Endelig er det levelige temperaturer ute. Og nå kom snøen i fullt monn igjen også. Det har ikke snødd i det hele tatt siden i starten av november, så sånn sett var det vel på tide. Selv jeg må innrømme at det er ganske okei. Og Lukas elsker det. Vi har gått flere turer og baset i snøen rundt huset mens vi gravde frem bil og sånn. Lukas er like mye inni snøen som oppå den. En skikkelig snøball. Han borer snuten så langt inn i snøfonnene som han klarer, hopper som en kenguru til neste haug, bråsnur og tverrvender for å få tak i snø som faller fra greiner og alt som ser ut til å røre seg. Det er ingen tvil om at han storkoser seg!
Det finnes knapt noe bedre uttrykk for vennskap enn Emils hjertesukkende Du och jag, Alfred. Disse gutta har et godt og varmt forhold i den mangfoldige verdenen som Astrid Lindgren skapte. Emil ble faktisk til samme år som jeg er født, det er litt morsomt. Lukas var Emils hest. Han kjøpte denne herlige hingsten på auksjon i Vimmerby.
Alle valpene i Lukas sitt kull har fått navn fra Emil-historiene – pappan kalles også Emil, selv om han formelt har det klingende navnet Rottriver’s Boyzone. Det er litt koselig at vår koseklump har navn etter den stødige og godslige hesten som Emil var så glad i.
Alfred er og blir godheten selv. Som gårdsgutten, så er også lillebroren til Lukas en skikkelig go’ing! Vi har vært på tur igjen, og det var så morsomt å se de to sprellende hundene i skogen. Alfred er nok et hakk kjappere enn Lukas, og ertet ham skikkelig med en pinne som plutselig ble den viktigste tingen i hele verden.
Alfred og Lukas venter spent på at Sondre skal kaste pinne
Jeg får mer og mer lyst på enda en hund. Kanskje jeg skulle lånt Alfred en stund for å prøve hvordan det er å ha to? Men jeg mistenker egentlig at Karin (akkurat som jeg) ikke er veldig innstilt på å være borte fra gullet mer enn høyst nødvendig. Det er en ganske søt og deilig følelse å være tilnærmet forelsket hele tiden, selv om det er i en hund 🙂
Hvem vinner pinnekampen?
Takk for turen, Jon, Karin og Alfred! Vi sees snart igjen, håper jeg.
Kveldens kamp var mot Sparebank 1 – et lag som er godt etablert i 1. divisjon (noe vi altså ikke er) etter at de vant alle kampene sine i 2. divisjon i fjor. Vi vant de to første settene, og dermed så det liksom så greit ut. Typisk oss tapte vi de to neste, og dermed ble det nok en fem-setts kamp. Det merkes på kondisen! Heldigvis dro vi seieren trygt i land, og det var utrolig morsomt! Du store min, det er artig å vinne. Vi er liksom litt gode innimellom 😀
Og så vil jeg skryte litt av den nye Ranheimshallen – den var virkelig veldig flott. Om det skulle være noe å sette fingeren på, så må det være at det var i varmeste laget der. Jeg tror temperaturen med hell kunne vært senket en grad eller to. Men du verden – et supert idrettsanlegg!
Det er grisekaldt ute. Det har vært grisekaldt lenge. Kaldere enn på 222 år, sies det. Og nå sier ekspertisen at det skal fortsette å være grisekaldt i overskuelig værmelde-fremtid. Huttetu!
Da er det flaks at varmepumpa vår gjør det den skal. At temperaturen inne er jevn og god og kan økes ved behov. Og så er det flaks at vi har ved i massevis. Det er jo deilig å toppe innekosen med flammer i ovnen når det er som mørkest og kaldest. Jammen flaks at vi flere somre på rad har felt trær, kappet og kløyvet og stablet ved.
Og det er skikkelig flaks at akkurat vi fikk Lukas. At det er hos oss han ligger på sofaen og stirrer inn i peisen.
Lukas liker også varmen fra peisen
Nå er november slutt. Vi går inn i årets siste måned med det som hører til av stress og mas. Jeg ser frem til juleferien på hytta og tid til avkobling sammen familie og venner. Det er mye som skal på plass før den tid. Kunne det bare dukke opp noen ekstratimer…
Ikke en gang 16 minusgrader kunne sette en stopper for søndagsturen vår. Lukas, Sondre og jeg fant frem varme vinterklær og tok en tur til Stavsjøen. Det er litt trist å se solnedgangen allerede i to-tida, men det var veldig fint både i skogen og på sjøen. Da isen ga fra seg et par kraftige drønn fant vi ut at det var best å komme seg på land igjen. Pyser, alle tre…
Lukas og Sondre på isenGodt kledd for en iskald skogstur
Lukas har funnet ut at det er veldig kjekt å sitte foran når vi kjører bil. Han burde absolutt ikke få lov til det i det hele tatt, men det ble et lite unntak på vei hjem fra turen i dag…
Det er faktisk ikke så ofte vi er i byen, vi greier oss på en måte helt fint her ute på landet. Så når vi for en gangs skyld beveget oss i kultiverte områder fikk vi også med oss en hel masse på kort tid. Første stopp var nasjonalhelligdommen Nidarosdomen. En kollega og venn fikk sin brud, en fin vielse der vi var bakerste benk-tilskuere. En strykekvartett spilte under seremonien. Vakkert!
