I dag har Lukas og jeg ruslet enda en mimretur på gamle tomter. Ikke så langt, men veldig koselig. Turen gikk på og rundt gamle Vikan gård, og Kårstua som fortsatt står der. Gården er forlengst borte, men noen rester av låven er der ennå.
Her gikk en gang veien fra gården, fortsatt er det en slags bro over bekkenGamle Vikan gård fotografert omtrent under 2. verdenskrig – jeg tror pappa er med på bildet!
Den gamle kårstua er ikke med på det gamle flyfotoet, den står rett til høyre for den lille skogkledde haugen til høyre i bildet. Kanskje den ikke var bygd ennå? Jeg vet ikke om den noen gang er brukt som kårbolig, men det var en gang et lite fristed når vi besøkte Vikan. En slags oversize dukkestue. Med mus og flaggermus, og veldig spennende, bittesmå rom. Jeg håper noen tar vare på den.
En perle av et knøttlite hus!
Det fins noen rødmalte hus med sjel i mine barndomsminner. Kanskje ikke så rart at jeg valgte nettopp rødt som farge på egen hytte.
Enkelte steder i marka er det utrolig mye blåbær fortsatt. De vises kanskje bedre nå som løvet faller av buskene. I alle fall er det tydelig at ingen har plukket bær i disse områdene i år. Men Lukas vet å utnytte godene. Han ble etter hvert en kløpper til å pelle ett og ett bær, gnafse litt på det og enten spyttet han ut igjen, eller så spiste han jammen en del – ikke vet jeg. Det var uansett morsomt å se på, ivrig som han var.
Lukas og jeg har vært på fjellet sammen med pappa. Skjønt – fjell og fjell; kaller man det dét når høyden er bare rundt 150 meter over havet? Det har i alle fall alltid vært fjellet for meg, her i barndommens rike. Oppfarten er ganske brå, opp Stiet[1] .
Ganske så bratt stigning, Lukas leder anLukas har funnet paradiset i lyngen, se utsikten med Hoøya midt på!En liten godbit-pause ved dammen
Turen går gjennom Styggdalen (en ufortjent navngiving, spør du meg) der vi kan skrive navnet vårt i en bok – alltid stas.
Ikke våre navn som går igjen oftest, men…
Deretter er det bare å traske nedover myrterrenget mot Svanavatnet der farmor og farfar hadde hytte. Det var vel oldemor og oldefar som en gang bygde hytta, men dem kjente jeg dessverre aldri. Men hytta på fjellet besøkte vi ofte i min barndom.
Så vakkert var vannet da vi kom opp
Hytta er forlengst tapt for vår bruk, men den er pusset opp og tatt vare på til en viss grad, selv om mye er sørgelig forfalt. Den står ganske unikt til helt i vannkanten. Men bekken som en gang sildret under hytta mellom pilarene er ledet bort nå. Det var vel det nærmeste man kom rennende vann der oppe i hine, hårde dager. Jeg husker køyesenga på kjøkkenet der jeg våknet av at mamma stekte egg og bacon om morgenen – fantastisk minne med lukt!
Slik ser hytta ut nå – ikke lenger tjærebrunt tømmer, men rødt villmarkspanel og en moderne tramStallen der hesten ble rygget inn etter dagen i tømmerskogen – og utedo i to generasjoner
Lukas og jeg hadde en flott tur sammen med pappa. Solen skinte mesteparten av turen og Lukas fikk løpe i flere timer. Kanskje han er litt mer fornøyd med mamman sin og ferien nå. På hjemveien fant han et jorde der det har vært kubeite – gjett om det ble en grundig dusj etter hjemkomst!
Hvem har vel hørt om et sti? Vel, denne stien heter faktisk Stiet. Og om det har noe med kjønn å gjøre eller ikke – sånn er det og sånn blir det. Akkurat som Bestemor. Det er noe annet enn bestemor, faktisk. Bestemor med stor B er pappas bestemor, min oldemor, men hun het alltid Bestemor og alle visste (og vet) hvem vi mener når vi sier Bestemor. Det er litt vanskeligere å høre forskjell på Bestemor og bestemor enn på Stiet og stien. Men vi vet hva vi mener her på Vikan.
