… dere som lufter hund uten å plukke opp dritten etter den! Alle sier de alltid plukker opp, så hvem er disse snikskiterne som forurenser alt av gater, stier, fortau og lekeplasser? Er folk virkelig så teite at de lar det ligge når ingen ser dem? Eller gir de bare blaffen? Syns ikke de det er vemmelig å gå slalåm mellom rusene? Det er bra at avisene skriver om dette, men jeg er redd det hjelper lite. For det er jo ingen som innrømmer at de tilhører denne gjengen som det skrives om. Bøtelegging hadde vært suverent, men hvordan skal det gjennomføres – spanere i buskene kanskje? Jeg sier i alle fall skam dere! Grisete, er det.
Bilde fra adressa.no – det er ikke noe bedre i boligfelt eller lysløypa!
Jeg har skrevet om dette tidligere også. Det har dessverre absolutt ikke blitt bedre etter den gangen. Fysj og fysj han være!
Det er utrolig fint ute nå om dagen. Etter at frosten meldte seg ser verden ut som den forbereder seg på å gå i dvale. Det er et privilegium å ha tid til å rusle ute og se seg rundt midt på dagen, når nesten alle andre er på jobb. Lukas synes det er glimrende med løping i Kubakkan. Der holder naturen pusten, akkurat som jeg selv gjør – når våren kommer skal vi blomstre igjen!
Kom igjen da, mamsen, vi kan jo ikke stå her og se på gresset hele dagen – det må løpes og snuses!
Lukas er ikke helt fornøyd med tempoet på turene, han synes nok jeg er ganske treg. Men bare vent – vi skal nok ta det igjen!
Vi stappet unger, besteforeldre, bikkje og kjølebag i bilen, og satte snuten mot Söta Brors rike. Denne helgen har vi besøkt Uninetthytta i Åre og kombinert med shopping av fläsk, knask og läsk. Masse snavvel og mat, godt fra Systemet og mye sjokolade, for å være litt mer spesifikk. Og så enda litt til.
Uninetts halvpart i stugbyen i Björnen. Fin plass.
Det var helt greit å besøke hytta selv utenfor skisesongen. Vi tok en tur til svømmeanlegget på Holiday Club, ganske okei å få bade men ingen ble spesielt imponert av fasilitetene der. Dyrt var det også – vi satser på Pirbadet her hjemme for fremtiden tenker jeg. Men å slappe av sammen på et helt annet sted enn hjemme har vært deilig terapi.
Sjokolade og godsaker i lange baner!
Mamma og pappa dro hjem på lørdag formiddag, mens vi inntok bassenget. Lukas har fått løpe masse, men hadde litt trøbbel med å finne seg til rette. Guttene har fått velfortjente belønninger i form av mer ja enn nei, for godt jobba på skolen og hjemme. Det mangler vanligvis ikke ønsker, og her i Utlandet fant de ett og annet det var verdt å ha med hjem, syntes de.
Hvor er sjøen hen, mamma?
Tre netter borte var minst én for mye for min del, hjemlengselen meldte seg kjappere enn jeg trodde. Ikke minst savnet jeg senga mi. Men vi er likevel enige om at det var en fin tur, og Åre skal ikke se helt bort fra nye besøk!
En liten vassetur i Åresjöen
Været var fabelaktig, spesielt på lørdag. Vi spaserte en tur på stranden (Lukas og jeg) mens gutta var på polkagris- og energidrikkshopping. Fire-fem plussgrader og regn var ypperlig til hjemturen på søndag, da slapp vi i alle fall glatte veier.
En utflukt med klassen til tvillingene, på høstens kanskje fineste dag, til Estenstadhytta. Midt mellom dager med vind, regn og sludd dukket dette værmessige pusterommet opp for å lage en nydelig ramme om turen.
De siste gylne solstrålene på vei mot EstenstadhyttaVakker høstutsikt med både Tyholttårnet og Munkholmen. Bare så synd med den høyspenten…
For aller første gang har jeg spist rømmegrøt på Estenstadhytta. Det var nemlig dit jeg var på vei – men aldri kom frem – en senvinterkveld i 1975, da jeg fikk skituppen innunder et hull i skaresnøen og falt. Armen gikk også gjennom skaren, knakk som en fyrstikk og jeg sluttet å gå på ski. Ikke bare for den vinteren, men for de fleste vintre etter det. Jeg er fortsatt ikke glad i å gå på langrennsski, men har da i alle fall egne ski om lysten skulle ta overhånd. Jeg liker å gå på beina og håper formen skal bli bra nok til denslags, i lang tid fremover!
