… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Vi rakk en timestur mellom to heftige regnskurer i dag. Flaks, med andre ord. Lukas har løpt og snust og gjort sine nødvendige ærend. Som avslutning på turen fant han ut at det passet godt med et sandbad. Rare, lille hund – så deilig å rulle seg i sand, altså!
Hele uken har jeg drømt om denne sommerlørdagen. Jeg ønsket meg en lørdag der jeg kunne sove lenge, men ikke så lenge at jeg gikk glipp av godværet. Jeg håpet på en dag da jeg kunne gjøre bare det jeg hadde lyst til; rusle barbeint i gresset og pusle med blomster og grønt i drivhus og hage, leke med hunden og gå late turer i Kubakkan, hekle enda noen ruter til bestemorruteteppet, lese noen linjer i den boka som egentlig er veldig spennende men som det sjelden er tid til å lese i, fylle en mugge med deilig hjemmelaget fruktsmoothie blandet med juice og isbiter. Og tenk – jeg fikk en sånn lørdag. Selv om vi utpå ettermiddagen måtte innse at værmelderne fikk rett igjen og temperaturen sank omtrent ti grader, så fikk jeg kjenne og nyte den deilige sommerfølelsen på en fridag. Tusen takk.
Å gå barlegget på tur om sommeren er kjempedeilig. Når Lukas og jeg går på trange stier er det alltid fantastisk koselig når han stryker seg forbi meg på denne måten. Merkelig bilde egentlig – han er vel ikke fullt så diger, vel?
Jeg burde nok husket hva disse blomstene heter, men det har jeg klart å glemme etter barneskolens lærdom. Jeg husker bare ryllik og geitrams, og det er det ikke 🙂 Men fine er de, sammen med smørblomstene og en del annet er det allerede frodig blomstereng i Kubakkan.
Det er faktisk bare 1. juni i dag, men det kjennes som vi har hatt en lang sommer allerede. Er det ikke utrolig deilig å tenke på at dette bare er begynnelsen? God lørdag alle sammen!
I begynnelsen av mai konkluderte jeg med at målet er nådd når det gjelder vekt. De strenge reglene for hva som er lov og ikke lov å spise eller drikke har blitt litt mindre strenge – selv om jeg må holde mer enn et halvt øye med det i lang tid ennå. Jeg har regulert meg frem til en sone som tillater meg å svinge to-tre kilo, fordi jeg nå vet hva som kreves for å lande på riktig sted igjen. Bunaden var en grei målestokk.
Treningen er ikke like regelmessig, men det blir desto mer uteliv og markaturer – det får holde som trim nå som sommeren virkelig står for døra. I hele mai har jeg gått til eller fra jobb bare fire ganger, trimrom omtrent annenhver dag. Men for en nydelig værmåned det har vært! Deilig å gå hjem fra jobb uten jakke og skjerf.
Husarbeid, matlaging, drivhus og hage tar mye tid. Jeg kan nok ikke skryte av å være like effektiv hver uke. Igjen – sommeren må nytes og jeg prioriterer alt som kan foregå utendørs. Vi er godt i gang med bygging av ny peis. Og det begynner å bli litt sving på ting i drivhuset, det får være månedens belønning!
Det har vært regn her også da, selv om vi gjerne husker best at sola skinner hele tiden. Jeg er den lykkelige eier av en ny og fin regnjakke, en herlig hund slash turkompis og setter stor pris på friskheten som regnet gir når det har vært varmt og tørt og støvete en stund.
Dette må ha vært tidenes beste pinse – én ekstra fridag med 17. mai på fredag og sol fra skyfri himmel i flere dager! Vi snudde nesa mot hytta så snart arbeidsdagen var unnagjort på torsdag og havnet midt i sommeren. Utrolig deilig. Vi har grillet, badet, kjørt båt, vært på fjelltur, vennebesøk og byturer. Det manglet i det hele tatt ingenting for å ha det som plommen i egget. Vi vendte hjemover tidlig i morges for å se til de stakkars plantene i drivhuset som har vært hjemme alene. Værmeldingen sier at varmen straks er over for denne gang, men nå har vi fått smaken på sommer og gleder oss bare enda mer til fortsettelsen. En bildeoppsummering får fortelle resten.
