… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Traktkantarellene altså. Jeg hadde ikke før tilstått i all offentlighet at jeg aldri har sett dem, så fant jeg mengder rett utenfor hyttedøra. Etter en elektronisk soppkontroll (bilder til vår venn Bernhard) ble soppene renset og lagt til tørk i vår nyervervede sopptørker. Så nå har vi enda litt mer sopp til godsaker i vinter.
Dette er altså ikke en klage, for jeg synes det er helt på sin plass med regn på høstturen min. Men det er litt kjipt at det er så mye regn at det omtrent ikke går an å ta med kameraet ut. Dermed er det lite bilder av skogen og fargene og den våte, snusende hunden. Og all soppen som lyser opp skogbunnen fortsatt! Jeg hadde ikke med noe å plukke sopp i, så hetta på regnjakken ble fylt med de som var mest brukbare. Det er nok dessverre slutt på kantarellene nå, de fleste er alt for vassne og slappe.
Jeg synes det er ganske snodig at jeg aldri har sett en traktkantarell. Jeg har plukket sopp i mer enn tretti år. Alle snakker om traktkantarell, det er så mye av den, den finnes helt frem til frosten, den er over alt. Men jeg har altså aldri sett den. Kanskje jeg må ta et traktkantarellkurs.
Turen var fin i dag også. Men Lukas vil helst at det skal slutte å regne han da. Det er fint å sitte under taket på trappa mens man venter på oppholdsvær.
Det er ikke fritt for at vi blir litt møkkete på skogsturene våre nå om dagen. Enkelte plasser er det vanskelig å finne flekker å gå på som ikke er gjørmete. Lukas er overhodet ikke glad i å gå over slike grisete og våte hull. Men likevel jubler han og ruller seg lykkelig rundt hvis han finner en hestebæsj. Forstå det den som kan. Rare hunden.
Nå greide jeg ikke vente lenger, det er så mye flott rogn i år. Jeg har plukket litt på hundelufteturene, og nå er geleen i boks – eller på glass. Kanskje jeg skal lage enda en omgang, for det er snadder å ha sammen kjøttmat (gjerne i stedet for tyttebær) eller som smakstilsetning i en god hjemmelaget saus. Rognebærene ser nesten ut som miniatyrepler, eller tomater, har du sett det?
Oppskriften er veldig enkel, på grunn av stort innhold av pektin i rognebærene trenger du ikke baske med gelatin for at det skal bli til gelé.
Bruk ca 2 dl vann per kilo bær. Plukk bort alle mørke og stygge bær og kok dem under lokk til de faller sammen, gir fra seg farge og saft. Saften siles fra bærene gjennom et silnett eller en fin sil. Mål opp mengden saft og gi den et nytt oppkok. Rør inn ca ¾ kg sukker per liter saft. Kok uten lokk i noen minutter. For å sjekke om geleen er ferdig kan du helle litt på en skål og la den stå til det har blitt hinne på den. Hvis den ikke trekker seg sammen med det samme når du trekker en skje gjennom, så er den ferdig. Hvis den flyter sammen så kokes geleen enda et par minutter. Geleen kan oppbevares på vanlige syltetøyglass, de kan skrus til med det samme og stivner i kjøleskap over natta.
På den lille, faste runden vår i marka bruker Lukas å stoppe for å drikke i kulpen foran bekken. Det er kjekt å hente nye krefter etter å ha løpt sikksakk opp og ned alle bakkene – rene ungdomskilden. På de varmeste dagene i sommer har det vært nesten tørt der, bare litt sildring. Denne uka var det rene fossen, og det bassenget! Det var nesten for mye av det gode, han ville jo ikke akkurat bade heller.
Det er ikke så alt for ille å holde ut høstfornemmelsene når det er sopptid. Vi rakk en ganske bra tur i skogen før regnet kom, det er ganske kjekt at ikke all soppen er søkkvåt når den plukkes. Vi fylte kurven med kantareller, rødskrubb og steinsopp – de sistnevnte ble spist med én gang i en av våre sedvanlige spikersuppe-middager (som egentlig bare er en skikkelig gryte/lapskaus med alt vi måtte finne i skapene eller alt vi har lyst på). Det ble veldig godt! All kantarellen skal vi forvelle og fryse. Forrige kantarellfangst har vi tørket, det blir en ny erfaring for oss – spennende å se hva som er best å finne igjen utover vinteren.
Men så kom altså regnet – så til de grader! Vi valgte derfor å pakke oss hjemover, like greit å utnytte de grå dagene til litt praktiske gjøremål i heimen før skolestart.
Det er mye fint å se ute i skauen, jeg skulle gjerne hatt evner og utstyr til å fange mye mer av dette på vakre naturbilder. For eksempel den lille mauren som hadde kapret et fraflyttet larveskinn:
En blivende sommerfugl kom vandrende over verandaen, den leter kanskje etter et passende sted å foreta forvandlingen sin? Hadde vært artig å se hva denne skapningen blir til.
Det er sopptid, tenk at jeg ikke fotograferte soppen ute i skogen – og at jeg ikke hadde med kurv til å legge soppen i. Det ble allikevel med hjem noen nydelige piggsopper – namnam!
Og så er multene kommet. Jeg er så absolutt ikke noen bærplukker, men kanskje jeg hiver meg utpå for å ha multer til enda en likør?
Endelig – endelig! – kom Alfred på besøk til Lukas igjen. Etter en grundig snuse og bli kjent-runde var de to gutta svært så vel forlikte og storkoste seg på en fin tur i skogen. Litt konkurranse må man selvsagt regne med – det skulle helst være samme pinne eller samme kongle, og begge var svært så raskt på pletten når godbitene var innen rekkevidde. To nydelige hunder, ikke sant? Håper vi ser dere snart igjen; Karin, Jon og Alfred!
Jeg tror det må være omtrent tretti år siden jeg sist var på Estenstadhytta. Men det blir sikkert mange flere turer dit, nå som jeg igjen bor like i nærheten. Det var en fin sommerettermiddagstur, artig å gjenoppdage terreng, stier og snarveier fra den gang da. Det er herlig å ha marka rett utenfor døra, ingen tvil om det! Hytta er sommerstengt i hele juli, men vi kommer tilbake for å kjøpe deilige, digre boller og en kaffesup senere.
Lukas ved drikkekilden sin oppi marka – her er det fast stopp på hver eneste tur. Bakken er ganske bratt opp hit, så jeg setter som regel pris på en liten pust i bakken jeg også (selv om jeg ikke drikker av samme vann).
