… om familie, jobb, fritid og livet generelt
…at jeg må ta det med ro. Armen min blir ikke bra av seg selv hvis jeg bare gjør det jeg gjør. Så da får jeg ta det litt mer med ro igjen da, vel? Det var kanskje ikke noe sjakktrekk å begynne å lempe stein på hytta i påskeferien, men det kjentes liksom så greit ut på forhånd. Jeg noterer meg at jeg skal tenke på armen litt oftere. Og litt mer på alvor.
I dag var Lukas på besøk hos farmor. Mens gutta skiftet til sommerdekk på bilen hennes fikk han løpe rundt i hagen og samle skatter – kongler, pinner og masse spennende som våren bringer med seg. Han ble ganske betatt av den lille nabojentehunden, men fikk ikke lov å løpe over veien for å leke med henne. Lille, rare Lukas så ut som en sjenert tenåring der han lå med blikket festet på den lille skjønnheten.
Det har vært en nydelig dag i dag, strålende sol og godt og varmt. Vi drakk kaffe på verandaen og fikk nydelig ostekake hos farmor. Etterpå fikk vi unna en del rask i hagen hjemme – vi klipte rosebusker og plukket SJU fotballer ut av hekken. Utover ettermiddagen var det tydelig at folk satte pris på været og muligheten til å starte grillsesongen. Jeg hadde ikke planlagt noe sånt i det hele tatt, her ble det traust saltkjøtt med kålrabistappe. Godt det også, altså.
Lukas har vært litt snodig i matveien den siste uka, han spiser ikke opp maten sin med samme mengde og hyppighet som tidligere. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mye og hvor ofte han skal ha mat, synes jeg. Men jeg går ut fra at han ikke sulter frivillig, så vi fortsetter å tilby ham mat. Og tar det vekk hvis han ikke spiser.
I morgen blir første dag han blir helt alene en hel dag. Olav er tilbake i jobb, og ingen ferie i sikte. Guttene kommer først hjem etter skolen, så de får ansvaret for å lufte ham. Vi har trua på at det skal gå fint, han er så tilpasningsdyktig at. Ønsker alle en god uke!
Lukas er enda litt mer blanding enn vi har oppdaget tidligere. Det ser ut til at han er litt sau også. I alle fall spiser han gress med liv og lyst! Hittil har han stort sett lett etter de gamle snøflekkene ute – i alle fall for å skvette på – men nå er det stort sett like stas med gress og bar bakke. Og det tørre gammelgresset på plena er kjempegodt.
Jeg ser på alle bildene som blir tatt nå om dagen at ting er i endring. Alt det blå-hvte erstattes av grå-brune fargetoner (og hunden kommer nesten bort på bildene). Som jeg ser frem til de sterkere fagene, ikke minst grønt! Det er en herlig tid fremover.
For noen år siden fikk vi et ekstra barn – et fadderbarn gjennom Plan Norge. Han heter Osama og bor i Sudan i Afrika sammen med mamma, pappa og fem søstre. Han er blitt omtrent seks år nå – fødselsdatoen vi har fått er bare omtrentelig. Hittil har vi ikke hatt så mye kontakt med ham direkte. Vi får årlig tilsendt nye bilder, og vi har også fått en tegning som han har laget til oss. Jeg har planer om å fortelle ham litt om Norge og om familien vår etter hvert. Nå som han begynner å bli stor gutt er det sikkert litt morsommere å høre om enn da han var bitteliten og antagelig ikke forsto så mye av det.
Drømmen er å få vite at det går godt med Osama og familien hans. Så langt vet vi at de har fått gode vannforhold og at det er både helsestasjon og skole der han bor. Allikevel er det en verden ganske fjernt fra vår og vanskelig å forestille seg hvordan hverdagslivet hans er. Kanskje vi en vakker dag får muligheten til å reise på besøk? Arbeidet som gjøres med slik fjernadopsjon er viktig, og det koster virkelig veldig lite for oss som har alt vi trenger og vel så det.
Lukas går på kurs, og tirsdag er skoledagen. Selv om været er praktfullt om dagene, så blir det kjølig om kvelden. På kurset blir det mye stillesitting, så vi må kle godt på oss. Heldigvis våres det jo mer for hver uke nå, så det er riktig trivelig med en sånn utekveld med hele familien engasjert i opplæring av både oss selv og hunden.