Lukas og jeg sov lenge i dag. Og da vi først tuslet oss opp var det ikke noe hastverk med å komme seg i sving. Vi fyrte i peisen og ventet til det verste regnet gikk over før vi tok morgenturen. Men oppholdsværet varte ikke lenge. Selv om sola kikket frem så øste det ned etter en kort stund. Og da kom disse flotte regnbuene frem.
Klare, doble regnbuer bak Solfang
Vi ble skikkelig våte også, så det var godt å komme inn i varmen igjen. Hva synes du om den nye sofaputa mi? 🙂
Fin pynt i sofaen
Vi syr og sover (jeg syr, Lukas sover), spiser (jeg), leker (Lukas) og går små turer innimellom (begge to). Koser oss, ja!
Noen dager føles sånn. Startskuddet går, og det er leeenge til målet er i sikte. I dag var det tungt å stå opp, det var mørkt, vindete og fryktelig tidlig (egentlig vanlig tid, men det føltes alt for tidlig). Arbeidsdagen gikk i ett, ingen tid til å trekke pusten og tenke gjennom ting man burde sette seg inn i. Nye småting hele tiden – morsomme, javisst – og alle planene om å ta én ting (grundig) i gangen gikk stort sett i vasken. Hvor blir egentlig timene av på en sånn dag?
Hjemover i full fart (ikke helt full, selvsagt – man husker fartsbøter i lang tid) og oppmøte ved kjøkkenbenken. I dag ble det en kjapp (og god!) omelett til meg og gutta. Dagens langtur med Lukas måtte gjøres unna litt tidligere enn vanlig sånn at vi fikk gå i dagslys. En god liten time med enda mer maratonfølelse – det skal jo helst være litt tempo for at han skal bli noenlunde fornøyd, og det ble han! Vi gikk en tur rundt Stavsjøen, og det ble nesten tilløp til bading – hunden har funnet ut at det er litt morsomt med vann!
Hmm, en liten høstdukkert i Stavsjøen kanskje?Sondre vil visst ikke bade – da tar jeg en dukkert alene!Se, jeg plasker!
Etterpå var det tid for hans middag. Lukas er ikke så kravstor, så det er ikke spesielt jobbigt å servere ham, heldigvis. Så var det tid for musikkskole for Sondre. Han må helt til byen, på 4SOUND, så det er en drøy kveldstur det også. I dag fikk jeg være med inn og hilse på læreren og se hvordan undervisningen foregår, det var gøy. Spesielt gøy når læreren kommenterte at “det er en talentfull gitarist, det der”.
Sondre improviserer sammen med læreren sin
Vel hjemme ventet besøk av farmor som kom med is – det var greit med en sukkerbombe etter all farten. Et par omganger med vaskemaskin og oppvaskmaskin, og en stor omgang med “dette kan vente til i morgen” – og der fant jeg sofaen! Akkurat i tide til å høre gjengen rundt meg gjespe og mumle “god natt”. Og det var vel målgang for dagen i dag. Fire slike til, og jeg har ferie. F E R I E !
Gjettekonkurranse: Tror du jeg gleder meg til ferie?
Det var rett og slett alt for fint vær til å bare rusle rundt i nærområdet, så vi tok turen til Stavsjøen igjen og en skikkelig tur – for en gangs skyld også midt i uka. Det er godt både for hund og folk å få rørt seg skikkelig. For min egen del må jeg si det trengs! Spesielt siden jeg ikke har fått begynt volleyballtreningene ennå i høst. Og Lukas blir så deilig sliten av et par timer med løping, da glemmer han all den forlokkende dameduften en stund, strekker seg godt ut på gulvet og bare slapper av resten av kvelden.
Lukas og pappa på tur
Og så vakker som skogen er på høsten. Litt av en forskjell fra fjorårets september, da regnet det vel omtrent hver eneste dag. Skumring og mørke kommer tidligere for hver dag, så det ble ikke så mange bilder i dag.
Rim fra forrige natt – sola fikk ikke tatt knekken på alt i løpet av dagen
Det er snart ikke til å unngå at det blir kveldsturer i mørket nå. Lukas har fått seg ny refleksvest, men jeg er ikke så sikker på at han liker å ha den på seg.
