Category: jobb

Min Svalbardopplevelse

Jeg har vært på Svalbard én gang. Det er nå straks sju år siden, og denne tiden på året får meg til å huske denne reisen. Etter at mange dager med jobbing var over hadde vi én fridag før hjemreise. Den brukte vi på en fantastisk heldagstur på snøscooter inn gjennom Adventdalen, til VonPost-breen, over frosset sjø og over fjellformasjoner. Høydepunktet for dagen var utvilsomt synet av tre isbjørner! Først en mor med en unge, deretter en diger hannbjørn som gikk og været etter denne binna. Jeg har ikke lyst å tenke på hvordan det gikk med ungen når hannbjørnen nådde dem igjen…

Jeg fikk oppleve et skikkelig vinter-Svalbard, med stormer og kulde, ned mot 40 minusgrader. Men også gnistrende sol og endeløse, fantastiske formasjoner i naturen. Fjellene der er helt spesielle. Det er byen også, med god varme innendørs. Og værbitte mennesker som må like å leve litt spesielt. Her er noen bildeminner:

Isbjørn finnes over hele øyriket. Det er bare å ta skiltet på alvor!
Kollegaer på rekke og rad, scootertur i ødemarka
Isbjørnbarn og -mor – på trygg avstand
Rast på VonPost-breen

Jeg har tenkt mange ganger at det hadde vært fint å besøke Svalbard igjen. Men jeg er ikke så fryktelig glad i å reise. Og jeg har jo vært der. Jeg tror på en måte ikke at en ny tur kan toppe opplevelsen av denne første. Så kanskje jeg lar den bli min eneste.

Hvor blir tiden av?

Det er på ungene vi ser det, sier folk. Ja – for det vises jo ikke på oss at vi blir eldre. Fire små har blitt til fire store, og kanskje har jeg fortrengt alle årene med ekstremt lite søvn, aktivitet fra grytidlig morgen til langt over sengetid, bleier, vasking, bading, lesing, synging, kjøring, bursdager…

Margrete (10) og Fredrik (12) sommeren 2001

Da Fredrik og Margrete begynte å klare det meste selv kom attpåklatten som var to. Nå er tvillingene snart tenåringer.

Tobias og Sondre spiser is en sommerdag på Utsikten

Selv om det fortsatt er en del transport, så er livet i ferd med å roe seg. Kanskje det er en eller annen iboende egenskap i noen av oss som gjør at vi trenger denne overaktiviteten for å sette pris på roligere tider? Kanskje noen av oss rett og slett trenger litt engasjement og fart? Jeg tror nok omsorgstrangen var medvirkende til at jeg fikk hund da småungestadiet var overstått. Kunne jeg tenke meg å ha flere barn? Fosterbarn? Kanskje. Men nei, jeg har nok gjort mitt – fire får holde.

Men jeg ville aldri vært uten dem – erfaringene, opplevelsene, kjærligheten. Kanskje jeg har klart å lære dem ett og annet også. Som de kan ta med seg videre og kanskje huske meg for. Fine gjengen min!

Tobias, Fredrik, Margrete og Sondre

Det kjennes som vi entrer sjarmøretappen. Nå skal bare tenåringene klargjøres for den store verden, så sitter vi gamlisene igjen. Når tvillingene forlater redet vil Olav og jeg nærme oss avslutning på arbeidslivet. Vi skal nyte tosomheten og friheten. Mon tro om tiden fortsetter å fly. Får vi det like travelt som alle andre med tiden til egen disposisjon? Ennå er det sikkert ti år igjen til vi blir alene. Og etter det er det enda noen år igjen til pensjonisttilværelsen. Men det er jammen ikke lenge når vi ser tilbake på den farten de siste tjue årene har passert i.

Enda et år

Koselig å bli ønsket velkommen til første arbeidsdag!

Jeg har nå fullført 17 år i UNINETTs tjeneste. Selv om jeg har hatt et annerledesår, så har dette vært et av de bedre. Jeg har lært enda litt mer, fått til enda flere ting og blitt kjent med enda flere superkollegaer. Og nye venner.

Midt i elendigheten med sykmeldinger, fravær, smerter og trøbbel har arbeidsgiveren vist seg som en verdifull støttespiller. Det er jammen godt å ha med seg. Og det gjør at jeg nå satser på 17 nye. Okei, UNINETT?

UNINETT har holdt til i Teknobyen siden 2002

Med blanke ark

Første arbeidsdag. På veldig lenge. Etter en tur til legen har jeg nå startet på turen tilbake til jobb. Det blir riktignok bare noen timer i uka den første tiden, men nå gleder jeg meg til å ta fatt på vettuge oppgaver igjen.

Fredrik og Ida har vært her siden i fjor, de reiste i dag igjen. Vi har kost oss masse med både aking, bading og en uhorvelig mengde mat. Like greit at den der havrelefsa og striskjorta er på plass nå.

Lukas, Sondre og Ida på toppen av snøhula
Tobias, Ida og Fredrik leker i snøen

Vennegleder

Jeg var på julelunsj på jobben i dag, min første tur dit etter operasjonen. Det var så koselig! Og jeg fikk så mange kjempetrivelige overraskelser. Samtlige involverte sjokolade, gitt. Snedig – jeg må ha nevnt at jeg er glad i sjokolade 🙂 Tusen takk for gode vennskap og søte og morsomme hilsener!

