Heimen (som jeg trodde var en slags Husfliden) og jeg har gått hele Karl Johan både opp og ned, rundt Stortorvet og da orket jeg ikke mer. Det beste tipset jeg fikk var at Nille i Vika antagelig kunne ha pinner. Jo takk, men meh – jeg trodde jeg skulle kunne boltre meg i kvalitetspinne-utvalg og da fristet det ikke med Nillepinner denne gangen. Jeg kunne trasket litt lenger og kommet meg til Oslo City, men æsj, så langt unna da gitt. Så her sitter jeg da, og strikker et digert gensererme på settpinner med fare for å miste både masker og telling. Trøsten får være at jeg er hjemme til mine go’pinner i morgen. Og så er visst kongen hjemme, i alle fall er flagget på plass på taket på slottet, så da har jeg nesten truffet ham. Ja – og så fikk jeg litt trim 🙂
Jeg nevnte tidligere at det er en smule travelt på strikkefronten, ettersom Sondre og Tobias trenger “gamle” gensere til rollespillet de skal delta på i slutten av mars. Som om ikke det var nok tidspress fikk jeg i dag beskjed om at genserne må være ferdige om 12 dager. Da skal de nemlig fotograferes i kostymene. Så der har du strikkepanikken – jeg er bare såvidt kommet i gang med erme #1 av fire og det er mye montering på disse genserne… Bra det er vinterferie neste uke, jeg får satse på å komme i mål.
Men den andre panikken serru – de skal jo ikke akkurat gå i converse og dongeri sammen med disse genserne – vi trenger å skaffe til veie både bukser (vadmel, ull, lerret?) og sko (beksømsko, fjellstøvler, marsjstøvler?) og jakker (losjakke, lerretsanorakk, ulljakke?) til to. Vi har trålet Fretex og bruktbutikker uten å finne noe så langt. Hodeplagg skal vi alltids skaffe – sixpence eller topplue kanskje. Men er det noen som kan hjelpe oss med noe av det vi mangler? Det haster altså mer enn vi trodde. Vi må ha fullt antrekk til kost & mask om litt over en uke. Håpet er at gutta skal fremstå som ungdommer anno 1943. I tilfelle du har noe; gutta er litt lange, litt tynne og passer sikkert ypperlig inn i klær størrelse 16 år.
Jeg deltar i en gruppe på Facebook som heter Mesterskapstrikk. Der lages det store og små events når det foregår ett eller annet idrettsarrangement som er verd å få med seg. For eksempel deltok jeg i strikkemaraton under Håndball-VM rett før jul – da ble julekjolen min til. Og nå starter OL i Sotsji – målet mitt er å strikke en bukse (av alle ting!).
Greia er bare at jeg må få ferdig nordlandskoftene til gutta også (innen mars, riktignok) så det spørs om jeg lander alle prosjektene innen tidsfristen denne gangen.
Og så hadde jeg ikke tenkt å si noe om det, men den tennisalbuen jeg slet med for noen år siden har begynt å bråke igjen… Vel – hvis den ikke gir seg, så vet jeg om en veldig flink doktor som hjalp meg den gangen og som sikkert kan bistå igjen!
I går kveld hadde vi strømutkobling på jobb og noen av oss var til stede i mørket for å holde øye med det som skulle tas kontrollert ned og opp igjen. Kledelige hodelykter var aftenantrekket, og i pausen mellom strøm av og strøm på ble det tid til litt strikking også 🙂
Er ikke hjemmelaget-lappen søt, vel? Tenkte jeg skulle forsøke å huske å sende med slike når jeg gir bort gaver, litt kred må man jo kunne påberope seg.
Tobias og Sondre skal konfirmeres til våren. Som en del av konfirmasjonskurset skal de delta i rollespillet “Jaget av Gestapo” der handlingen foregår i 1943. Der er det et poeng at aktørene er kledd i tidsriktige kostymer, så vi har jaktet litt på både skotøy, hodeplagg, strømper og bukser. Gutta var etter hvert ganske klare på at de ønsket gensere som overdeler. Dermed gikk turen til Husfliden der vi fikk bla i gamle strikkeoppskrifter. Valget falt på Nordlandskofta som så dagens lys første gang i 1940. Og mor strikker som en tulling for å bli ferdig til spilledagen i mars!
Jeg måtte jo bare strikke Nancy-genseren, blodfan som jeg alltid har vært av Frøken Detektiv-bøkene. Men jeg lurer på én ting; har genseren noe med detektiv Nancy Drew å gjøre? Jeg har ganske mange bøker i denne serien, og selv om de ikke er illustrert, så har alle et fargerikt bilde på forsiden. Ingen av de glimrende bildene av Nancy viser henne i genser. Så jeg bare lurer 🙂
For hvert nøste garn jeg bruker i år skal jeg putte en tier i denne boksen. Det skal bli riktig spennende å se hvor mye jeg kan spare/bruke på den måten 🙂 Jeg har jo en del restegarn liggende, håper å få unna noe av det på hønsestrikk (skal vise frem snart!) eller fargerike sokker – nå kan jeg liksom betale for det garnet også. Noe garn får jeg gratis når jeg gjør modellstrikkeoppdrag – det blir jo litt til overs som regel.
