Category: hjemme

Hit, men ikke lenger

I dag var Lukas på besøk hos farmor. Mens gutta skiftet til sommerdekk på bilen hennes fikk han løpe rundt i hagen og samle skatter – kongler, pinner og masse spennende som våren bringer med seg. Han ble ganske betatt av den lille nabojentehunden, men fikk ikke lov å løpe over veien for å leke med henne. Lille, rare Lukas så ut som en sjenert tenåring der han lå med blikket festet på den lille skjønnheten.

Det har vært en nydelig dag i dag, strålende sol og godt og varmt. Vi drakk kaffe på verandaen og fikk nydelig ostekake hos farmor. Etterpå fikk vi unna en del rask i hagen hjemme – vi klipte rosebusker og plukket SJU fotballer ut av hekken. Utover ettermiddagen var det tydelig at folk satte pris på været og muligheten til å starte grillsesongen. Jeg hadde ikke planlagt noe sånt i det hele tatt, her ble det traust saltkjøtt med kålrabistappe. Godt det også, altså.

Lukas har vært litt snodig i matveien den siste uka, han spiser ikke opp maten sin med samme mengde og hyppighet som tidligere. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mye og hvor ofte han skal ha mat, synes jeg. Men jeg går ut fra at han ikke sulter frivillig, så vi fortsetter å tilby ham mat. Og tar det vekk hvis han ikke spiser.

I morgen blir første dag han blir helt alene en hel dag. Olav er tilbake i jobb, og ingen ferie i sikte. Guttene kommer først hjem etter skolen, så de får ansvaret for å lufte ham. Vi har trua på at det skal gå fint, han er så tilpasningsdyktig at. Ønsker alle en god uke!

Det er servert

Hva er dagens på en lørdag? Her ble det lammestek i dag. Fylt sådan, med gratinerte poteter, gulrot, asparges og rødvinsaus attåt. Det ble egentlig ganske godt, og for en gangs skyld var det også årleit med vanlig middag på en lørdag i stedet for å styre med noe som egner seg til kombinasjonen godt og passende til TV-kvelden. Ungdommene var her og spiste de også, før de strøk på dør for å gjøre ungdomsting på lørdagskvelden. Og så kan vi synke sammen i sofaen – gode og mette – frem til minstemann ønsker seg kveldstur i snøværet.

Lørdagen ble brukt til litt shopping også. Lukas har fått seg navneskilt til halsbåndet sitt. Det ble ganske fint,  i tillegg til å være en aldri så liten ekstra sikkerhet hvis han skulle finne på å ta seg en tur på egen hånd (som vi selvsagt håper han ikke finner på).

Tatt på fersken

Det må være fryktelig kjekt oppe på loftet. Lukas har løpt opp så snart han har hatt muligheten – noe vi måtte hindre med pappesker og diverse rekvisita i starten. Sist helg kjøpte vi trappegrind, og tenkte “problem solved”. Jadda. En liten stund så. Nå har luringen funnet en bakvei, bokstavelig talt. Det er temmelig trangt, og vi trodde vel egentlig ikke han skulle greie det. Første forsøk gikk da heller ikke så bra – vi hørte sår klynking, for han satt bom fast. Og så flaut som det var å bli ferska på den måten…!

Tatt på fersken...

Skitprat – om skikkelig griseri

Det er aldeles utrolig hvor mye hundeskitt som ligger over alt. Vi bor riktignok landlig, men det er et boligfelt. Og er det ikke enhver hundeeiers plikt å plukke opp bæsj etter hunden sin?

Lov om hundehold (hundeloven) §3 sier:

En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser.

Det er virkelig til stor ulempe for både folk, miljø og andre interesser når man må gå i sikksakk for å unngå dritten, man må geleide sin egen hund bort fra alle de merkelige (og merkelig fristende?) kladasene på veier, i grøfter, på lekeplasser og til og med inne på private gårdstun, terrasser og trapper. Kanskje vi er veldig heldige som har en liten hund som bæsjer bittesmå pinner. Men det kan da ikke være noen overraskelse for eiere av store hunder at de bæsjer store hundebæsjer? Og om turen legges til en mørk kveld og ingen ser det – skal de da være fritatt for å plukke opp?

Fysj og æsj, så mye hundeskitt over alt!