Lukas snuser og snuser – med ny refleksvest
Han er desto mer fornøyd med stadig lengre turer der han får renne fra seg litt skikkelig. I disse dager er han nesten ikke til å ha i hus, det er helt tydelig ungdomshormoner i sving i den lille kroppen. Han grynter og vandrer rastløs rundt i huset og vil helst ut og snuse – hele tiden! Da er det godt med en sprek 11-åring, en han kan løpe om kapp med i åkeren mens mutter’n bare går i sånn kjedelig gå-tempo.
Lukas har funnet Tobias som har gjemt seg mellom kornaksene
For et fantastisk vær vi har fått (igjen)! I natt hadde vi høstens første frostnatt, og sånt følger vel gjerne med det klare været som gir oss knallsol fra blå himmel om dagen og stjerneskinn om natten. Vi måtte selvsagt utnytte søndagen til en god tur med Lukas.
Frostrøyken lå over Stavsjøen ennå da vi startet på turen
Fortsatt frost i skyggene etter en kald septembernattOlav på vandring ved StavsjøenEn rast med kaffe til oss og godbit til LukasVerdens beste lille kompis – i alle fall når godteriet sitter løstLukas leder an
Det var (med skam å melde) første gang Olav og jeg gikk rundt Stavsjøen – tidligere har vi alltid gått et stykke innover, snudd og gått tilbake. Men i dag tok vi hele runden. Inkludert kafferasten brukte vi to timer på turen, det var ganske passe som søndagstur for oss. Så rakk vi hjem i god tid til middag og runde #2 med fårikål. Ikke så dumt å ha middagen ferdig for en gangs skyld 🙂
Google Maps sitt satellittbilde over Stavsjøen (nede til venstre)
Lukas elsker å løpe, særlig hvis noen herjer litt med ham. Tobias ble med oss på ettermiddagstur en dag, og da tok vi turen innom åkeren. Vanligvis er det vel ikke så populært at man tråkker i en åker, men jeg tror ikke noe av kornet her skal brukes, for det var store hjulspor rundt omkring. Gutta koste seg i alle fall!
Endelig fikk vi treffe Alfred igjen, som vi ikke har sett siden valpene var bare små nøster med hengende ører, som tisset på gulvet, var tøffere enn toget og gjorde sine barskeste angrep mot sokker og skjerf.
Lukas og Alfred til venstre med sine søsken Emil og Lina (Kaisa)
I går fylte disse nøstene 9 måneder, og er på ingen måte små lenger. Lukas er fortsatt en del større enn Alfred, men etter at han ble nappet helt ned i dag ser han nokså puslete og stakkarslig ut. Ikke den løveungen han har vært, liksom.
Vi tok en tur i Malvikmarka, langs Stavsjøen sammen med Alfred, Karin og Jon. Det har regnet i strie strømmer i hele dag, så det ble en våt fornøyelse. Men det var skikkelig trivelig likevel. Jeg setter SÅ stor pris på å endelig ha truffet Karin og vi skal helt sikkert treffes igjen snart, ikke sant vel?
Alfred og Lukas finner raskt tonen i regnværetVilter lek i lyngenTo glade gutter
Det var så mye regn at jeg turde ikke ta kameraet ut av vanntett-posen. Været var akkurat så nitrist som det ser ut på bildene. Jeg er sikker på Karins bilder er mye flottere og gleder meg til å se dem. Men det var i alle fall én stor fordel med så dårlig vær – vi fikk boltre oss nesten helt alene i skogen, og hundene løp uten bånd så lenge ingen andre var i nærheten. Det er første gang Lukas har gjort det i marka her hjemme, og det gikk helt fint.
Tobias fotograferte oss – Karin og samboer Jon, meg og Sondre – og Lukas og Alfred
Tidligere i dag traff vi en annen (hunde)venn og gikk en lang tur i Bymarka. Vi var våte til skinnet da også, rakk bare så vidt hjemom for å skifte før neste runde. Lukas er i alle fall storfornøyd med dagens utskeielser. Sliten og fornøyd 🙂
