Vel, jeg har i alle fall kjøpt krus til meg selv 🙂 Synes de var så utrolig fine, jeg bare måtte ha noen; til heimen, jobben og hytta.
Å gjøre krus på seg selv
Category: jobb
Oslo er en tøyseby
– eller; hvor i huleste kan man kjøpe strikkepinner i Oslo? –
Dette er en travel uke, med en skinnende belønning i enden: Vinterferie! Men først må jeg kave meg gjennom et opphold i Tigerstaden med to dager samling for nettfolk fra hele landet. Artig det, altså. Men det byr jo på noen pauser, litt reisetid og litt hotelltid. Så strikketøyet er med (jeg har det fortsatt travelt!). Da jeg oppdaget at jeg manglet riktige pinner tenkte jeg virkelig ikke at det skulle være trøblete å få tak i. Men nå har jeg spurt, gått, lett og søkt for å finne noen som selger strikkepinner, jeg har vært innom Dale sin butikk, Oslo Sweater Shop, Heimen (som jeg trodde var en slags Husfliden) og jeg har gått hele Karl Johan både opp og ned, rundt Stortorvet og da orket jeg ikke mer. Det beste tipset jeg fikk var at Nille i Vika antagelig kunne ha pinner. Jo takk, men meh – jeg trodde jeg skulle kunne boltre meg i kvalitetspinne-utvalg og da fristet det ikke med Nillepinner denne gangen. Jeg kunne trasket litt lenger og kommet meg til Oslo City, men æsj, så langt unna da gitt. Så her sitter jeg da, og strikker et digert gensererme på settpinner med fare for å miste både masker og telling. Trøsten får være at jeg er hjemme til mine go’pinner i morgen. Og så er visst kongen hjemme, i alle fall er flagget på plass på taket på slottet, så da har jeg nesten truffet ham. Ja – og så fikk jeg litt trim 🙂
Ofte stilte spørsmål
Det er på tide å svare på en del gjengangerspørsmål om halebein. Jeg hadde egentlig ikke ventet så mange henvendelser om dette, særlig ettersom jeg mest av alt blogger om hverdagsgreier – hund, strikking, familie, jobb og sånt. Men jeg setter pris på tilbakemeldinger om alt, og jeg synes virkelig at alle som trenger det skal få hjelp med halebeinsproblemene sine. Generelt må jeg bare si til alle som plages: Ikke gi opp, be fastlegen om henvendelse til ortoped eller nevrolog og bare mas. Det hjelper!
Så her kommer litt ekstrainformasjon til alle dere som lurer:
- Hva heter legen som hittil er kalt Dr. Halebein?
Han heter Rainer Knobloch. Han hører til på St. Olavs Hospital og har (så langt jeg vet) spesialisert seg på halebeinsproblemer. - Hvor lang tid tar det før man får operasjon (fjerning) av halebeinet?
Det vil jeg tro varierer mye. Jeg kjenner noen som har vært plaget i ti år og mer før de fikk hjelp. Men normalt vil jeg tro at smerter eller problemer som tyder på at halebeinet er årsaken må utredes og avhjelpes hvis problemene ikke er borte etter et halvt år. I noen tilfeller vil sikkert en skade gro eller heles av seg selv i løpet av den perioden. Det viktigste er etter min mening å få en undersøkelse av noen som vet noe om halebein. Vanlig røntgen vil sannsynligvis ikke gi en klar diagnose. - Kan problemene behandles uten operasjon?
Kanskje – det er ikke jeg den rette til å svare på. Men jeg fikk kortisoninjeksjon underveis og var smertefri i 10 dager. På den måten fikk legen konstatert hvor problemet hadde sin kilde. Når smertene kom tilbake fikk jeg umiddelbart operasjonsdato. - Er operasjonen og dagene etterpå smertefulle?
Nei, i alle fall var det ikke det for meg. Operasjonen gikk veldig fint, smertestillende behandling etterpå var helt okei. Ettersom jeg i forkant verken kunne sitte eller ligge flatt på ryggen var det heller ikke noe problem å fortsette å ligge på siden eller sitte på skinka den første tiden etter operasjonen. Jeg kunne helt fint gå (forsiktig) selv om jeg hele tiden var redd for å falle. Det er i grunnen bare å ta det rolig og ta sykmeldingsperioden til hjelp. Selve såret grodde fint, men det må passes på. Det er nokså stram hud der, og viktig å ikke strekke det for mye. Det er også viktig å holde det tørt og rent. - Blir man helt bra etter å ha fått fjernet halebeinet?
Det varierer helt sikkert. Jeg mener å huske at legen sa at ca 80% blir helt bra. Selv mener jeg å være 99% av tidligere tilstand – den ene prosenten som mangler er absolutt til å leve med, jeg kjenner på en måte hvor smertene var tidligere uten at det plager meg nevneverdig. Kanskje det er en form for fantomsmerter? Jeg kan i alle fall gjøre alt jeg ønsker igjen, men er nok litt reservert i forhold til raske og utfordrende bevegelser. - Finnes det god informasjon noe sted?
