Enda en måned er gått. Ikke den aller beste måneden med tanke på vekt, men ellers må jeg si at jeg er lykkelig og tilfreds på alle måter. Som ventet er det vanskeligst å holde seg unna godsakene. Etter å ha tillatt meg selv bare én bit litt for ofte merker jeg at kroppen krever søtt i stadig større mengder. Trikset er altså å la det være, og etter 10-14 dager er suget borte. I morgen er påskeferien over, så nå blir det i alle fall strengere regime på den fronten!
Men altså – jeg har det som plommen i egget både med jobb og fritid, koser meg med små og store planer, gjøremål, oppgaver og utfordringer. Vårfornemmelsen er for alvor i blodet, lengre og lysere dager gir ny energi. Alle i familien er friske, hunden er nynappet, småplantene spirer i pottene sine. Livet er godt 🙂
Jeg er ganske enkel i matveien – i alle fall når jeg er alene. Det er jo ingen grunn til å gå rundt sulten selv om man skal passe på inntaket, og jeg synes jeg er heldig som er så glad i grønnsaker. Så lenge jeg kan småspise sånt jevnt og trutt savner jeg ikke brødet, sjokoladen, potetene, pastaen og risen fullt så mye. Jo, kanskje sjokoladen da… Men det tar jeg igjen når det er flere til stede, det blir gjerne litt fråtsing sammen familien i helgene!
Frokost/lunsj på hytta – sukkererter, yoghurt og eggInnimellom-mat på kontoret – banan spiser jeg bare unntaksvis
Gå hjem fra jobb-prosjektet mitt har gått nesten bedre enn jeg forventet. Etter seks uker har jeg nå godt og vel passert 5-milsmerket, og det må jeg si jeg er svært fornøyd med. Dette er jo gå-meter som kommer i tillegg til alle turer med hunden, så det er ren bonus på trimkontoen. For hver tur har jeg også satt ny fartsrekord, selv om jeg tror det har mer med fottøy og påkledning å gjøre enn kondisen min. Uansett lover det godt for litt mer sommerlige spaserturer opp bakkene.
En sånn milepæl skulle jeg hatt stående på gårdsplassen hjemme
Man skal uttrykke hvem man er noen ganger, sant? Jeg har kjøpt noen nye øredingler som jeg er særdeles fornøyd med. Sammen med den søte bokhylle-ørepynten vil nok disse komplettere bildet av meg – både når det gjelder jobb og fritidssysler:
Bedårende strikke-ørepynt
Gleder meg til å pynte meg med disse!
De neste er laget av gitteret man finner foran vifta på strømforsyningen på en pc. Litt nerdete kanskje? Ja … men jeg har ønsket meg sånne lenge – de er jo litt kule også da! Så får de bare være bling for alle som ikke kjenner igjen slike dingser 😀
En liten statusrapport er på sin plass også ved dette månedsskiftet – ambisiøse mål krever oppfølging! Men ta det helt rolig, det kommer neppe til å bli noen trenings- og kostholdsblogg ut av dette 🙂
Langtidsprosjekt og vekt er nå så sin sak, der er jeg fortsatt inne i jule-etterslepet. Vinterferien gjorde ikke akkurat den saken bedre, for å si det sånn. Og neste måned er det påske å bryne seg på. Jeg tror dette får kalles vedlikeholdsfasen, for jeg har jo bestemt et nivå som jeg ikke trenger å gå under også. Nå ligger jeg og vaker i området warning og så får jeg jobbe litt målrettet mot bikinisesongen etter hvert. Og bare for å ha sagt det: Jeg har brukt seks måneder på å komme 11 kilo ned. Målet er ikke flere nedover, bare ingen oppover.
Trofast turkamerat!
Det hyggeligste fremskrittet er formen min. I tillegg til de daglige turene med Lukas har jeg nemlig begynt å gå hjem fra jobb regelmessig. Så langt har det være én gang i uka, men jeg ser ikke bort fra at det kan bli både to og tre når snø, is og hålke slipper taket i fortauene. Tidsforbruket varierer litt, avhengig av mengde klær, fottøy og føre. Foreløpig pers er 1 time og 11 minutter, men da gikk jeg med isbrodder på støvlene. Nøyaktig gå-lengde har jeg ikke fått til å måle, det er nok litt kortere enn kjørelengden som er 8,2 km. Høydeforskjellen er 200 meter, så det er litt puls innimellom.
