… om familie, jobb, fritid og livet generelt
… så også i år; samme sted, samme hund, samme kjole og samme vær 🙂 Selv om det ikke er fullt så varmt i år som i fjor på samme dag.
Årets 17. august-tur-bilde kan hvertfall skilte med knallblå himmel! Og jeg stiller med kort hår 🙂
Deilig med en smak av sommer igjen selv om ferien er over. Neste år kan jeg prøve å huske den fancy selfiestanga når vi skal fotografere oss. Og jeg begynner å bli fornøyd med kneet, det funker bra ?
Til bursdagen min fikk jeg en overlockmaskin. Snille Olav har forstått at dette var noe jeg bare måtte ha, og nå er det bare å sy ivei! Vel – nesten, hvertfall. Jeg innser at jeg har masse å lære og kastet meg derfor ut i en ny anorakk som første prosjekt. Liksom litt kjent, tenkte jeg.
Dongeristoffet hadde jeg liggende med en slags plan, og denne gangen laget jeg fôr i hetta av et festlig jerseystoff som også var tiltenkt noe helt annet.
Jeg klarte selvsagt å gå i noen opplagte feller, men jeg er alt i alt ganske fornøyd. Størrelsen er en anelse mindre enn forrige, og jeg har fått mansjetter på ermene. Det gjenstår å se om det blir lommer på denne også. Den er prøvegått på tur nå i ettermiddag – anorakken besto, men modellen inni kunne skjerpa seg litt ser jeg ?
… men du verden som det regner. Det er på fjerde dagen med evighetsregn nå. Helt utrolig at vi rakk en tørr tur på søndag og såvidt så sola i går, for nå virker det endeløst vått her! Lukas har gått til værstreik, men vi var helt nødt å gå ut et nødvendig ærend likevel. Da var det greit å hoppe opp på en tørr benk under tak ved farfar-butikken.
I et aldeles forrykende regnvær satte vi oss i bilen og kjørte til Ølhammeren og tok ferje over til Seierstad på Jøa. Vi hadde en plan om både oppholdsvær og en topptur til fjellet med det vakre navnet:
Turen startet gjennom tett skog, og regnet fra bilturen hadde stoppet opp.
Det ble ganske raskt bratt å gå, med både steiner og røtter som var glatte og våte, men vi kjempet oss frem. Etter den steile starten var det godt å komme opp på flatere fjellterreng.
Det var ikke fritt for klatremanøvrering her heller, men heldigvis overkommelig for oss alle.
Hvor er toppen? Ikke den varden, ikke den, men DEN 🙂
Litt vind på toppen, men fortsatt tørt vær. Og her er vi ved varden på Dunafjellet!
Et usedvanlig vakkert skilt ligger der, det har falt av stolpen sin, får håpe noen tar hånd om det en dag.
Lukas var vel både den som gikk lengst og lettest, selvfølgelig må han også fotograferes på toppen.
Her er vi tilbake på kanten før den bratte nedstigningen igjen. Fantastisk utsikt, til tross for gråværet.
Og så var vi nede ved bilen igjen – bestemor kommer ruslende ut av skogen og vi rakk en rast på benken.
Her vises det igrunnen at start (og slutt) på turen var relativt bratt. Og som kartet viser; ikke verdens høyeste fjell. Men det er (kanskje) det eneste som har dette navnet, og nå har vi vært der 👍
Og regnet? Det kom da vi satte oss i bilen for å rekke ferja tilbake. Vi rakk ferja og vi var (relativt) tørre. En superduper tur; takk for følget!
I går var det en rettelig sommerdag med mangeogtjue grader, vindstille og uteliv hele dagen. Og jeg fikk meg endelig selfiestang, utrolig barnslig og artig 😂
Lukas og jeg måtte gå en badetur til Kårstubukta for å teste teknikken. Jeg hadde ikke sovet i det hele tatt natta før, så både gadgets og sommerkveld måtte vike for senga etterhvert.
Men etter tretten timer på øyet er morratrynet på plass og nye gjøremål på agendaen. I dag har vi regn på Vikan. Skikkelig evighetsregn. Men vi har da finni på noe å gjøre likevel.
Vi har for eksempel røyka makrell. Det ble ganske bra resultat denne gangen, selv om fisken muligens er i salteste laget. Godt som frokostpålegg i morgen tenker jeg. Vi er kanskje på fiskekjøret – kveldens middag ble hjemmelaget sushi og morgendagens blir stekt laks – namnam! 👍
Jeg setter veldig stor pris på litt innhold i ferien, så da gutta og tante ville bli med på tur til Pålhaugen var jeg svært så fornøyd! Etter nesten et døgn med plaskregn (og da snakker vi skikkelig regn) var det en gledelig overraskelse å få både sol og varme igjen i dag.
Tobias nyter utsikten fra toppen med litt godteri attåt
Vi har naturligvis lagt igjen autografer på toppen!
Lukas var den enste som ikke fikk godteri stakkars …
Toppenbilde av meg og gutta mine 🙂
Og her er hele turfølget, kjekt med tantes selvutløser & stativ!
Fornøyd turist med fungerende kne – dette blir bedre og bedre tur for tur! Utflukten til Pålhaugen var kjempefin som vanlig, ikke så innmari vått etter regnet heller. Jeg blir med på neste tur også jeg, bare å si fra!
Sondre og jeg tok med oss Lukas og gikk på Pålhaugen på en av de varmeste dagene i ferieuka. Det var faktisk så vindstille at fluene ble temmelig innpåslitne, se hvordan én har bombet bildet her:
Heldigvis for oss ble det en vindtrekk etter hvert. Og heldigvis for Lukas var det godbit både til to- og firbeinte på toppen.
Nydelig terreng og akkurat passe for gamle bestemødre å gå denne turen!
I går avsluttet jeg treningen hos fysioterapeuten for denne gang. For å feire, og riktig pese meg skikkelig ut, så klatret jeg meg opp i skogen sammen med Lukas. Dette var kanskje også siste dag på en stund med så kjølig vær?
Uansett – det var fint å gå i skogen, og greit nok å teste bakkeferdighetene enda en gang. Denne formen for trening er så uendelig mye bedre enn å gå på treningsstudio.
Og så tror jeg det blir mye blåbær i år. Ikke at jeg er noen bærplukker, men skulle det bli bær av all karten, så kan det jammen hende jeg tar med meg bøtta en runde utpå sensommeren. Deilig å se at det spirer og gror!
I helga gikk jeg tur/retur Estenstadhytta for første gang med nykneet. Ikke at det er noen voldsom tur-utskeielse, men alle som er lokalkjent her vet hvertfall at det er relativt bakkete start på markaturen. Så jeg er akkurat så fornøyd som jeg høres ut – nå vet jeg at jeg kan gå gode (og litt krevende) turer fremover.
Vel fremme på hytta fikk vi godbit alle sammen, Lukas var veldig fornøyd med både kjempeskillingsbolle og vann i glass.
Sondre og Victoria var også på tur, de gikk en litt lenger løype enn oss og stoppet for fotosjut på The Cliff of Burma (kjent for geocachere). Like greit at jeg bare fikk bilder og ikke var tilstede!
Navnet Burmadalen og The Cliff of Burma skal etter sigende ha oppstått under etableringen av Estenstadveien da krigen i Burma var det store samtaleemnet blant anleggsarbeiderne.
Lukas og jeg har feiret nasjonaldagen med en fin liten tur i skogen – som en velfortjent pause fra all matlaging og servering! Det har vært bitende kaldt, likevel hører vi at vi er “heldig med været“. Det må vel være fordi det er oppholds det da …