Vi hadde en liten time å slå ihjel før neste post på programmet, så vi tok turen på Nordre og en kaffe på Dromedar. Der kjøpte vi årets julekaffe som nå ligger nymalt og venter på oss. Det var masse folk i gatene og sannelig fikk vi også med oss en minikonsert med Madcon ute i kulden. Det var 18 minusgrader, så litt hopp og sprett til Glow, Freaky like me og Beggin’ var bare greit. Det var antagelig tenning av julegatene som var anledningen, vi ventet ikke lenge nok til å finne ut av det.
Vårt egentlige ærend i byen denne lørdagen var årets julebord. Det ble en behersket seanse for vår del. Men vi overvar en flott forestilling med Nordic Tenors og fråtset oss gjennom en velfylt julebuffet med alskens fristelser. Deretter var det også nok for oss. Vi tuslet oss hjemover – innom barnevakten for å hente hund og tvillinger – og inntok sofaen med hver vår velfortjente rødvin, fyr i peisen og en film på TV.
Så mange musikalske, kulinariske og sesongrelaterte kulturinntrykk kan man altså ramle innom i løpet av noen lørdagstimer. Påfyllet holder nok i flere måneder for oss.
I dag er det sesongpremiere i heimen på en av de absolutte favorittene innen julemat; pinnekjøtt. Bon appétit!
Jeg føler meg litt i Bakvendtland om dagen. Det er alt for kaldt til å trives, det er alltid mørkt når jeg har fri, jeg er trøtt hver gang jeg har lyst å være våken og har ikke tid til å sove når jeg må. Og så er jeg i elendig form enda jeg ikke greier å definere at jeg er syk. Jeg vil bare at det skal bli varmt og lyst og at jeg skal bli sprek og frisk og rask.
Ja – og så har telefonen min blitt sprø igjen. Det passer liksom bare inn.
Tobias og Lukas måtte prøve isen på Stavsjøen da vi var på tur. Jeg er alltid skeptisk til is på tjern og vann, men med den kulden vi har og har hatt en stund så er det vel trygt nok. Det var mange skøyteløpere og familier med unger på kjelker og akebrett utpå også, så da er det vel bare jeg som får skumle bilder i hodet… Jeg tror Lukas syntes det var litt rart, i alle fall var det fryktelig glatt.
Lukas sjekker isen sammen med Tobias
Vi gikk også denne gangen forbi bergmonsteret, men nå plukket guttene med seg istappene, og jeg tror ikke Lukas syntes det var noe skummelt monster lenger.
.. og pappa har vært en iherdig samler. I disse dager skjer det store forandringer i mammas og pappas saker og ting-beholdninger. Mye blir solgt og mye blir gitt bort, det er klart det etter hvert blir ganske romkrevende å ta vare på så mye.
Og jeg var så utrolig heldig å få selveste rosinen i musikkmaskinpølsa – fonografen. Da jeg var liten leste jeg mye. En av mine tidlige favoritter var serien “Historien om …”-bøkene og Thomas Alva Edison fascinerte meg veldig. Tenk at han kunne ta vare på og spille av lyd for så lenge siden. Jeg mener å huske at “Mary had a little lamb” var hans første hit. Sammen med fonografen følger et stativ med “krydderbokser” – altså voksrullene som inneholder musikken. Og det er selvsagt spillbart. Jeg er så utrolig glad for denne gaven, og den skal naturligvis vises frem på dertil egnet sted – sammen med tutgrammofonen og den gamle symaskinen (som jeg skal vise frem siden).
Søndag fikk vi med oss hundetreffet på Midtsandtangen som jevnlig inviteres til gjennom både Facebookgruppen Med hund i Malvik og andre kanaler. Et oppslag i lokalavisen gjorde sitt til at oppmøtet ble uvanlig stort – hele 17 firbeinte med sine mennesker var å se i fri utfoldelse på det flotte friluftsområdet nede ved sjøen.
En snartur på strandenOg tilbake i snøen
Lukas er veldig frempå og masete (spesielt hos damehundene), og jeg ser at han nok bør få mer trening i å oppføre seg i sosialt samvær med andre hunder. Men morsomt var det, og vi tar helt sikkert den turen flere ganger. Til kvelds var i alle fall hunden nesten like sliten som meg (etter en tilleggsrunde både rundt tjønna og ned gjennom skogen).
En av ny-kompiseneTre cairn-gutter på én gang – artig!