Derfra til dit – gåløypa mi med røde prikker fra vest til øst
Andre forsetter og mål for året går omtrent som planlagt. Mye fritid gjør søtsakinntaket litt i høyeste laget og mye jobb gir svikt i husarbeid. Men oppsummert så er jeg ganske fornøyd fortsatt! Nå stormer vi inn i mars måned, den er jo løfterik sånn vårmessig, men som trønder vet jeg at det ikke er noe å stole på. Tenker vi må vente litt til på småsko-følelsen.
Ferdig innflyttet på min kontorplass # 17. Det du ser på bildet utgjør alt mitt jordiske gods – på jobben, altså. Veldig fin og lys arbeidsplass og særdeles trivelige samboere inne i kroken vår.
For noen dager siden ble den forrige jobb-laptopen min byttet i en ny. Og den nye er en Mac – min aller første! Etter noen dager med utprøving er jeg ganske så fornøyd, syns jeg har fått det beste fra flere verdener her, egentlig. Alt jeg trenger å gjøre på jobb er fortsatt minst like tilgjengelig, samtidig som det er noen nifty features for ymse utenfor arbeidstid – bildebehandling for eksempel. Nå gjenstår det å lære seg litt mer, selvsagt. Vakre bilder kommer liksom ikke rekende på ei fjøl selv om verktøyene er gode… Artig med leketøy i alle fall 🙂
I dag er det 18 år siden jeg begynte i UNINETT. Nok en gang har vi flyttet på oss, både kontormessig og organisasjonsmessig. Men jeg klorer meg fast med stort sett samme gjeng som de foregående årene, og vi bor fortsatt på samme adresse på ellevte året. Selv om det bare er februar, så er det nesten et vårtegn å passere denne datoen hvert år.
Sånn kan man se ut mens man jobber i telematikkrom midt på natta!
Det er tøft å kunne gå hjem fra jobben, tenk for et privilegium å bo så nært! Eller – nært og nært; det er drøye åtte kilometer å gå da. Et annet enormt privilegium er at vi får betalt en times trening i uka av jobben, så dette må utnyttes. Etter omtrent en måned med beinkaldt vær har det nå blitt folkelig temperatur, så det var behagelig sånn sett. Føret var nokså håpløst med bittelitt nysnø som bare deiget seg og føltes som potetmel å gå på. Men åkkesom – en flott tur, kombinert trening, arbeidstid og hjemtransport.
Ut døra på jobb før skumringen tar overhåndPasserer gamle Lerkendal gård, og toget som skal til Steinkjer…. og bussene passerer meg opp bakkeneNærmere hjemlige strøk på Moholt – nok en buss fiser forbiVegskillet som ikke lenger ser ut som i gamle dager. Men fin solnedgang da.Jeg er på rett vei, selv uten sykkel!Enda kjentere omgivelser, den gamle barneskolen på Åsvang i ny drakt bortenfor jordetDer kneiser vakre Stokkhaugen foran megStorfurua – nesten hjemme. Tenk at denne overlevde utbygging av området!Home sweet home. Dusjen venter!
På trått føre: 1 time og 18 minutter. Snittpuls på 112, makspuls på 148. Brukbart 🙂
Jeg har funnet ut at frisører tar seg alt for godt betalt. Joda, de er kjempeflinke, det er ikke det. Men å betale firesifret for å stusse håret og få noen striper farge i manken synes jeg blir for ille. I fjor sommer hadde vi en vellykket seanse på verandaen på Utsikten der søster klipte meg og jeg klipte henne. Dette tenkte jeg å gjenta like før jul. Men ingen klippekyndige var i nærheten da jeg fant ut at tiden var inne. Dermed tok jeg sak(s)en i egne hender og kappet de ønskede centimeterne selv. I tillegg kjørte jeg full pakke med selvfarging, brukte faktisk bare en halv pakke, så jeg kan gjenta suksessen når det trengs – til en totalpris under en hundrings. Ganske fornøyd. Faktisk 🙂