Det er en engelskmann som har laget et nettsted som handler om halebein. Nettsiden hans finner du her: http://www.coccyx.org/ Ellers er det stadig mer informasjon å finne om man googler litt – dette er helt tydelig et område i god utvikling når det gjelder behandling og det å bli tatt på alvor.
Kveldsarbeid
I går kveld hadde vi strømutkobling på jobb og noen av oss var til stede i mørket for å holde øye med det som skulle tas kontrollert ned og opp igjen. Kledelige hodelykter var aftenantrekket, og i pausen mellom strøm av og strøm på ble det tid til litt strikking også 🙂
Er ikke hjemmelaget-lappen søt, vel? Tenkte jeg skulle forsøke å huske å sende med slike når jeg gir bort gaver, litt kred må man jo kunne påberope seg.
En dag på jobben
Ble litt annerledes kontordag i dag, gitt. Jeg fikk låne en bitteliten – og svært svanger – russisk toy terrier-frøken da en kollega måtte ut på en jobb. Den vesle hunden var veldig lei seg da pappan gikk, men så snart hun fikk ligge i fanget mitt var hun både rolig og fortolig.
Vi hadde i grunnen en ganske trivelig arbeidsøkt, selv om effektiviteten ble en anelse redusert for min del med én-fingers tastaturbruk. Nå er det bare å krysse fingre for en vellykket valpefødsel, terminen var nemlig for noen dager siden så det bør vel skje noe ganske snart.
Trives i åpne landskap
Jeg har nevnt noen ganger at jeg har hatt mange kontorplasser i løpet av min tid i Uninett. Pr. dags dato sitter jeg på kontor #18 og det stopper nok ikke med det første. Nå skal vi nemlig i gang med ombygging av lokalene våre, og det blir sannsynligvis utstrakt bruk av åpne(re) løsning for de aller fleste av oss. Det hagler i aviser og nettdebatter av kritiske røster mot slikt. Og jeg kan nok være enig i mye av det som skrives, skepsis til effektivitet, arbeidsro og så videre. Men greia er at jeg trives ganske godt med å jobbe i slike felleskap jeg. Det kommer masse informasjon helt gratis, samarbeid får lavere terskel, det er trivelig å se andre (mer og mindre) blide fjes rundt seg. Så kanskje jeg er litt rar? Uansett – det er faktisk sant! – så gleder jeg meg til å få min lille krok i min lille gruppe i den store gryta som det kanskje blir. Jeg liker jo jobben min og folkene jeg jobber sammen, så da tror jeg ikke det blir så gæærnt!
Vinterbussing
Det har snødd og snødd de siste par dagene. Fint og hvitt – joa – men glatt og vanskelig å bevege seg er det også. Likevel er det noen ganger litt morsomt å vente på bussen:
Det er litt dårlig at det ikke brøytes på fortau og gangveier, men jeg er i alle fall veldig fornøyd med at bussen er trofast i rute selv i dårlig vær.
Nytt NOC
Jeg drømmer om et fancy driftsenter på jobben. Vi skal flytte om litt på folk og funksjoner og da kan man jo få lov å ønske seg noe heftig, vel? Her har jeg samlet et knippe bilder fra lignende sentre (NOC=Netwok Operations Centre) rundt om i verden:
Mørketid
Neida, vi har ikke mørketid i Trondheim. Det bare virker sånn i november. Og desember, januar og februar. Det er mørkt når jeg går til jobb og når jeg går hjem igjen. Heldigvis tilbringer jeg deler av arbeidsdagen i nærheten av et vindu, så jeg kan få glimt av dagslys. Men mye av dagen forsvinner rett og slett i mørke. Jeg er trøtt om morran og trøtt om kvelden, sover dårlig om natta og vil helst sitte foran peisen hele dagen. Så jo – det er en slags mørketid også i Trondheim.
Jeg storkoser meg i mørket jeg altså, med strikketøy og den nevnte peisen. Med varm te og gode sokker på beina. Ingen mørketidsdepresjon i sikte. Det burde likevel finnes en enkel oppskrift på å hente inn overskudd, for det kjennes som ting går litt sakte når dagene virker så korte. Jeg kan godt forstå depresjonsfenomenet når det ser helt endeløst ut og er mye mer omfattende mørke enn vi har her. Det vil vel hjelpe litt når snøen kommer og gjør omgivelsene litt lysere. Og så hjelper det med helger. Man får vel ikke gå i hi denne vinteren heller, så jeg klamrer meg til mine lyspunkter og satser på å komme meg helskinnet inn i en ny vår 🙂
Tagging med mening?
I riktig gamle dager, da jeg begynte mitt liv på nettet, da dukket en vakker dag behovet for å skille mellom jobb- og privatepost opp. Heldig som jeg var kunne jeg gjennom jobben nesten velge og vrake blant all verdens akronymer og nicknames. Valget falt på pia – privat internett-adresse. Dermed ble dette mitt alter ego i så mange sammenhenger der jeg kunne reise inkognito, så å si. Epostadressen er forlengst borte, men navnet henger fortsatt med. Mange kaller meg til og med pia fortsatt. Så da jeg oppdaget denne (litt slemme) taggingen syntes jeg den var litt søt. Og så er det jo helt sant – jeg er snill.