På kvelden 17. mai kom Margrete og Mathias også på Solfang, det er en herlig følelse å ha alle ungene samlet 🙂 Og med skikkelig sommer var det ingen mangel på gjøremål for de unge.
Vel hjemme kunne jeg konstatere at det meste lever i drivhuset. Heggen er i full blomstring. Prestegårdsrosene har skudd og har overlevd trefellingen. Vinrankene har også masse skudd. Det er i det hele tatt skrekkelig mye grønt ute. Herlig!
Nå har det gått rasende fort noen dager, fra de første spede blomstene viste seg i veikantene og til vi spaserer rundt i singlet & shorts! Det er så utrolig deilig med varmt vær og lite klær. Det er bare seks uker til første sommerferieuke, og jeg tipper de ukene bare flyr avgårde også. Pinseværet skal etter sigende bli aldeles strålende, vi tror på det og storgleder oss! Lukas og jeg har gjenoppdaget de flotte turstiene som går utenfor lysløypa. Det er så nydelig i skogen nå, med både hvitveis, blåveis og bjørkesprett. Underlig nok fant vi også noen snøflekker. Men de er nok borte til neste gang vi går tur.
Er du forresten en av oss som har trodd at blåveis er fredet? Her har jeg trampa rundt på planeten i snart femti år og alltid visst at det er sånn. Og så stemmer det ikke i det hele tatt! Blåveisen har aldri vært fredet – tenk det. Jaja, jeg synes nå de er finest i natulige omgivelser åkkesom – selv om en liten tue på hytta kunne vært fint å ha.
En onsdagskveld i mars 1975 bestemte vi Raillaran oss for å ta en skitur til Estenstadhytta for å spise rømmegrøt. Selv om vi hadde vært utallige turer opp dit, så var det første gang vi skulle få med oss denne ukentlige begivenheten. Samme dag fikk jeg nye ski – flotte og knallgrønne glassfiberski – og tenkte nok dermed å pensjonere de velbrukte treskiene for godt.
Skjebnen ville det imidlertid litt annerledes, og bare en liten hundremeter hjemmefra ble skituppen min fanget i et dypt fotspor i skaresnøen. Armen gikk gjennom skarelaget mens jeg fortsatte i god fart fremover, det kom et smell og det ble fryktelig vondt. Dermed ble skituren avlyst, foreldre purret ut i vinterkvelden og resten av døgnet tilbragt på sykehuset. Armen ble operert, og jeg ble grundig gipset – nesten hele meg, bortsett fra armen. Den ble bundet til et stativ og en skrue sørget for å strekke på plass overarmsbeinet i albueleddet. Sånn gikk jeg i mange, mange uker etterpå.
De grønne skiene (og treskiene) har jeg fremdeles. Men jeg må tilstå at jeg også har andre langrennsski – Olav kjøpte nemlig ski til meg da vi begynte å ferdes på hytteturer i Stugudal. Jeg har gått opptil flere mil på dem, men det begynner å bli noen år siden sist nå. Jeg tenker på dette armbruddet når noen forsøker å lokke meg med på skitur. Da frister det nemlig ikke så veldig.
Det er helt utrolig hvor lenge det er lyst om kveldene sånn plutselig igjen. Det bidrar masse med strålende solskinn og ikke minst at snøen fortsatt ligger hvit og forholdsvis fersk utover jordene. Lukas og jeg tar gjerne en kveldstur med ekstrarunde når det ser sånn ut.
Så langt har våren latt vente på seg, gitt. I morges våknet vi til flere minusgrader igjen. Sola gjør sitt aller beste for å bryte gjennom og varme oss opp, men klarværet gir stadig kalde netter. Fint å gå ute likevel, de fleste steder er det enten bare veier eller godt snødekke. Den som venter på noe godt, osv… – jeg regner jo med at dette betyr at vi sparer opp til en heidundrande flott sommer. Lukas er forøvrig ikke så opptatt av været, han bare koser seg ute (og inne) 🙂
Lukas og jeg har lett etter våren i dag, og jeg tror sannelig vi fant den. Vi har både sett leirfivel og drypp fra tak. Og den deilige snøfrie strandkanten var en herlig avslutning på påskeferien på Vikan. I morgen reiser vi hjemover, forhåpentligvis med nyladde batterier.
