… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jeg teller dager. Og gruer meg litt. Nesten mest av alt gruer jeg til å være borte fra Lukas en hel uke, for han får nok ikke komme på sykehusbesøk. Derfor koser vi oss litt ekstra mens vi har alenetid sammen om dagene.
Selv om jeg gruer, så ser jeg frem til å bli bra i ryggen, ikke minst få til å sitte igjen. Det skal bli bra kjekt! Fem dager. De går sikkert fort.
… den kommer, sier et ordtak. Klokkeprosjektet har sannelig både tatt mer tid og engasjert mer enn jeg trodde. Etter at jeg startet med lim og pusling av de ulike delene har Olav overtatt mesteparten av jobben. Det har vært mye lodding og tankevirksomhet. Spisebordet har vært okkupert i lang tid – men nå blir det kanskje ledig snart? En liten fremdriftsrapport:
Bare siste finpuss før den havner på veggen nå. Kanskje den blir med på et bilde en gang senere 🙂
Jeg mistenkte nok at 60% sprit var i heftigste laget for den likøren jeg skulle lage. Men så tenkte jeg at det ville tynnes litt ut med alle bærene og lang tid. Men så har alkoholprosenten økt. Går det virkelig an? Eller var jeg litt ekstra heldig med dråpene fra polet?
Det er utrolig fint ute nå om dagen. Etter at frosten meldte seg ser verden ut som den forbereder seg på å gå i dvale. Det er et privilegium å ha tid til å rusle ute og se seg rundt midt på dagen, når nesten alle andre er på jobb. Lukas synes det er glimrende med løping i Kubakkan. Der holder naturen pusten, akkurat som jeg selv gjør – når våren kommer skal vi blomstre igjen!
Lukas er ikke helt fornøyd med tempoet på turene, han synes nok jeg er ganske treg. Men bare vent – vi skal nok ta det igjen!
I dag var den første dagen med skikkelig glatt føre. Nattefrost og hvitt rim på bakken. Luftetur med hunden ble gjennomført med hjertet i halsen, for jeg har ikke spesielt lyst å ramle. Stakkars Lukas hadde noen skrenser selv, uvant for ham også at det er glatt. Men han elsker snø, så jeg regner med det blir basing og løping når den finner på å dukke opp.
Når frosten kommer blir jeg litt flirfull og tenker på teksten i “Alle fugler”. Da jeg var liten funderte jeg nemlig fælt på hva denne linjen egentlig betyr: Frost og snedig måtte fly. Hvordan kan snedig fly, tenkte jeg. Det er kanskje sånn med tekster man lærer før man kan lese.
Men det er ikke bare jeg som har slike tekstopplevelser. Sjekk denne nettsida som viser eksempler på Mondegreens. Favoritten er selvsagt:
The ants are my friends, they’re blowing in the wind.
Actual lyric: The answer, my friend, is blowing in the wind.
(Bob Dylan)
Jajamennsann.
Her i huset er det som regel Olav som får det siste ordet. Oftest sier han “javel, kjære”. Så er det slutt på diskusjonene.
Lukas viser frem tyggebeinet sitt. Tenk, han la seg til rette på denne måten selv, med beinet oppå labbene sine. Sikkert for at vi skulle se det helt tydelig.
Jeg skulle ønske gutta mine kunne spille mer sammen, og at jeg kunne få lov å filme en hel jam session en gang. Her spiller Fredrik (gitar) og Tobias (bass) sammen, Rage Against the Machine sin Killing in the Name
Dette ble filmet forrige helg da Fredrik og Ida var på trondheimstur. I dag har Fredrik bursdag, gratulerer så masse med dagen!
Jeg bruker å ha et vannglass stående på nattbordet. For en stund siden stusset jeg på at glasset var flyttet eller tomt når jeg visste at jeg ikke hadde vært i nærheten av det. Og en morgen fikk jeg se hvorfor. Hvem andre enn Lukas hadde funnet en ny og kjekk måte å drikke vann på…
Dette har tydeligvis blitt litt av en vane for hunden, han leter etter glasset hvis det ikke er der. Nå må jeg sette glasset utenfor hans rekkevidde så lenge jeg selv bruker det. Når jeg er ferdig og kan avse resten, så setter jeg glasset tilbake. Såpass til service kan jo hunden få. Syns jeg.
Vi har visst fått enda en bokorm i familien. Ida Sofie er snar til å hente lesestoff i bestemors bokhyller. Hun er ganske søt der hun sitter og blar i Barnas Beste, da
Bading står også høyt i kurs. Den store badebaljen har det blitt hull i, så denne gangen måtte vi ty til klesbaljen. Ikke at det ble noen klager, altså.