Det er i alle fall en lærenem liten kursdeltaker vi har med oss. Egentlig tror jeg han kan alt, det er bare jeg som er klønete når jeg skal fortelle ham hva han skal gjøre. Hittil har Lukas lært seg å sitte, ligge og (nesten) stå på kommando. Vi jobber med innkalling og fot (på plass) for tiden. Lommene er fulle av godbiter, det er utrolig hva en sånn bitteliten knort kan lokke en hund til å utføre av kunster. Eller en leke, for den del – vi bruker kongen til en del ting. Og så er vi kjempespent på om vi kommer helt i mål til det blir eksamen i mai.
Dette blir et litt langt innlegg for å ta igjen det forsømte. For å oppsummere siste del av påskeferien og for å hylle den herlige våren som endelig er her.
Den siste dagen i mars fant jeg min første hestehov – eller leirfivel – for året. Det er sikkert noen som har plukket dem tidligere, men så kaldt som det har vært i vinter er det ikke sikkert det var så mange av dem før dette. Jeg synes det er så løfterikt med disse små gule knoppene – det blir vår i år også!
Bak hytta har det lagt seg mye is i vinter igjen. I tillegg har det kommet en del snø (og takras) som isolerer isen nok til at den blir liggende en god stund. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe – snøen ga meg mulighet til å rekke opp og male ferdig rundt vinduene. Det er nemlig så ulendt der at jeg ikke har greid å sette opp en stige for å gjøre den jobben ferdig tidligere.
Lukas fikk etter hvert lov å løpe fritt omkring, og det syntes han var herlig. Det var så mye å se på, lukte på og smake på at han hadde ikke ro på seg i det hele tatt den første dagen i frihet. Han ble tilsvarende utslitt, og orket ikke å røre seg før langt utpå formiddagen neste dag.
Herfra og resten av påska var været aldeles praktfullt. Derfor var det klart at det ble festivaltilløp i fjæra med bål, god drikke, kurv med godsaker og kjempestemning.
Jeg fikk skikkelig blod på tann med både rydding og raskbrenning. Vi fikk røsket ut mesteparten av røttene i skråninga og det brant i flere dager. Jeg kom i gang med å lempe stein for å legge opp en steinkant som avslutning på skrenten også.
Det var et utrolig slit å få steiner oppover, men det var verdt hvert eneste prust og pes – det blir så fint! Enda er det mye igjen, men arbeid som gir så bra resultat er nesten bare lystbetont.
Når vi er ferdige skal skråningen fylles med masse og jord, deretter skal det gro igjen og bli like grønt og fint som alt annet rundt. Nedenfor steinmuren får vi en fin samlingsplass for bål og kos, og neste store prosjekt blir å rydde strand. Det blir med andre ord litt å holde på med utover våren og sommeren!
Ja, for i dag vant vi endelig over erkefienden! Nah, vi er ikke fiender på orntli’ da. Det er bare det at vi aldri har slått dem før. Tre sesonger har vi møtt dem, hjemmekamper og bortekamper. Og vi har tapt hver gang, gjerne 2-3 – mest mulig spill og minst mulig uttelling for vår del. Men i dag var selve dagen. Marginene var på vår side og det var vi som halte i land poengene med 3-2-seier. For spesielt interesserte; settsifrene var 25-20, 19-25, 25-27, 25-11, 15-9. Åååå, det er herlig å være en del av et sånt lag. Juhuuu!!
Det “skumle” er at vi ligger godt an på tabellen og risikerer opprykk til førstedivisjon. Det er vel ikke sikkert det blir like mye jubel og stas å spille der. Men fortsatt er det tre kamper igjen og en del poeng å fordele, så vi får stå på. Artig er det i alle fall, det er bra sikkert!
En kjapp oppdatering: Etter innbrudd av hackere har det vært dødt her siden 1. april (morsom dato?) og en stor jobb i kulissene for å berge data og epost på domenene våre. Det nærmer seg business as usual på server og nettsider. Fortsatt mye rydding som gjenstår, men hold ut – det blir, det blir 🙂
