… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Lukas er litt rar noen ganger, det må jeg innrømme. Han fant plutselig ut at sukkererter er godt. Han snuste og krafset og glefset i seg de bitene han fikk tak i. Nå er det mulig han syntes det var mest morsomt å lete og rote i blomsterbedet, men det så litt komisk ut. En hund etter erter. Det er antagelig ikke helt vanlig, eller…?
Vi har kjøpt abonnement på ICE på hytta, og det skulle etter all teori gjøre nytten for oss. Det største “prosjektet” er et webkamera [1] som vi gjerne vil ha på nett hele tiden (også når vi ikke er der) så vi valgte et abonnement som heter “Alltid på nett“.
Noen ganger er nettet ufattelig tregt, mens andre ganger går det så det griner. I sommerferien opplevde vi at det ble lite fart og spenning etter hvert, til slutt var nettet helt borte. Hva gjør man så? Jo – ringer kundeservice hos nettleverandøren. Det er ganske morsomt at de har en telefonsvarer som sier at feilmeldinger må gjøres på nettsiden deres. Haha… hadde vi hatt nett, så hadde vi ikke behøvd å ringe dere! Omsider fikk vi tak i et menneske av kjøtt og blod som kunne fortelle oss at vårt nett var stengt ned 95% fordi vi hadde brukt for mye nedlastingskapasitet. De har nemlig en grense på 6GB per måned. Å jasså, tenker jeg – det så jeg ingenting om da jeg bestilte. Jeg finner også ut at dette ble innført 15. mai, så mon tro hva som var grensen før det. Men åkkesom – jeg kan ikke forstå at vi har brukt så mye. No way har vi lastet ned så mye. Vi leser en og annen nettavis, litt epost, blogger litt. Ungene ser muligens en del YouTube-greier, men 6 gigabyte? Ikke tale om!
Jeg begynner med å slå av min egen pc hver gang jeg ikke bruker den. Sånn i tilfelle det skulle være noe som starter opp der – det hender vel at jeg laster ned noe stæsj. Og så stenger jeg av jobb-eposten – jeg har jo tross alt ferie. Ungene får beskjed om det samme, og de får ikke lov å spille PS3 på nett. Og smått om senn har vi tålelig med nett resten av tiden, i alle fall.
Etter at ferien er over er det på tide å skru på igjen jobb-epost og desslike. Det var da fryktelig så mye epost som sildret inn også da..! Sakte demrer det for meg at det er forskjell på mye og mye, og da jeg gikk ut i ferie fikk jeg vel et lite vink om at jeg kunne komme til å få mye post. Det finnes noe som heter cronpost. Kort forklart – cron lager automatisk varsling om ulike feil eller tilstander i en datamaskin og sender dette til valgfritt sted, et filområde eller på epost.
Min gode kollega Morten sendte meg en melding i begynnelsen av juli: “Gudd løkk! Innboksen din er full av lykkønskninger når du kommer tilbake; har satt deg opp med cronpost fra alle verktøykassene ;)”. Verktøykassene er et 30-talls maskiner som er plassert rundt omkring på landets høgskoler. Og cron-posten for disse omfatter alle slags feilmeldinger. Så fikk et par av dem hikke. Én av dem sendte ca. 30 epost per minutt. Andre rapporterte noen ganger i timen. Da jeg skrudde på eposten min igjen etter ferien kom det ramlende 86839 meldinger i innboksen min. Ja, for de havnet der før klienten min greide å svelge unna og sortere til riktig folder.
86839 meldinger er ganske mye epost. Jeg har ikke tatt meg bryet med å regne ut hvor mye diskplass de krevde eller hvor mange av dem som ble lastet ned mens jeg var på hytta og på ICE-nettet. Men jeg har kommet frem til følgende:
- Unnskyld, ICE. Dere hadde rett. Jeg tok feil
- Epost for jobben er slått av på laptopen som blir med på hytta. For alltid
- Fri er fri, jobb er jobb. Blandes kun mot klekkelig betaling!
For å se Live Video på webkameraet:
brukernavn: Gjest
passord: gjest
(Virker ikke alltid, dessverre…)
I hele sommer har vi hatt en liten gjenganger på besøk. Dette nusselige pinnsvinet kommer igjen og igjen, til både vår og Lukas sin etter hvert store fortvilelse. Lukas bjeffer og skjennes, han har hittil ikke kommet helt bort til det (lurer på hvordan det skulle gå) men frustrasjonen hans er ganske tydelig – en inntrenger i hans domene!
Vi har forsøkt å bære det til skogs; første gangen kom det tilbake dagen etter. Neste skogstur ble litt lenger unna boligfeltet, og da tok det to dager før vi igjen fikk besøk. Nå begynner jeg å lure på om det er en mamma vi har med å gjøre – kanskje det finnes unger en eller annen plass i hagen vår? Hvorfor skulle ellers akkurat vår hage være så fristende? Ettersom vinteren var så kald og så lang, så kan det jo hende ungene kom senere enn normalt?
Pinnsvinet er totalfredet, og jeg kunne ikke tenke meg å være slem med nusket. Men hva kan vi gjøre? Jeg har ringt naturvernforbundet, men det var ikke så mye hjelp å få der. De foreslår å tette igjen hele hagen med nett – det skulle blitt en morsom jobb. Jeg synes det er en skjønn liten skapning, så noe som kan skade den er helt uaktuelt. Men er det noe pinnsvin skyr, noe som får dem til å holde seg unna? Neste gang får vi vel ta den med i bilen og kjøre til en skog langt unna folk og veier…
Pigg eller pinn?
