Fargerike Svalbard

Det er litt snedig med Svalbard, på mange måter fremstår hele øyriket som nokså svart-hvitt. Det er kanskje derfor jeg blir så innmari fascinert av for eksempel solnedgangene. Før hjemreise fra Longyearbyen i går hadde vi noen timer å slå ihjel. Nede i strandkanten er det bygd ei hytte av søppel. Den er fargerik og spesiell, en spasertur dit var absolutt verdt gå-innsatsen!

soppelhytta5En skikkelig fargeklatt med masse humor, fantasi og kunstnerisk frihet! Og en grundig dokumentasjon av forsøplingen i området. Det er årlige aksjoner for å rydde og fjerne sånt søppel, og denne hytta er resultatet av en sånn aksjon. Årlige ryddejobber er antagelig ikke nok. Hadde jeg vært sysselmanndame så skulle strendene vært søppelfrie!soppelhytta4Til og med bålplass er det laget foran hytta, og noen har vært så rause å legge igjen ved der også. Knallfint!soppelhytta3Og som enhver hytte med respekt for seg selv; hyttebok med plass til hilsener fra alle besøkende! Det var mange ytringer der med ønske om å bevare byggverket.soppelhytta2Dørmatte vevd av gamle fiskegarn og en festlig uro av gamle sko! Flire mæ skakk 😀soppelhytta1Jeg er riktignok lett å imponere, men dette var virkelig knallbra! Tenk for et herlig sted å rusle til, ta med barnehagen på tur eller bare se at søpla ikke ligger strødd i fjærasteinene. Inspirasjon til å plukke unna det som ligger på feil sted dette vel? Jeg synes hytta var et glimrende tiltak! Sørgelig å lese da at hytta skal rives … Flaks at jeg fikk besøke den i går, allerede i dag  kommer kunstneren til Longyearbyen for å starte demonteringen.

Strikkekunst

Noen favoritting må man ha, ikke sant? Den kroniske strikkedillaen min viser ingen tegn til å avta, og alle omkringliggende områder i livet har en tendens til å touche inn på ting som har med strikking å gjøre. For et års tid siden hadde jeg for eksempel dilla på ørepynt. Litt strikkepynt ble det, og jeg laget blant annet disse selv:

rod-orepynt
Favorittørepynt som brukes ofte og blir lagt merke til

Og så har jeg en fantastisk flink malende søster. Hun har laget dette nydelige bildet til meg, som skal i glass og ramme på stua:

strikke-akvarell
Nydelig akvarell med artig motiv som passer godt hos meg

For de som har vært innom her tidligere kan jeg jo minne om Ida sitt fantastiske bilde av bestemor som strikker, mens jeg også viser frem en annen favoritt:

knitting-grandma
Sånn kan det gå for eksempel når ungdommene serverer nudler …

Hermekråke

Jeg har kjøpt meg femtiårsgave! Søster viste meg bildene som Tanja Vean lager for en ganske god stund siden, og jeg må bare tilstå at jeg falt pladask for dem. Etter at jeg kontaktet kunstneren har jeg ventet spent for å se om jeg kom frem i køen av kråkekunder, og tenk nå har jeg fått mine to helt personlige skjønnheter. Den tomme veggen i spisestua er ikke lenger tom. Den ene kråka er nok Kul Kråke, den andre er Hermekråke – begge er litt som meg, altså 🙂

Sprudlende hermekråke
Sprudlende hermekråke
... og ei kul gangsta'-kråke
… og ei kul gangsta’-kråke

Bildene har fått fine rammer, jeg skal vise frem den flotte veggen senere når lysestaker og sånt også er på plass. Ble fint, ass’ … 😀

En slags gatekunst

Jeg faller noen ganger for sære bilder, det er en del dyktige fotokunstnere der ute. En av dem er Christophe Huet. Besøk siden hans for overraskende motiver! Jeg har sansen for de som bruker kunsten til å annonsere for litt mer meningsfulle prosjekter enn det sedvanlige hysteriske forbruket vårt.

Bildeserie brukt i kampanje for Samu Social – en veldedig organisasjon som blant annet jobber for å bedre forholdene for fattige, hjemløse og gatebarn i mange land

Til fiskekakebakeren og poeten

Baker man fiskekaker? Det er et morsomt ord uansett, ikke sant? Tante Mie er (også) en ordkunstner og har skrevet et herlig dikt som en glad hyllest til mammas fiskekaker. Det er neiggu ikke første gangen denne smaksopplevelsen nevnes her heller, all ros er vel fortjent.
 
Namnam!

 

–Kjære dere, bare spis!

Når båten fylles
opp med lyr,
vet vi godt
hva det betyr:

Om ikke lenge
står Helga og baker
verdens beste
fiskekaker.

Hun kverner hver filét
blander ditt og datt
bittelitt mer av dét –
og tar steikepanna fatt.

Måsene, som er oss,
sirkler over, foran og bak
men vi slipper å sloss
om den første smak.

–Kjære dere, bare spis,
sier Helga med et nikk,
tenk, i fiskekake-paradis
er to fingre fullt bestikk –
som kan vaskes med et slikk.

 

Pojke som tittar på månen

I Stockholm finnes det en bitteliten skulptur i Bollhustäppan i Gamla stan. Jeg har aldri sett den, men neste gang jeg er i Stockholm står den på planen for et besøk. Skulpturen er bare 15 cm høy og regnes som den minste i Sverige. Jeg ble oppmerksom på den gjennom en beskrivelse i en krimbok:

EN ENSOM GUTT i jern, bare femten centimeter høy, sitter med armene rundt de opptrukne beina sine i bakgården til Finska kyrkan i Gamla Stan. [ … ]  Alle tre står tause og ser på den lille gutten i jern, Stockholms minste offisielle kunstverk. Joona bøyer seg fram og klapper det blanke hodet på figuren. Metallet har kroppsvarme etter en dag i sola.

Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo lete opp litt informasjon om denne Pojke som tittar på månen eller Järnpojken.

Femten centimeter skulptur. Det er ikke så mye.

Pojke som tittar på månen är Sveriges minsta offentliga skulptur. Verket bygger på en av konstnärens barndomsupplevelser; när Liss Eriksson inte kunde sova satt han hopkrupen i sin säng och tittade ut genom fönstret på månen. Skulpturens formspråk är stiliserat. Återhållsamheten i formen kontrasteras av värmen i uttrycket.

Detta är nog ett av stadens mest omtyckta verk. Den lille pojken verkar väcka ömhetskänslor hos betraktarna. Det har förekommit att folk stickat både halsduk och mössa till skulpturen och huvudet börjar bli blankt av alla välmenande klappar.

… for det kan jo hende han fryser

Sånt kan man altså ramle borti bare fordi man er bokorm, de mest uventede fakta dukker opp innimellom. Enda en god grunn til å stupe ut i bøkenes verden! Boken (Paganinikontrakten av Lars Kepler) var spennende den, selv om skulpturen ikke hadde noe med handlingen å gjøre.

Kunstsamling in spe

Da jeg fylte 40 (eller 29, som mange kaller det) fikk jeg noen gaver. Og litt penger. Noe av dette var fra Galleri Oluf i Trondheim, og jeg endte opp med to keramikkarbeider av Ingun Dahlin som jeg setter veldig pris på. Disse har nå fått plass på den svevende hylla vi har montert over tv’en.

Jeg bruker å late som jeg har vært modell for den til venstre...

Serigrafiet av Elling Reitan (til høyre av de to midterste på bildet) var det første jeg fikk i gave, og så brukte jeg noen kroner og kjøpte ett til. I tillegg kjøpte jeg et serigrafi av Thorstein Rittun – dette heter Sjøsprøyt. Sammen med min Vincent van Gogh helt til høyre henger alle disse nå i spisestua.

Rittun, 2xReitan og van Gogh

Etter at jeg måtte innse at hammocken uteble som bursdagsgave, bestemte jeg meg for å utvide den lille samlingen min. Jeg har nå kjøpt bildene Hulder i heia og Kongsdøtrene. Disse er en del større enn de andre jeg har, og Kongsdøtrene passer veldig godt over lesestol #2 i enden av spisestua. Hvor Huldrene skal henge har jeg ikke helt bestemt meg for. Kanskje van Gogh må vike?

Kongsdøtrene – jeg har fått trykk #1/210!
Hulder i heia

Det begynner visst å bli vanskelig å få tak i de trykkene man ønsker av Thorstein Rittun – det er mange som er utsolgt etter at jeg begynte å lete etter supplering av samlingen min. Jeg får holde øynene åpne etter de jeg går rundt og ønsker meg i hemmelighet.

Jeg skal legge ut bilder av hele veggen når jeg er fornøyd med all plassering – men noe må alltid være på planleggingsstadiet, det blir jo alt for kjedelig hvis alt er ferdig! 🙂

Kjøkkenkunst

Jeg synes det er litt festlig å ha en Van Gogh på kjøkkenet. En gang for lenge siden fikk jeg noen oljemalerier, malt på skikkelig lerret. Det var kunststudenter som hadde fått ulike oppdrag, og en av dem hadde valgt å prøve seg på en tegning som Vincent Van Gogh laget i 1885. Antagelig ikke det verket flest forbinder med kunstneren, men jeg synes det er et riktig så trivelig bilde. Og selv om det er tydelig at “min” maler ikke stiller i samme klasse, så har det blitt et artig kunstverk. Tro om det havner på kjøkkenet når vi flytter også?

Min kjøkken-Van Gogh i farger
Den originale tegningen er uten farger

Forøvrig en spennende dag, dette. Visning på huset er overstått. Rapport kommer…

Julenissens verksted

I år har vi hatt skikkelig juleverksted på Bjørnmyra. Etter at Sondre fikk mengder med inspirasjon til å tegne, og flotte tilbakemeldinger om at folk likte figurene hans, så kom vi i gang med produksjonen av årets særdeles begrensede og eksklusive kolleksjon av t-skjorter og trøyer til ulike familiemedlemmer og gavemottakere. Utfordringene var mange, men overkommelige.

  • Vi kjøpte inn hvite plagg, for trykket blir best da. Det hadde vært morsomt å finne en måte å hjemmelage slike trykk også på farget tøy.
  • Vi er så heldige at pappa har kjøpt presse til å overføre både trykk og folie til tekstiler, så vi slapp å styre med strykejern.
  • Å få tak i cold-peel-papir viste seg å være vanskelig. Jeg vil uansett anbefale alle å bruke det, for hot-peel er noe herk og skikkelig egnet til å brenne fingertuppene mens man holder på.
  • Etter print må hver figur klippes ut. Dette var mer pirk enn jeg trodde. Muligens hadde bruk av kniv på en skjæreplate vært enklere.

Kolleksjonen består nå av 13 ulike figurer som Sondre har spekulert ut i hodet, festet til papiret og gitt navn. Hvis du kaster mer enn ett blikk på hvert bilde, så vil du finne utallige morsomme detaljer. Nå får vi krysse fingre for at alle blir glade for gaven. (Og passe på at dette innlegget ikke publiseres for tidlig)

T-skjorter pakket i poser sammen med følgebrev som beskriver kolleksjonen (og vaskeanvisning)