… om familie, jobb, fritid og livet generelt
På tidlighøsten fikk vi overraskende og veldig hyggelig middagsbesøk en kveld. Dermed fikk vi prøvekjørt det nye spisebordet med fullt belegg også!
Og så er det litt morsomt med gutter – de finner alltid noe å leke med. Martin fikk kontakt med kameraet som vi har fått av ham, kanskje vi får montert det opp snart?
Takk for besøket og velkommen igjen! Neste gang får vi kanskje et hint på forhånd, sånn at vi rekker å lage nok mat til alle også 🙂
På den lille, faste runden vår i marka bruker Lukas å stoppe for å drikke i kulpen foran bekken. Det er kjekt å hente nye krefter etter å ha løpt sikksakk opp og ned alle bakkene – rene ungdomskilden. På de varmeste dagene i sommer har det vært nesten tørt der, bare litt sildring. Denne uka var det rene fossen, og det bassenget! Det var nesten for mye av det gode, han ville jo ikke akkurat bade heller.
Noen ganger kommer det som en bølge over meg – jeg er trondhjemmer. Noen ganger er jeg så innmari kry av denne byen, selv om jeg også kan irritere meg over ting (sånt som hører hjemme i valgkamp og blant folk som er engasjerte og jobber for endringer, forbedring eller bevaring). Og noen ganger slår det meg hvor glad jeg er for at vi har flyttet hit. At jeg er tilbake. Og når Åge kan lage en sånn kjærlighetserklæring til min by, så kjennes det greit å ha den andre delen av hjertet mitt i hans by, Namsos.
Det ble visst satt en del rekorder i Trøndelag de siste dagene. Nedbørsrekorder. Det er kanskje ikke de mest ettertraktede rekordene og de vil helst vil huske. Før vi dro fra Vikan var det en omgang med rydding – båter ble tømt for vann, saker og ting ble satt i hus og noe ble hengt til tørk innendørs.
Vi rakk å få utover et lass med jord på gårdsplassen, det var blitt til gjørme. Og vi rakk å få enda et lass – så nå har vi stående en tilhenger full av gjørme også. Uffameg. Vi får ta det igjen neste helg!
Heldig at steinhellene var lagt utover, ellers hadde det blitt en grisete affære å pakke i bilen!
Jubel og stas – det nye spisebordet er på plass! Det kom faktisk noen uker tidligere enn vi trodde, og det har jo ikke noe å si. Det var monstertungt å få i hus og montere, men nå er det her!
Som seg hør og bør måtte vi innvie bordet, og etter en kjapp høring blant familiens yngste falt valg av første måltid på – trommevirvel – taco! Jaja, det var ganske godt det da. Og lite kjøkkenarbeid for mor. Nå venter jeg bare på gardinene, og så skal det opp litt stæsj på veggene. Da er stua ferdig, gitt.
Jeg gleder meg til å dekke bordet til fest, med venner eller familie og med plass til alle. Kanskje jeg kjøper enda to stoler, så har vi plass til ti – på langsidene.
Peisen er en absolutt favoritt. Jeg simpelthen elsker lukten av et peisbål, og denne er helt åpen sånn at det blir på orntli’. Det ryker nok inn litt noen ganger, men jeg er ikke helt med på å lukke den med innsats og glassdører riktig ennå.
Nå er det bare å komme på besøk. Om jeg ikke vet du kommer på forhånd, så har jeg i alle fall sitteplass og en kaffeskvett!
Det er ikke så alt for ille å holde ut høstfornemmelsene når det er sopptid. Vi rakk en ganske bra tur i skogen før regnet kom, det er ganske kjekt at ikke all soppen er søkkvåt når den plukkes. Vi fylte kurven med kantareller, rødskrubb og steinsopp – de sistnevnte ble spist med én gang i en av våre sedvanlige spikersuppe-middager (som egentlig bare er en skikkelig gryte/lapskaus med alt vi måtte finne i skapene eller alt vi har lyst på). Det ble veldig godt! All kantarellen skal vi forvelle og fryse. Forrige kantarellfangst har vi tørket, det blir en ny erfaring for oss – spennende å se hva som er best å finne igjen utover vinteren.
Men så kom altså regnet – så til de grader! Vi valgte derfor å pakke oss hjemover, like greit å utnytte de grå dagene til litt praktiske gjøremål i heimen før skolestart.
Jeg kan liksom ikke dy meg – disse tre kompisene er så skjønne sammen, så jeg må bare vise dem frem. I nattemørket (mens de egentlig ikke helt skjønte hvorfor ikke folkene gikk til sengs) vanket det godbiter også på hundene innimellom. Og det er jammen ikke noe å utsette på konsentrasjon og oppmerksomhet!
Det er navnet på rosebuskene jeg har plantet på hytta. Et navn som svinger 🙂 Rosene sprang ut akkurat til Vikanfestivalen, og de dufter nydelig! Akkurat slike roser jeg liker, nå er det bare å håpe at de klarer seg her i sjøkanten. De skal kunne klatre og bli over to meter høye, så jeg krysser fingrene for herlige rosesomre fremover.
… i livet sitt. Og heldige meg – jeg har TO! Denne helgen møttes de for første gang, vi hadde nemlig Vikanfestival på lørdag og hytta full av glade, gode venner. Det var særdeles fullklaff med været. Vi satt ute til sensommernatta ble svart under fullmånen. Nye hunder møtte gamle, nygamle og gammelnye venner og familie hadde en super kveld, natt og dagen derpå. Det er jammen en rikdom å ha venner som dere!
Vi har vært på besøk til elskerinna og hennes bedårende lillesøster. Soffi har nemlig fått Skygge i hus, en skjønn liten frøken på tre måneder. Og ettersom det er Vikanfestival i dag tenkte vi det var greit at hundene får snuse litt på hverandre før de skal tilbringe et døgn sammen.
Lukas var mest interessert i sin gamle venninne, spørs om han må tåle litt tilsnakk før han forstår å oppføre seg skikkelig. Soffi har storarbeid med å holde styr på en baby og en ungdom, men hun er så myndig og klok så det ser ut til å gå veldig fint.