Ifølge Artsdatabankens offisielle navnelister heter det piggsvin etter som det er pigger dyrene har på ryggen og ikke pinner. Formelt sett er piggsvin og pinnsvin sidestilte former på norsk, men både «Kunnskapsforlagets blå språk- og ordtjeneste» og «Store norske leksikon» foretrekker pinnsvin. Radioprogrammet Språkteigen på NRK mener pigg er nynorsk, og pinn bokmål. Samlaget sin «Nynorsk ordliste» foretrekker da også piggversjonen. Eventuelt kan man si «bustyvel» fra det norrøne bustígull, ifølge ordlisten.
En effektiv helg på hytta, må jeg si. Olav monterte skap på soverommet vårt og hyller på rommene til tvillingene. Endelig kan vi legge på plass ting som hittil har ligget i kriker og kroker på soveromsgulvene. Det ble også snekret litt utendørs, nå er panelet oppunder rafta ferdig på verandasiden, venter bare på maling.
Jeg fikk sydd ferdig den første anorakken i dag. Jeg måtte gi opp å finne de knappene jeg ønsket, så det ble jeansknapper i stedet. Da trengte jeg knappehull, og det oppdraget fikk mamma – maskinen min syr ikke pent nok. Nå håper jeg bare anorakken faller i smak, og så skal jeg hive meg over #2.
Helgen ble ellers preget av besøk hit og dit; mamma og pappa hadde besøk av Guri (mammas barndomsvenninne) og Bjørn, alltid trivelig å se dem igjen. Vi fikk besøk av lille Ida Sofie både fredag og lørdag, så koselig atte. Søndagen stakk vi innom Trine & Tor med sei og vi fikk et par kilo jordbær i bytte. Det må kalles gullkantet avtale; ikke har jeg fisket fisken, og ikke måtte jeg plukke bær! Men jeg har laget syltetøy av dem, og det ble snadderkveldsmat med nystekte rundstykker attåt.
Lukas koser seg på hytta, selv om han for det meste må være i bånd. Jeg tør ikke slippe ham avgårde, han har blitt i meste laget tenåring og bjeffer og ser ting over alt, virker det som. Særlig når ting blafrer i vinden – da må det knurres og kjeftes litt. Og så er han skvetten, det virker nesten som han er litt mørkredd. Det er visst normalt at de får en sånn periode i denne alderen.
I dag er Lukas 8 måneder gammel, og da er han vel på full fart inn i de voksnes rekker. Heldigvis er han valpeleken fortsatt, samtidig som han begynner å bli enda mer en del av familien – han forstår hva vi sier, gjør seg selv forstått, finner seg til rette hvor enn vi befinner oss og skjønner (kanskje?) at han tross alt er en hund og ikke helt som oss tobeinte.
Jeg har begynt å høste fra hagen på hytta 😉 Eplene får henge litt til, men sukkerertene har jeg spist! Ingen andre vil ha, så…
Neste prosjekt: Bringebær. Namnamnam 🙂
Når mamma og pappa har vært på sjøtur, og fått masse storsei, og pappa har filetert all fisken helt perfekt, og vi ankommer hytta litt sent og ikke orker å lage middag – da er det perfekt å lage sei-kos! Gjør omtrent sånn:
… og vips – du har verdens beste fredagskveldkosemat! Hvem kan vel påstå at det må være taco på fredagen? Dessuten har vi glemt å ta med TV-kortet, så vi får en hel helg uten TV. Tenk det. Jeg er nok mindre bekymret enn ungene.
Det er en ting Lukas ikke helt har fått med seg, tror jeg. Han jentetisser nemlig ennå. Og ikke vet jeg når han har tenkt å bli stor gutt og løfte på beinet – broren hans har gjort det lenge – men det kommer vel etter hvert. Selv om han ikke helt har blitt stor hund på det området, så har han i alle fall begynt å markere. På en bitteliten fem-minutterstur presterte han å skvette hele fem ganger. Og så har han begynt å sparke fra seg litt etterpå – ikke nødvendigvis på samme sted, og ikke er jeg sikker på at han vet hvorfor heller – akkurat som om han tenker å grave over flekken. På samme måte som han gjerne hopper på andre hunder, spesielt tisper, uten at han egentlig vet hvorfor han gjør det. Men vittig er han i alle fall der han gjør “voksenting” som sikkert ligger i en eller annen instinktdatabase i hjernen hans.
… men jeg har kommet frem til at jeg trivdes best med dette svarte theme‘t likevel. Så på en måte er jeg ferdig med sommeren, og tilbake til normalen.
Dalton Ghetti er snekker. De siste 25 årene har han hatt en hobby; han skjærer ut miniatyrskulpturer av blyanter. Ikke treet – nei, det ville vært for lettvint, sikkert. Han skjærer i grafitten – blyet, som vi ville sagt. Han har nok gjort seg bemerket rundt omkring, men har visstnok aldri tjent noe på dette, aldri solgt et eneste lite blyantstykke. Men han har gitt bort noen til venner og kjente innimellom.
Et av arbeidene holdt han på med i 2 1/2 år, de fleste tar flere måneder. Det må være utrolig engasjerende arbeid når han kan utvise en sånn tålmodighet.
Jeg er i alle fall mektig imponert, enn du? Flere av utskjæringene kan du se her.