Dette kaller jeg en ekte sjokolademus!
Tenk å få en vin som heter Kompis – og hjemmelagede karameller!

Møte med øvrigheta

Jeg har vært på møte med NAV.  Dette var et såkalt dialogmøte, der det skal legges vekt på arbeidsgivers tilrettelegging for den sykmeldte og også arbeidstakers motivasjon for å komme raskere tilbake i jobb. Jeg skjønner at dette kan ha en fornuftig hensikt i blant. Men jeg forstår ikke helt ressursbruken i mitt tilfelle. For arbeidsgiveren min er faktisk veldig flink til å tilrettelegge, vise fleksibilitet og tilgjengeliggjøre arbeidsoppgaver. Og jeg er på ingen måte umotivert for jobb, tvert i mot. Jeg vil gjerne jobbe full tid, og den eneste grunnen til at jeg ikke har vært 100% sykmeldt er nettopp mitt eget ønske om å holde en viss kontakt med arbeidsoppgavene mine.

En arbeidsdag – slik jeg savner dem

Men det stopper seg selv når fysikken ikke fungerer. Den eneste måten jeg kan komme tilbake i full jobb på er ved å bli bra i ryggen. Nå har jeg heldigvis fått en dato, en noenlunde oversiktlig rekonvalesensperiode og en ganske okei prognose. Da skjønner jeg egentlig ikke hvorfor fire-fem personer skal bruke to-tre-fire timeverk for å kalle inn, planlegge og gjennomføre et møte som strengt tatt er helt overflødig. En drøyt halv arbeidsuke! Bare fordi regelverket sier at det må gjøres sånn.

Jeg må legge til at det var en del nyttig informasjon å få, selv om jeg like gjerne kunne fått et brev om disse tingene. Jeg er i alle fall mer enn noen gang ivrig på å bli raskt bra, for noen attføring kan jeg ikke havne i!

Og så kom sola

… denne gangen som Ida Solstråle. Jeg har vært skikkelig sjaber en ukes tid, det toppet seg mens jeg var på tur med jobben før helga og stemmen forsvant. Å gå rundt med absolutt null stemme ble en utfordring med Ida på helgebesøk, og når jeg skulle gjøre meg forstått til Lukas. Det er ikke så lett for dem å skjønne seg på sånn hvisking.

Ida har stadig nye ting å vise frem, denne gangen var hun spesielt fremmelig hver gang et kamera dukket opp – da skulle det smiles! Ellers hagler det med nye ord; onkel har blitt til boki, Lukas er Luka og antydningen til et slags beste er på vei. Bading i balje var en höjdare og jammen gikk bestemors hjemmelagde pizza ned på høykant også.

Vesle Ida smiler på kommando – har lånt tante sin lue og buff

Kanskje jeg blir bedre utover dagen, sånt bruker da vel ikke vare så mange dager? Jeg har snart legetime igjen, jeg får ta med dette på sjekklista om det ikke er bra før den tid. Å være slapp og elendig fører i det minste med seg litt god hvile for ryggen. Aldri så galt, og så videre…

Med liten skrift

Jeg kan ikke legge skjul på at jeg er frustrert for tiden. Jeg blir absolutt ikke bedre i ryggen. Dagene starter som regel ganske okei etter en natts hvile, men så snart jeg begynner å gjøre noe har jeg tapt – igjen. Verst er det hvis jeg må kjøre bil, tur/retur jobb er nok til å ødelegge den ettermiddagen. Eller en dag som medfører sitting; det går bra i noen minutter, men så er det bare sideleie som hjelper igjen.

NAV er ivrige på sine formaliteter. Nå har jeg fått innkalling til et møte som har som formål å motivere meg til å komme tilbake i arbeid. Skjønner de ikke at jeg vil tilbake i full jobb? Skjønner de ikke at det ikke er min eller arbeidsgivers feil at det ikke går? Skjønner de ikke at det eneste som nå kan hjelpe meg er den fordømte operasjonen som jeg venter og venter på? NAV sendte meg også tilbud om opphold på en rehabiliteringsinstitusjon, med tilbud om blant annet psykolog for å motivere meg til å ønske å jobbe. Falleri, hvor lite de skjønner!

Fritt sykehusvalg høres så fint ut, tenk at vi kan velge behandling der køen er kortest. En kjapp sjekk innom der forteller meg at St. Olavs har den korteste ventetiden for min operasjon. Og hvis de hadde overholdt fristene der så skulle jeg få denne operasjonen i november. Jeg har snakket med ventelistekontoret, som kunne bekrefte at min dato er i november. Men samtidig presiserte damen der at de var veldig forsinket og at jeg neppe kunne regne med operasjon på denne siden av nyttår. Hva er venteliste og garanti verdt da? Og så oppdaget jeg det som står med liten skrift på frittsykehusvalg.no – godt skjult bak en i-knapp. Den “korte” ventetiden gjelder bare operasjon ved nevrokirurgisk avdeling. Ortopedisk avdeling har en helt annen garantert ventetid. Gjett hvilken avdeling jeg har fått henvisning og plass på ventelisten til?

Fritt sykehusvalg sin nettside
... noe står med liten (eller skjult) skrift gitt

Jeg vet ikke hva jeg skal tro på lenger. Hvis NAV har lyst å foreta seg noe, så foreslår jeg at de kontakter sykehuset og får dem til å overholde fristen for operasjon. Og at de slutter å mase om å motivere meg – jeg er da for søttan ikke borte fra jobben fordi jeg vil det!