… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Midt oppi all elendig værmelding og vind og synkende temperaturer kom en herlig overraskelse på selveste bursdagen. Sol fra en svært lettskyet himmel hele dagen og mulighet til å sitte i ly for vinden ble til årets bursdagsbonus: solbrent!
Jeg har fått masse nydelige blomster og gaver, mamma laget den lekreste bløtkake og selskapet var akkurat så trivelig som jeg ønsket meg. Livet er lett å holde ut på slike dager …
Vi har hatt storfint besøk i mange dager. Ingen tvil om at disse to er blitt kompiser, i alle fall:
Vi har hatt en nydelig dag med solskinn, grilling og tilløp til bading. Noen bilder forteller ganske tydelig hvordan dagen var:
Vi hadde et par timer å slå ihjel mens gutta badet i Oasen, dermed gikk turen til Klompen. Man burde ta slike turer oftere. Der oppe var det i alle fall blitt veldig fint siden sist jeg var der, med nye benker og grill og greier.
Ganske utrolig å tenke på hvordan det så ut her i krigsårene. På minnetavla oppe på Klompen er det bilder fra ulike tidsperioder, men det regnet sånn da vi var der at det var vanskelig å få noe fornuftig ut av bildene…
En liten tragedie på verandaen. Det sa pang på vinduet, og dermed var det slutt for denne lille fuglen. Lukas var ganske forundret over at den ikke prøvde å stikke av da han gikk bort til den…
Fjortiser over hele verden bruker telefonen sin til alt. Jeg er omtrent halvt hundre, og blogger nå for første gang fra mobil. Er så vanskelig, sjø.
Må teste å legge inn bilde også – Lukas såklart, som lurer på hvor det ble av tørrfisken.
Men altså; gratulerer til meg og velkommen inn i teknikkens verden, liksom.
Tørrfisk er bare det beste i hele verden, synes Lukas. Han gjør hva som helst hvis det er utsikter til en slik godbit.
Når tørrfisken bankes på berget er det muligheter for ekstra smuler, da er Lukas ganske snar med oppryddingsarbeidet.
Og det er ikke fritt for at det blir litt rusk i bart og skjegg når man blir ivrig…
Så heldig du er, hunden. Kjekt at bestefar produserer så mye godteri!
Jeg har en (u)vane – jeg lager mine egne stedsnavn rundt omkring. Kubakkan, for eksempel. Det heter jo egentlig ikke det oppi bakken her. Men inni hodet mitt er det veldig riktig navn på bakkene der det beitet kyr i gamle dager. Og etter hvert så skjønner i alle fall mine nærmeste hvor jeg har vært når jeg bruker navnet omatt og omatt.
På Vikan står den gamle kårstua som tilhørte gården fortsatt. Nedenfor den er det en fin liten bukt med en fin liten badestrand. Og hva er vel mer naturlig enn å kalle den for Kårstubukta? Det er en veldig passe liten spasertur fra hytta og morgenturen med Lukas går ofte dit. Han synes det er morsomt å vasse i sjøkanten, og nesten like morsomt å gjemme seg i det høye gresset der blomsterenga skråner ned mot sjøen.
Lukas er ganske glad i griseører og andre tyggesaker som han får innimellom. Men han er og blir en raring. For det passer ikke alltid å gnage på lekkerbiten med det samme. Som oftest passer det ikke i øyeblikket, faktisk. Så da må godsakene graves ned. Til siden, liksom. Dette gjelder like mye innendørs som utendørs. Inne blir det gjerne litt trøblete men ute er det fint å grave. For eksempel der det nå er bare jord etter at vi fjernet oljetanken. Lille, rare hund.
Fantastisk deilig å komme på hytta igjen etter en måned uten hyttetur. Og som alltid på denne tiden av året har det foregått en veksteksplosjon! Dagen i dag har blitt brukt til ugressluking, gressklipping og hagestell. Vi fikk en skikkelig oppsving i temperatur. Jeg måtte kaste ullgenseren med det samme jeg kom ut døra (for jeg hadde jo kledd meg etter de siste dagers grøssende kulde, selvsagt) og kunne gledelig nok tilbringe en hel dag ute i bare t-skjorte.
Særdeles gledelig å oppdage frodig blomstring på epletreet (eplekjeppen – fordi treet aldri vil få grener, det er et såkalt søyle-epletre som heter Bolero, faktisk velegnet til å ha i krukke på en balkong – som egentlig var et feilkjøp) etter nok en vinter der rådyrene har gnagd det ned til det ugjenkjennelige. Sondre har allerede bestilt eplekake en gang utpå høsten, så vi venter i spenning.
Rosebuskene har også hatt en stri vinter, det var ikke rare kvistene som dukket frem fra snøen. Men nå ser de friske og nokså lovende ut. That’s Jazz-rosene er så nydelige, jeg håper de klarer seg og blomstrer til ferien. Svigermors takløk har satt blomster og slengt ut sine utløpere også, sammen med sommerblomster er ikke blomsterbedet så verst så langt. Jeg har noen planer, det skal nok bli frodigere i løpet av sommeren.
I skråninga er det litt av hvert å fryde seg over – liljekonvallen blomstrer for første gang på nytt grosted, markjordbærene ser ut til å bli like mange som i fjor, rosenrot-planten som jeg hentet tidlig i vår har slått seg til ro og de (store) jordbærplantene jeg fikk av mamma blomstrer frodig. For aller første gang har klematisen vår blomster og den stakkars tørre kvisten fra kaprifolplanten vår er grønn og frodig – måtte den blomstre også! Fredløsen gror som vanlig villig, og tuntreet strutter nå omtrent 30 centimeter i været.
Lukas har hatt en deilig utedag ved hundehuset sitt. Når han ikke har løpt omkring, da. Mye tørrfisk, mye aktivitet og deilig vær gir en go’-sliten hund til kvelds. Kjenner jeg er sliten selv, men det blir vel ei råd med hvile nå når det er lørdagskveld!