Enda en tur til boka. Og enda en tur Sondre ble med oss på. Det var fint å gå til enden av Stavsjøen, med oppkjørt tursti og godt tråkka der det ikke var oppkjørt. Det mest spennende for Lukas var antagelig bergnabben med istapper på – det var et skikkelig skummelt bergmonster som han skulle ta! Men det varte ikke så lenge, hopp og sprett i snøen var mye morsommere. Så da gjorde han for det meste det.
Lukas og Sondre på vei til turboka ved Stavsjøen
Dette er løypa vår – markøren står på Abrahallen
Nå står lørdagsshopping for tur. Jeg venter spent på muligheten til å starte på oppussing av badet – tro om det skjer noe i dag? Vi ønsker alle god helg!
Jeg tror Lukas husker snøen som falt i fjor. I alle fall virker det som han er (genetisk sett) vinterhund, ettersom han er født i desember (og en meget kald sådan) og første halvdel av livet opplevde bare snø og kulde. Han elsker snøen som har kommet nå. Han hopper og spretter som en gærning, borer snuten langt inn i snøfonner, graver som en gal og løper som en tulling. Så snart vi har kommet inn fra tur går han mot vinduet og vil ut igjen. OG: han har begynt å prate! Han gauler når han vil ut. Til meg, da – ikke de andre i familien, liksom. Han vet at mamma virker. Nå skal vi snart ut igjen, på enda en vasse i djupsnø-tur med hodelykt og gjennom skogen, favoritten over alle.
Det finnes ikke noe morsommere enn å base i snøen!
Den dagen det var desidert finest i skogen hadde vi ikke kamera, bare mobil...
Gretes værfakta:
I 2010 har det vært snøfritt i juni, juli, august og september. Det betyr at 2/3 av årets måneder har kommet med snø i større eller mindre mengder (forutsatt at det kommer eller ligger snø i desember, og det vil jeg på en måte anta). Og det igjen betyr at vi ikke lenger kan snakke om sommerhalvåret, men bare sommertredelen av året. Og vinterhalvåret har blitt til vinter-to-tredelene. Hvis noen ønsker å bestride disse fakta, kan jeg stille med fotografisk bevis for snøfallene, med og uten hund.
Jeg hadde en lærerinne på skolen en gang som jeg ikke skal si noe særlig om, fordi jeg ikke har mye positivt å si om henne. Men hun lærte meg Arnulf Øverlands En Hustavle, og den har sittet spikret i alle år etterpå. Og det er jo ingen dum lærdom å ha med seg, sånn generelt.
I dag har Trine bursdag, gratulerer så masse med dagen! I helga ble jeg ferdig med anorakken jeg har sydd til henne, og det var kjempemorsomt at hun ble så glad for den. Den har sine skavanker med feil, skjevheter og mangler. Men den er i alle fall sydd med omtanke og gitt bort med glede, og jeg gjentar gjerne bedriften når den (forhåpentligvis) blir utslitt.
Trine har fått ny anorakk, stilig sammen med kortbukser i snøen!
Det er sant at det er en sann glede å gjøre andre glade. Det er bare blitt så forferdelig vanskelig. Alle har alt. Eller de har ønsker som min økonomi eller tid ikke kan etterkomme. Så når jeg hører “sånn ønsker jeg meg” og vet at jeg kan gjøre noe med det, da er det godt å kunne slå til. Det var nemlig det Trine og søster sa en gang sist vinter, og nå har begge fått anorakker av meg. Artig, synes jeg.
En Hustavle
Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.
Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den at det var forsent
da du skjønte dette.
Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav å klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.
Arnulf Øverland, 1929
Neste år skal jeg sy mer. For eksempel en ny anorakk til meg selv. Den jeg har nå er nesten ikke lenger brukbar, men jeg har sydd på nye mansjetter på ermene, det hjelper nok en stund.
