Category: hjemme

Sjampofrustrasjon

Procter &  Gamble heter firmaet som en gang sørget for at jeg fikk kjøpe min favorittsjampo og -balsam i butikkene. Men typisk min flaks – en vakker dag sluttet de å distribuere Pantene her. Jeg skrev til og med til dem og spurte – her er svaret jeg fikk:

Takk for at du kontaktet oss. Dessverre har vi sluttet å produsere produktet du er interessert i, hovedsakelig på grunn av lav forespørsel. Jeg håper skuffelsen ikke er for stor, og at du finner et alternativt produkt som du liker. Dine kommentarer er viktige for oss, og derfor deler vi dem marketsførings avdelingen. Hvis du har flere spørsmål, vennligst kontakt oss igjen.

Så… der  var det ikke mange alternativer til en frustrert kunde, gitt. (Artig setning om at mine kommentarer er viktige, dog)

Nå vet jeg at Pantene finnes i utlandet, så at de har sluttet å produsere det er ikke riktig – elendig kundebehandling og forbrukerservice i Norden, må jeg si.  Jeg finner det også i mange nettbutikker i utlandet – men akk!  det er visst en ulovlig vare å kjøpe på nett. Så – jeg får ikke tak i Pantene mer. Vet du om noe sted å kjøpe, så si fra – jeg blir gjerne stamkunde både på sjampo og balsam. Og skal du til Amerikalandet eller Utlandet, så si endelig fra om du kan ta med noen kilo bagasje for meg.

Det var med en viss lykkefølelse jeg entret dusjen her om dagen – jeg fant nemlig en gjenglemt flaske på loftet. For en gangs skyld var det okei at Margrete hadde lånt noe som ikke var brakt tilbake til badet nede.

En lykkestund med favorittsjampo

Tid for en stuss

Hekken vår har vokst kjempehøy. Jeg vet ikke om det egentlig kan kalles en hekk lenger en gang, det lignet etter hvert mer på en slags jungel. Det begynte med noen nusselige små furubusker.

Små busker før vi fikk gjerde og før huset ble malt

Mest av alt gledet jeg meg til buskene skulle vokse seg litt tettere så jeg slapp å luke så innmari mye ugress mellom dem.

I 2004 synes jeg hekken var passe høy og tett

Men så begynte moroa. Vi må ha utrolig grønne fingre, for snart var det ikke det minste utsyn (eller innsyn) fra (eller til) hagen vår.

Hekken vokste kjempehøy...

Dermed ble det nå brutal nedskjæring. Det kommer nok ikke til å se så veldig pent ut den første tiden. Jeg håper det grønnes litt i nedre del av buskaset, og skulle det ikke gjøre det, så får jeg finne på noe annet lurt. Plante noe helt nytt, eller fjerne buskene helt.

Olav herjer vilt med den store saksa

Jeg fikk i grunnen oppfylt ønsket om mindre ugress. Men de senere årene har våronna der resultert i reneste skattejakten, for “alt” havner i buskaset – søppel, leker, baller – det eneste vi ikke har funnet der er gjenglemte barn, og det er jo forsåvidt like greit. I vår plukket jeg ut sju fotballer. Tror du ikke det var kommet enda to-tre slike inni der i løpet av sommeren?

Sokkeparing

Med ujevne mellomrom er det paringstid i heimen. Det har vært veldig ujevnt det siste året, minst. Jeg har mer eller mindre gitt opp i perioder, med fire-fem andre sokkebrukere i familien som bare regner med at det alltid ligger par i riktig skuff, men som sjelden gjør noen stor innsats for saken selv. I helga fikk jeg nok. Den store røde baljen med enklinger ble plukket frem. Jeg har paret firehundretusen par sokker, vi har nok sokker til ungene blir pensjonister. Nye regler er innført, de er som følger:

  1. sokker som ikke er i par blir ikke vasket
  2. sokker som befinner seg enkeltvis hvor som helst annet enn i skittentøykurven blir kastet
  3. hvis noen kjøper nye sokker det kommende året skal de betale meg samme sum som prisen på sokkene

Fortsatt har jeg fjortentusen (eller deromkring) enklinger som venter på siste oppsamlingsheat fra vaskemaskinen, men den siste regelen er at resten deretter blir kastet.

Margrete og Tobias gjør innhogg i stabelen av ferdigparede sokker
Tobias er fornøyd med sokkefangsten

Lisjpia hjemme og fårikål på bordet

Margrete er kommet hjem til mamma igjen. Nå er det vel bare midlertidig, men likevel. Det viste seg å være vanskeligere å få jobb i Kongsvinger enn hun hadde regnet med, så nå skal lykken prøves her hjemme i stedet. Vi krysser fingre og håper hun kan få noe å holde på med (og tjene noen kroner) – i alle fall en periode.

Margrete venter på middagen

I dag har vi hatt hjemmelørdag, rydding av kott og garderobe og sånt. Det ble noen sko til overs (omtrent i størrelse 34-35) som guttene har vokst fra, jeg håper noen vil ha dem så jeg slipper å kaste (et par sandaler, et par fotballsko, to par tur/fjellsko)

Og så putrer fårikålen på kjøkkenet, snart er det middag – namnamNAM!

Fårikål – endelig!

Vi er blitt sentrum

Det nye kjøpesenteret på Sveberg åpner og vips er vi blitt sentrale strøk. Jeg er spent på om vi blir stående i kø for å komme oss hjem etter arbeidstid heretter. Hvis besøk og omsetning på senteret skal bli som forespeilet, så må det jo vises på trafikken. Nå som alle butikkeiere driver med innredning og forberedelser til den store åpningsdagen er det allerede merkbart. Jeg håper inderlig det blir noen til å holde kustus på tulleparkering  i det minste.