Dette er altså ikke en klage, for jeg synes det er helt på sin plass med regn på høstturen min. Men det er litt kjipt at det er så mye regn at det omtrent ikke går an å ta med kameraet ut. Dermed er det lite bilder av skogen og fargene og den våte, snusende hunden. Og all soppen som lyser opp skogbunnen fortsatt! Jeg hadde ikke med noe å plukke sopp i, så hetta på regnjakken ble fylt med de som var mest brukbare. Det er nok dessverre slutt på kantarellene nå, de fleste er alt for vassne og slappe.
Alternativ hjemtransport av sopp
Jeg synes det er ganske snodig at jeg aldri har sett en traktkantarell. Jeg har plukket sopp i mer enn tretti år. Alle snakker om traktkantarell, det er så mye av den, den finnes helt frem til frosten, den er over alt. Men jeg har altså aldri sett den. Kanskje jeg må ta et traktkantarellkurs.
Turen var fin i dag også. Men Lukas vil helst at det skal slutte å regne han da. Det er fint å sitte under taket på trappa mens man venter på oppholdsvær.
Jeg blir ganske flirfull noen ganger av en (ikke altfor nær) nabo her på hytta. Alle som husker Otto Jespersens figur i Skremmer’n-episodene med Trond Kirkvaag ville humret gjenkjennende. Den gode Jensen skravler på samme måte, i tillegg til at han serverer noen heftige gloser innimellom. Det er ganske utrolig hvor godt lyden bærer over sjøen fra den andre siden av vågen her. Når jeg går tur med Lukas en stille ettermiddagsstund, så hender det vi får gratis underholdning på kjøpet. Fnis!
Lukas lytter til kveldsshowet på andre siden av bukta
Vi går en tur vi, sa Olav og tok med seg Lukas ut på kvelden. Og jeg tenkte jøje meg så lang tur, etter en ganske lang stund. Helt til jeg kastet et blikk ut av vinduet og så lyset i garasjen. Der var gutta mine, vettu. Med en tørrfisk på deling. Luringer! 🙂
Det er ikke fritt for at vi blir litt møkkete på skogsturene våre nå om dagen. Enkelte plasser er det vanskelig å finne flekker å gå på som ikke er gjørmete. Lukas er overhodet ikke glad i å gå over slike grisete og våte hull. Men likevel jubler han og ruller seg lykkelig rundt hvis han finner en hestebæsj. Forstå det den som kan. Rare hunden.
Etter at TV-programmet Norsk Attraksjon satte Åsen på kartet har vi mange ganger tenkt å stoppe innom butikken der. Det har liksom aldri passet, før nå i høst – vi måtte ha litt niste på hytteveien. Og jammen er det skjevt, faktisk bortimot til å bli svimmel av. Bra å slippe å jobbe der!
Norsk attraksjon på besøk i ÅsenVegvesenet har levert spesialutformet skilt og foretatt offisiell måling av gulvetRare lille Norge 🙂
Enda en helg med nydelig vær denne høsten – man kan nesten bli litt bortskjemt på spaserturer med voffsen. Akkurat som oksen Ferdinand liker Lukas ofte å bare drømme seg bort og lukte på blomstene. Men å få bilde av ham i gjerningsøyeblikket har vist seg å være litt vrient. Han er fryktelig snar til å snu seg vekk når kameraet kommer frem. Flaut, kanskje…?
Å nei, der var det noen som så at jeg luktet på blomsten...!
Vi snakker grundig blomstersnusing her. Fra bunn til topp, gjerne en runde rundt og fra topp til bunn igjen. Ofte avsluttes det hele med en markering, som seg hør og bør en mannehund. Kanskje andre har gjort det samme før ham og det er grunnen til den iherdige neseaktiviteten? Nææh – jeg velger å tro at Lukas er en romantiker jeg! Blomster er fine og mange av dem dufter godt.