Jeg tror jeg var ute i seneste laget. Jeg hadde bestemt meg for å lage litt rognebærgelé til jul i år. Det er mange år siden sist jeg prøvde, og jeg husker det som ganske vellykket. Den gangen var det Fredrik som kom hjem med flere bæreposer med rognebær, for han skulle lage blåserør (av tverrstangen på alle plastkleshengerne i huset). Det ble mer bær enn han kunne blåse, så jeg gjorde altså en husmoderlig innsats og fikk mange glass med spennende gelé som ble brukt til kjøttmiddager i julmåneden. Det er godt, sjø!
Jeg har lest at det er lurt å vente til det har vært en frostnatt før man høster rognebær, fordi de da blir litt søtere og egner seg bedre til menneskemat. Nå har det sikkert vært flere frostnetter, og det var nesten ingen røde klaser å se noe sted. Sondre var ivrig og hjalp meg med plukkingen, og etter at vi hadde plukket bort alt som var ubrukelig satt vi igjen med bare ei lita syltetøyskål med bær.
Nydelige høstfarger der de finnes, men det er ikke mye farger igjen nå som snøen har kommet...
De stakkars få bærene ble behørig kokt, og gelé ble det. Hvis jeg skal antyde mengden, så endte vi kanskje med 3 spiseskjeer. Så beklager, folkens – det blir nok ikke vakkert dekorerte glass med rognebærgelé i julegave herfra i år. (Nå tror jeg vel egentlig ikke at noen gråter av den grunn, men dere burde prøve det, dere som ikke har prøvd – mye bedre enn tyttebær til ribba, for eksempel)
Delikat farge og morsomt i fine glass (bildet er stjælt!)
Endelig er vi på hytta igjen. På veien hit hadde vi masse regn, litt sludd, litt hagl og litt snø. Det var med andre ord jevnt overskyet, så overraskelsen var både gledelig og stor da skyene trakk seg til side og det åpenbarte seg en fantastisk stjernehimmel. Nå er det heller ikke noen måne som “forstyrrer” lyset fra stjernene, så jeg vandret ut i natten med hund, kamera og stativ. Jeg ble ganske fornøyd med et par bilder – det er tross alt første gang jeg prøver meg på dette. Neste tur skal jeg prøve å få med Karlsvogna eller andre kjente stjernebilder, litt artig det også.
Stjernehimmel, med synlig stjernetåkeVakkert og mektig
Store gutter har dyrt leketøy. Denne helgen (og noen dager fremover) får jeg låne denne lekkerbiskenen av pappa:
Canon EF 70-200mm 1:2.8 L IS II USM
Nå er det bare å komme seg ut og finne motiver, finne ut hvordan den virker og leke i vei mens jeg har sjansen! (Kameraet mitt ble fryktelig puslete og lite med dette monsteret på, men bare tanken på oppgradering gjør vondt langt inni lommeboka…)
Jeg kan ikke så mye om vin. Men jeg vet om jeg synes en vin er god eller ikke, og det trenger slett ikke være noen frøkenvin for at det skal smake. Denne vinen er god til mat med litt smak, men går helt fint også til bare stearinlys. Og det passer vel ganske godt nå som vi kryper inn i mørketiden?
Vinmonopolet sier: Mørk rød. Aroma av røde bær. Fyldig, elegant og velbalansert. Bløte tanniner.
Den kommer i en litt festligere 3-litersdunk, nemlig en sylinderformet en. Det gjør seg litt bedre på benken enn de kjedelige firkantdunkene, egentlig. Vinmonopolet karakteriserer den videre med kl.9 på fylde og kl.8 på garvestoffer – det passer meg også ganske godt.
Omsider ble det vår tur til å besøke Rockheim, det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock. Med en interesse for musikk grundig over gjennomsnittet var det vel på tide at familien tok den turen. Og det er et bra opplevelsessenter, det er sikkert. Mye morsomt å se og prøve. Ikke alt fungerte, dessverre – muligens fordi alle skulle prøve alt samtidig? Høydepunktet (i alle fall for Sondre) var nok å spille sammen med Ronni Le Tekrø. Det var ganske morsomt å se andre besøkende gi guttungen applaus.
Sondre improviserer – det er han du hører spille her altså!