Vi har ikke hatt hund så fryktelig lenge, men fra første dag la vi merke til all dritten der det er naturlig å gå tur. Alle vi snakker med er selvsagt like indignert. Noen sier de vet hvem som alltid går videre uten å plukke opp, men vi har ingen anelse foreløpig. Jeg er bare redd for at de (få) synderne gjør at vi alle blir mistenkeliggjort og uglesett blant de som ikke har hunder. Og jeg kan ikke si jeg klandrer dem – alle andre som ferdes blir jo offer for den samme møkka. Den setter seg fast på sko, sykler og barnevognhjul. Unger kan ikke leke noe sted uten å risikere flekker med skitt. Tro om kommunen kan gjøre noe? Loven er vel ganske klar, eller?

En annen ting jeg lurer på om folk generelt er klar over; i hundelovens § 5 heter det:

Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser.

Hva tenker folk på når de binder hunder utenfor kjøpesentre og går fra dem, tro?

Lukas lufter familien

Vi har begynt å gå kveldstur. Det er skikkelig trivelig å få med alle sammen – i alle fall synes Lukas det. Jeg tror vi har godt av det alle sammen, både trimmen og et avbrekk fra TV, PC og spill som det blir mye av både hverdag og helg. Nå i kveld har det begynt å snø igjen, ganske god temperatur, men sur og ekkel vind.  Men Lukas bryr seg ikke noe om det – snø er bare morsomt og en tur er alltid toppers!

Sondre, mamma, Tobias - og Tobias, pappa og Sondre. Lukas leder an.

I dag var vi på handletur igjen, og Lukas har fått seg refleksvest. Han ble skikkelig barsk med den, jeg tror nesten han syns selv at det var litt stas også.

Lukas poserer med den nye refleksvesten sin

Vi kjøpte ellers litt hundemat, en børste og et nytt halsbånd. Og det egentlige målet for handleturen: trappegrind. Nå er trappa til loftet stengt av litt mer permanent – vi har hatt stående pappesker og ryggsekker og diverse for å prøve å holde Lukas unna. Han greide nemlig rimelig kjapt å komme seg helt opp på loftet, med alle rom og kott som han satte pris på å utforske. Problemet var at han ikke greide å komme seg ned igjen,  i tillegg til at det selvsagt er litt trøblete å vite hva han styrer med der oppe.  Det gjenstår selvsagt å se om han klarer å lurer systemet…

Arbeidet hardt hele uken

… lengter mot himmelen blå.
Sannelig går det mot lørdag,
da kommer finkjolen på.
Friheten gjør oss beruset,
hverdagens plikter er glemt.
Vi har endelig fri….

Det er vel omtrent så langt jeg har fått med meg teksten i den utrolig enerverende, men akk så hjerneklistrende, reklamesangen som Kiwi kjører på radio. Og om jeg ikke akkurat digger låta, så gir den i alle fall en følelse av at nå – NÅ – er det endelig helg. Og denne uken har jeg arbeidet hardt, det må jeg få lov å si. Det har vært et kjør på jobb, mer enn nok å henge i med hjemme og lite tid til å koble ut eller ta seg inn. Men nå er det altså omsider tid for sånt. Hunden er mett og sover, ungene er fornøyde og benket foran TVen, vi har fått noe godt i glasset og sofaen er full av oss alle sammen.

Nå har jeg ikke noe spesielt forhold verken til kiwi eller Kiwi. Men jeg vil i alle fall si god helg, god helg, god helg til alle!

Smaken av en ny vår

Selv om det stort sett har snødd i hele dag og den første vårdagen i går kom med nesten 10 minusgrader, så begynner jeg å føle den gode fornemmelsen – våren er i anmarsj! Sola varmer såpass midt på dagen at det drypper fra takene innimellom, og kalenderen er på min side. Jippi!

Olav fikk den mest bedårende orkidé fra sin arbeidsgiver med lykkønskninger for operasjonen og rekonvalesensen. Nå gjenstår det bare å se om vi klarer å holde liv i den lenge. Og jeg falt fullstendig for de hvite og lilla tulipanene på dagligvarebutikken (av alle ting) og syns det ble så friskt og fint med blomster her.

Ååå, som jeg gleder meg til våren og varmen og lyset og blomster og turer i skogen og på sjøen og ved hytta!

Hjemme med syk mann

Det er visst ikke noe som heter det, i alle fall er det ikke i utgangspunktet lønnet fravær å ta hånd om sin syke partner. Men jeg klarer å bruke noen opptjente fleksitimer for å hjelpe Olav litt jeg. I dag ble han nemlig operert i skulderen sin – omsider – etter mange måneder med smerter, sykmeldinger, medisiner, kiropraktorbehandling og massevis av dårlig samvittighet for ting som skulle vært gjort som han ikke har greid.  Da det etter omtrent et halvår omsider ble tatt bilder av skulderen, så var diagnosen raskt klar; impingement syndrom var det fine navnet. I tillegg hadde Olav en supraspinatusruptur som viste seg under operasjonen å være overflatisk og derfor vil gro nå som resten er fikset.