Ikke direkte enkelt å komme seg til og fra heimen her

Men ellers ønsker jeg butikkene velkommen – veldig kjekt å ha “alt” i gangavstand hjemmefra da gitt! Nå skal vi på stor spesielt inviterte-fest, det blir vel stas.

Her skal alt være ryddet og klart til innrykk nå

Ikke nå, men … NÅ

… er kanskje sommeren over? Jeg tror værmelderne prøver å melde trøndervær litt av gammel vane, og så er det fryktelig vanskelig når det bare fortsetter å være så mye bedre enn normalt. Jeg tenker av og til at det hadde vært like greit med åtte grader og regn, bare for å venne seg til det liksom. Men så tar jeg meg sammen – herregud! det er jo SÅ deilig med sol og varme, langt ut i høstmåneden.

Jeg er tilbake for fullt på jobb, og jeg frydet meg på første arbeidsdag over at jeg har masse å gjøre, at jeg mestrer det jeg gjør og at det er utfordringer i kø fremover. Jeg kjenner at jeg greier å stresse ned, og ser faktisk frem til litt jevn tralt uten spesielle ting på agendaen. Ingen reiser, ingen store besøk eller begivenheter.

På kveldsturen med Lukas oppdaget jeg at løvet faller fra trærne for alvor nå. Det praktisk talt regnet bjørkeløv over oss. Lukas hadde til tider sitt svare strev med å glefse etter dem og kontrollere hvert eneste lille blad – han måtte selvsagt gi opp, det ble for travelt. Vi hadde en fin tur frem til det ble mørkt. Skogen er ikke så grei å gå i når man ikke ser noe. Nå må jeg snart finne frem lykt.

Fortsatt sommerlig – enn så lenge

Korttidshukommelsestap

Jeg begynner visst å bli glemsk. Eller distré i alle fall. Kanskje jeg virkelig er i ferd med å gå ut på dato? Midt i pakking og rydding på hytta fant jeg ut at nå er jeg ferdig, så låste jeg og gikk. På hele bilturen hjem satt jeg med en følelse av at jeg hadde glemt noe. Jeg kom frem til at jeg hadde glemt å legge på plass putene i den ene sofaen. Ja, det måtte det være. Ikke mer å tenke på.

Vel hjemme var veska mi det første jeg så etter. Og den var selvsagt ikke med. For den står faktisk i den sofaen der jeg glemte putene. Veska inneholder alt småtteriet som skal huskes i siste liten, som dingser man skal ha med for pappa og sånt. Jeg måtte beskjemmet sende ham beskjed om at dingsen dessverre ikke var med hjem. Trøsten derfra var at det sikkert er arvelig. Så er det kanskje ikke bare alderen.

Lukas og jeg tok oss en lang tur i går kveld. Den ble litt lenger enn planlagt – vi (eller kanskje bare jeg) ville finne igjen en bestemt sti fra motsatt ende av der vi vanligvis går. Og da jeg trodde den var rundt neste sving, viste det seg at veien strekte seg nærmest endeløst fremover før en ny sving. Hjelpe meg, skal jeg gå meg bort også nå, tenkte jeg i det hukommelsesforvirrede hodet mitt. Jeg hadde selvsagt ikke engang tatt med meg telefonen sånn at jeg kunne ringe hjem for å bli hentet. Nå var jeg vel egentlig ikke så redd for å gå meg vill – det var mest det at det var veldig langt å gå tilbake igjen. Men etter en ganske lang sving til dukket stien vår opp. Lukas var også sliten, det så ut som han også var glad for å finne en kjent plass der han visste at det ikke var så langt hjem. Men nå vet vi veien til neste gang – vi skal helt sikkert ta den samme turen flere ganger!

Lukas ved tjønna på første del av turen

Ubuden gjest

På denne årstiden får vi alltid en uvelkommen gjest utenfor stuevinduet. Det er mulig den synes ekstra godt når det begynner å bli småmørkt om kvelden og lysene er tent inne. Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt begeistret for gjesten – jeg håper ikke han har tenkt seg inn!

Rusk i bildet?
Usj, så ekkel...
Blitz og farger gjør den ikke særlig søtere...

Jeg synes den stirrer på meg. Nå må vi få opp de nye gardinene!

Bærfis

Vi har bærfis i hagen – eller villniset, som er en riktigere betegnelse for tiden. Det er jo egentlig ikke bærbusker her heller, bortsett fra at vi har fått bringebær som bonus i den overgrodde kassen. Bærfisen er ikke spesielt merkbar eller plagsom, men jeg kan forestille meg at den er litt ekkel for de som driver utstrakt høsting i hagen sin. Egentlig synes jeg bare det er et morsomt navn. Og så oppdaget jeg at en slektning er funnet i Norge og at den er uønsket – jeg blir litt imponert over forskningen som identifiserer sånne bittesmå greier og til og med kaller det dramatisk om det viser seg at en ny tege-art er etablert her.

Skjønner ingenting du, mamma

Det ser ut som det er det Lukas sier til meg om dagen. “Skjønner du ikke at jeg vil ut, at jeg vil løpe i gresset og i skogen?”

Joda lille venn, jeg skjønner det så alt for godt. Og jeg gleder meg til å bli frisk sånn at vi kan gjøre nettopp det. Løpe og leke så mye du bare vil.

Heldigvis sover Lukas mye om dagen og må ikke ut. Vanligvis skjer det absolutt ingenting her hjemme mellom klokka åtte og halv tre. Innen behovene blir reelle er ungene hjemme fra skolen og kan ta ham med.

Det er kjipt å være dårlig. Jeg skulle også gjerne vært ute i det nydelige været.