… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jeg ønsker meg ny telefon. Ikke at det er noen krise med den jeg har, men jeg ramlet over en griselekker liten sak her om dagen:
Men så lenge jeg er blant verdens uprivilegerte mobilbrukere og betaler hver en krone selv for både apparat, abonnement og bruk, så får jeg vel holde meg til den gode gamle. Kanskje en sånn hadde vært en god løsning?
PS – hvis du nå fikk fryktelig lyst å kjøpe ny telefon til meg, så heter den LG Prada Phone 😀
Olav fikk en kaffemaskin i julegave fra jobben i fjor – ikke verst, eller hva? Og jeg som svært så bestemt hadde lagt ned forbud mot ting på kjøkkenbenkene, jeg måtte bare finne meg i at en viss Tassimo var kommet for å bli. Ungene elsker den, for kakaoen er ifølge dem knallgod. Kapslene forsvinner så fort at jeg fortsatt har til gode å smake den fantastiske kakaoen. Olav liker kaffen godt, jeg er litt mer reservert – men så er jeg ikke så kaffete av meg heller da. Jeg drikker oftest helst te, og den vil jeg lage på gammelmåten, der kom Tassimo til kort altså. Men den får nå stå der, litt fancy er det kanskje også.
Jeg hadde ikke glemt kameraet på hytta likevel, heldigvis (jeg syntes nok jeg måtte nådd toppen (eller bunnen) av sløvhet om det var sånn, for jeg var temmelig sikker på at jeg hadde tatt det med) og det dukket opp under ungenes draperte snøbukser (over armlenet på lesestol #2) da jeg hadde en intensiv leteaksjon etter peislighteren. Som var borte. Det var andre gang en sånn lighter lot til å ha fordampet her i huset. Mystisk. Hva måtte jeg miste (og lete etter) før jeg fant lighteren? Jo, nå har jeg funnet et triks;
det er bare å late som man leter etter noe helt annet (man trenger ikke en gang spesifisere hva) så dukker sånne tapte gjenstander opp!
Jeg late-lette bare noen minutter før jeg fant lighteren, i skuffen med vaskekluter på badet. Hmmm, noen har antagelig brettet klesvask, tent telys og gått i egne tanker. Undres på hvem…
PS – nå er telefonen min borte, jeg spiller helt ubekymret og går ut fra at jeg finner den så snart jeg rusler plystrende rundt og leter etter noe annet!
I dag er en slags merkedag. Jeg har tatt stingene – alle de 16 doble, det ble 32 lugg. Og den aller siste sprøyta med Klexane (som skal forhindre blodpropp). Jeg har ingen andre store planer enn å trene. Gå, gå og gå.
Ikke så pent å se på kanskje, du er tilgitt om du ikke vil lese dette. Men her kommer i alle fall en beskrivelse av operasjonen min. Så får advent og jul og familiehygge og hund bli hovedfokus i dagene som kommer.
Jeg fikk ikke noen til å ta bilder under operasjonen, og det var vel ikke å vente heller. Men jeg fikk et bilde av operasjonssåret etter to dager, da bandasjen ble skiftet for første gang.
Ved hjemreise fikk jeg med masse papirer, også epikrise som beskriver hva som er gjort. Jeg snakket med en av legene som opererte og han kunne fortelle at operasjonen tok fire og en halv time. Det hørtes overraskende lenge ut, synes jeg. Men de hadde vel litt å holde på med mens jeg var der.
Glidningen min er nå skrudd på plass med fire skruer. Den laminektomien som var planlagt ble ikke utført, fordi det ble vurdert at nerverøttene hadde godt med plass etter at de andre tingene ble fikset. Derimot fant de tydelige artroser på fasettleddene mine. Der ble “taggene” fjernet og benmassen gjenbrukt til å lage nytt bein. I tillegg ble det tatt bein fra hofta mi for å ha nok beinmasse til å bygge opp de leddene som ble fjernet. Både disse og virvlene som er skrudd fast vil nå være uten bevegelighet, altså helt avstivet.
At det ble transplantert bein fra hofta visste jeg ikke før jeg reiste hjem, men det var en grei forklaring på de uforståelige smertene jeg hadde i hofta.
Skruene skal ikke fjernes, de vil være der resten av mitt liv. På skuddårsdagen neste år skal jeg til kontroll og ta nye røntgenbilder. Da har forhåpentligvis tilgroingen kommet så langt at jeg kan begynne å trene på orntli’ også. Neste uke skal jeg fjerne stingene. Jeg gleder meg til jeg kan klø meg uten å være redd for å røske ut noe!
Bare en liten statusmelding; jeg har gått i dag. I rapportskjemaet for mobilisering står det: Hun har suttet på sengekanten. Jeg vil presisere at jeg ikke har gjort det, altså! Men jeg synes fremgangen er stor, jeg satser på at det fortsetter sånn.
.. vel overstått. Et døgn i morfinrus er overstått i alle fall. Jeg er så proppfull av væske at jeg nesten ikke greier å åpne øynene, så jeg tror jeg lukker dem en stund til. Så kommer jeg tilbake med rapport senere. Tusen takk alle sammen for lykkønskninger!
Klokka 7 i morgen tidlig er jeg klar for operasjon i ryggen min. Laminektomi og fiksasjon står det på papiret. Jeg regner ikke med å være på nett igjen helt umiddelbart etterpå, men om noen dager håper jeg å kunne rapportere litt. Jeg ønsker alle en god uke på vei mot advent – selv kommer jeg hjem til adventstaker og stjerner om en ukes tid.
Jammen gikk det unna med de siste kommentarene for å runde tusentallet her 🙂 For at det ikke skal være tvil – Magni er vinneren! Du hadde nesten fortjent å vinne med Sjooookooooladeeeeeeh-kommentaren som var #999 også 🙂
Men jeg er jo så inderlig blauthjerta, og skulle gjerne sendt søtsaker til alle og enhver. Uansett kommer det hilsen til både Johanne, Karin og søster også. Litt belønning skal man få for innsatsen – triks eller ikke. Og dere er så absolutt både trofaste og trivelige gjengangere her. Jeg håper sjokoladen faller i smak!
Jeg er så imponert over antall besøk på bloggen min. Jeg hadde aldri trodd at så mange hadde den minste interesse av å lese mine skriblerier, skjønner det vel egentlig heller ikke helt ennå. Og så setter jeg umåtelig stor pris på tilbakemeldingene jeg får, det er kjempekoselig! Vet du hva, det er snart TUSEN kommentarer her – utrolig, men sant. Og ettersom jeg akkurat har vært i Utlandet og hamstret en hel masse godt, så tenkte jeg at en sette pris på-gave er helt på sin plass. Eller to-tre gaver. Den kommentaren som får telleverket på kommentarer på nettsiden min til å runde 1000 blir belønnet med godsaker fra Åre Chokladfabrik. I tilleg skal noen gaver gå til et par spesielt utvalgte besøkende. Noen er svært trofaste, noen har alltid en oppmuntring og noen får meg alltid til å le. Derfor trekker jeg gaver til noen av disse nå fremover. Det er ikke langt igjen. Hvem som blir de heldige skal jeg offentliggjøre så snart de magiske tallene er nådd.
Det vil naturlig nok bli litt mindre aktivitet fra meg en tid fremover. Og hvis jeg ikke får flere tilbakemeldinger heretter, så stopper det jo litt opp 🙂 Da får jeg spise alt snavvelet selv!