Skulderleddet inneholder mye…

Etter operasjonen var beskjeden fra legen at det hele hadde vært ukomplisert, og dermed har vi store forhåpninger til at det skal bli helt bra. Gjett om vi ser frem til det alle sammen – ikke minst pasienten.

Olav var nokså omtåket en stund, men omsorgsperioden min slutter nok allerede i dag.

Ikke akkurat OL-gull, men…

Jeg hadde egentlig aldri trodd jeg skulle begynne med denne “sporten” blogging, på linje med andre ting jeg ikke skulle begynne med. De fleste slike ting har med PC, nett eller spill å gjøre.

For eksempel skal jeg (fortsatt) ikke begynne å spille dataspill, PS3-spill eller lignende. En gang i verden spilte jeg Minesweeper, og jeg var dritgod! Så god at jeg begynte å bli kresen på vinkel på belysning, hva slags mus jeg hadde, og kveldene ble stadig lengre… Jeg var aktiv på ulike Usenet news-grupper og innså raskt at IRC var noe jeg i alle fall ikke skulle rote meg borti. Det samme prinsippet gjaldt selvsagt MSN, ICQ og alle andre greier i samme sjanger. Hvorfor? Jo, fordi kveldene ble stadig lengre og jeg ble stadig trøttere om morgenen og jeg så at jeg var i ferd med å bli hekta.

Jeg sluttet heldigvis å spille Minsesweeper, og news-lesingen ble mer sporadisk. Etter hvert ble IM en del av både jobb- og privathverdag, sosiale medier som Orkut og Facebook ble mer stuerene. Men blogge skulle jeg ikke gjøre. Helt til en vakker dag. Jeg ble så lei av å vedlikeholde nettsider som alltid var utdaterte, lete etter passende stilsett og design, finne på noe vettugt for en statisk startside. Så jeg fant ut at en blogg egentlig var passende. Og her er jeg. Om ikke lenge kommer jeg til å erstatte alle de statiske nettsidene mine med egne områder i denne bloggen, og det tror jeg vil gjøre vedlikeholdet mye enklere samtidig som det også vil være litt mer oversiktlig og leservennlig for de som gidder å stikke innom 🙂

Giveaway

Giveaways er en greie her i bloggverdenen, har jeg skjønt. Jeg nærmer meg kommentar nummer 100. Jeg setter umåtelig stor pris på kommentarer og tilbakemeldinger, det viser jo at jeg ikke bare snakker ut i tomme lufta. Som en liten gest til eventuelle lesere vil jeg derfor gi bort en liten gave.  Jeg har tidligere nevnt at jeg samler på pingviner. Den kommentaren som lander hos meg som #100 skal derfor få en ekte tux-nøkkelring fra samlingen min. Nå er det bare å hive seg på 🙂

Jeg ønsker alle en fantastisk fin lørdagskveld, avslutning på OL, innspurt på februar som den siste vintermåneden og en fabelaktig ny vår!

Hjertedag

I dag er det fastelavnssøndag. Jeg har til og med fastelavnsris, ettersom svigermor lager slike og selger dem. Det har stått her noen dager og løvet spretter på kvistene nå. Koselig. Ellers har jeg ikke det ringeste forhold til denne dagen. Jeg har heller ikke noe spesielt forhold til morsdag som vi feirer i dag. Jeg tror familien min har forstått at det ikke er det helt store for meg, det har ikke vanket verken frokost på senga eller gaver i den anledning. Men Olav bakte boller i dag, det får telle som godt i massevis. Og så er det Valentinsdagen – alle hjerters dag. Etter mitt syn en hype for handelsstanden, selv om det som for de andre dagene nok kunne være gode tradisjoner for feiringer på ulike vis.

I tillegg er det faktisk kinesisk nyttårsaften i dag, vi går nå inn i Tigerens år. Jeg skulle gjerne vært født et halvt år tidligere, da hadde jeg også vært en tiger. Men jeg ble en hare jeg. Jaja, litt mykere og sånn kanskje.

Med alle disse mulighetene for feiring var det trivelig å samle mange til middag – kjekt at Margrete og Patrick var her – med saltkjøtt, klubb og kålrotstappe. Nam-nam! Så ble det en slags hjertedag likevel 🙂