Sondre er konsentrert om oppgaven
Og så fant jeg ut at det ikke var lov å ta bilder der inne, så dette er det jeg har. Sånn kan det gå. Synd, egentlig – hadde vært artig med skikkelige bilder av ungene som boltret seg i vår ungdomsmusikk. Jeg skjønner at det kan forstyrre publikum hvis det flasher blitz hele tiden, men jeg skjønner ikke hvorfor man ikke skulle få lov å fotografere ellers. Kanskje noen har en forklaring på det?
Men vi hadde det fint og vi kommer helt sikkert tilbake. Kanskje en dag det er litt mindre folk der, sånn at det er mulig å prøve litt flere ting.
Det braker vel løs i år også, som alle andre år. Halloween-styret, altså. Jeg kan ikke noe for det – jeg liker det ikke. På linje med morsdag, farsdag, valentinsdagen, jul og 17. mai.
Ingen gresskar med lys på min trapp...
Ikke sånn å forstå at jeg ikke liker tradisjoner og festligheter. Men jeg får så inderlig nok av maset om alt dette. Vi må ha gresskarlykt, dyre kostymer til ungene, hauger med godteri, løpe til døra hver gang det ringer på, prøve å få hunden til å forstå at det ikke kommer besøk denne gangen heller. Til slike feiringer starter tv- og radioreklame ukevis – for ikke å si månedsvis – i forveien med endeløse tilbud om gaver, blomster, ting og tang som er musthaves for akkurat en nasjonaldag eller en høytid. Jeg må skifte gardiner og sofaputer, jeg må ha nye klær, jeg må dekorere hagen, jeg må lage et spesielt måltid…
Det er jo ikke noen tvil om at kjøpe- og reklamepress er årsaken til at jeg får denne aversjonen mot feiringer. Huset er fullt nok av ting vi ikke trenger, stæsj som i løpet av alt for kort tid blir til søppel. Og jeg har et vesentlig skille mellom det som er virkelige tradisjoner (for meg i alle fall) og det jeg oppfatter som opphausing av fenomener fra andre steder eller tider og som handelsstanden kan utnytte.
Jeg synes det er kjekt å feire bursdager. Jeg husker også som regel å sende en hilsen på morsdag og farsdag, men begrenser meg til det. 17. mai er en fridag – etter årevis med dugnader og arbeidsoppgaver og gåing fra morgen til kveld setter jeg nå mer pris på å kunne slappe av denne dagen. Det er selvsagt flott med barnetog og is, pølser, brus og moro for de minste. Men jeg føler ikke behov for å rase rundt på tivoli eller stå i en kiosk i timevis på en sånn fridag. Lenger. Kan hende ungene etter hvert også ser det samme? Og hvorfor skal jeg feire valentinsdagen når jeg kan kjøpe hjerteformet sjokolade til kjæresten min hver dag resten av året, og kan hende får jeg en blomsterkvast en gang i blant også.
Jeg skulle gjerne gledet meg til jul hvert år, ikke minst fordi den representerer starten på lysere tider og vår. Men hvor koselig er det å grue seg gjennom gavehandel hvert år? Alle har det de trenger og vel så det, setter de egentlig pris på det jeg prøver å gi dem? Og hvordan får man julestemning når butikkene har juletrær i oktober? I fjor feiret vi jul på hytta, og det var utrolig fint. Derfor gleder jeg meg faktisk til jul i år også – fordi jeg tror det blir ferie og et avslappet hytteliv.
I morgen er det altså Allehelgensaften. Ungene som løper ut for å tigge godteri har nok ikke peiling på hva dagen egentlig representerer. Men de blir sikkert fornøyd når de får en håndfull sjokolade eller godteribiter som vi nå har hamstret for anledningen. Jeg skulle ønske de heller kunne gått julebukk. På dagtid, i romjula. Jeg hadde satt pris på rødkinnete unger som sang julesanger for meg på trappa i en blå time. Kanskje de til og med hadde blitt glade for å få pepperkaker og klementiner i kurven sin?
