Det er ganske frustrerende når noe man bruker ofte plutselig ikke virker. Jeg har hatt et par dager med skikkelig frustrasjonsoverdose etter at jeg startet med oppgradering og testing av ny Ubuntu på laptopen min. Faktisk var jeg innimellom så desperat at jeg vurderte å slutte å bruke Linux all over. Nærmest som et utbrudd spurte jeg disse intern ikt-folkene på jobb om jeg kunne få teste Mac i stedet. Og tenk – det fikk jeg! Jeg som omtrent aldri har tatt i en eneste epledings var i løpet av fire timer ganske så fornøyd. Så nå gjenstår det å se – vil den lille hvite erstatte den store sorte på jobb? Vil den lille sorte også bli byttet ut med en blank sak med eple på? Jeg regner med jeg må teste noen dager til. Rapport følger!
Sist uke har vært full fart fremover på jobb. Masseinstallasjon av servere er ikke hverdagskost selv for oss i bransjen. Etter den store pakkemottakelsen i sommer har det vært testing og prøving av diverse, og nå har vi altså tatt i bruk en del av dette utstyret. Mye sjauing og lemping, mye moro og mange nerder 🙂
Testing og utprøving her hjemmeKlart for transport til endelig destinasjonMange maskiner, mange arbeidshenderDet ble en slags tungtransport detteTrangt bak rack, men alle er i sving… og vi ser lyset!
På jobb har vi i mange år hatt et fantastisk frynsegode; vi får lov å trene i arbeidstiden med lønn. Dette tilbudet skal selvsagt stimulere til økt fysisk aktivitet, og jeg tror det har en viss effekt. Det er begrenset til én time i uka, og vi kan delta i omtrent hva som helst av aktiviteter. For meg har det vært inngangsbilletten til volleyball og det har vært mange – utrolig mange – morsomme treninger, kamper og lekestunder med ball. I går kastet vi oss ut i det nydelige været og inntok sandvolleybanen som ligger så fristende rett ved jobben. Ikke overraskende er kondisen min helt på bånn, litt mer overrasket var jeg over at all kraft i armene også er borte. Uffameg, nesten to år uten rørelse, trim og ball har sannelig gjort sitt. Nå må jeg skjerpe meg, altså!
Lars, Kolla og Øyvind i aksjon – se den blå himmelen da!Hvem er høyest…?Øyvind server… hvem tar’n?
Tittelen ingeniør er ikke beskyttet ved lov, men beskriver en som gjennom studium og praktisk arbeid har skaffet seg tekniske og allmenne kunnskaper slik at de kan sidestilles med disse. Jeg har en jobb som er sånn – jeg har både skaffet meg kunnskapene og utfører den samme jobben som andre ingeniører. Nå har jeg omsider fått en bekreftelse på dette, skriftlig til og med. Dermed kan jeg nå uten blygsel bruke tittelen ingeniør når jeg skal beskrive jobben min. Det er så mye enklere enn å begynne å forklare at jeg “jobber med data” eller “driver med systemdrift”.
Et av favorittrommene mine 🙂Patching av kontorsvitsjer
Viktigst av alt er likevel at jeg fortsatt jobber med utfordrende og morsomme tekniske saker, og det skal jeg fortsette med lenge!
Pene snorer og lys – me like!Opprydding i gamle lager – noen overtar gjerne deler
Et av årets største løft blir å strømlinjeforme alle tekniske rom i bygget vårt. Inn med nytt, gjenbruk av gammelt, bort med skrot. Oppryddingsaksjonen har startet, men det er lang vei å gå ennå.
… var beskjeden fra resepsjonen. Okei, da må vi bare få dem inn døra da, ikke sant? Dermed var hele spisearealet på det nærmeste fylt opp…
Her skal det driftes, gittTittei – her venter arbeid...
Det hører med til historien om de mer enn 60 serverne at de ble pakket ut og plassert i løpet av én arbeidsdag. Det synes jeg er et ganske imponerende stykke arbeid av gutta boys og meg (mens vi samtidig fylte et par containere med alskens emballasje og rusk og rask!). Nå venter den neste morsomme jobben som følger med slike pakker; å få noe til å virke på dem 🙂
Bussene i Trondheim er okei. Jeg har omtrent ikke tatt en eneste buss de siste tretti årene, skammelig men sant… I dag var jeg en tur på jobb, og da var det kjekt å gå til bussholdeplassen og oppdage at det var mindre enn et minutt å vente på den. Og så er jeg ekstra fornøyd med at busselskapet kaller hjemplassen min med det riktige navnet – Stokkhaugen. Her har det alltid hett Stokkhaugen, selv om noen luringer fant ut at det skulle hete Stokkanhaugen så snart de begynte å bygge hus her oppe i skogen.
Hurra for AtB som vet hva det heter her!Forvirringsskilt fra kommunen…?
Jeg regner med å ta buss noen dager fremover, så lenge jeg fortsatt har sitteproblemer. For på bussen kan man stå og henge, og så får jeg litt trim på turene til og fra holdeplassen. Dermed kan jeg stikke innom jobb nå og da som myk overgang til friskmeldingen min.
… skal jeg kjøpe meg scooter! En sånn fænsi en kanskje? Gleder meg til å kunne transportere meg til og fra jobb på denne måten så lenge vinteren holder seg unna, i alle fall!
Det er ikke alltid ungene sprudler over å måtte gjøre lekser utover ettermiddagene – for å si det forsiktig. Og ærlig talt synes jeg det tidvis grenser til mishandling å forvente at lese- og lærelyst er på et fornuftig nivå etter en skoledag (les: arbeidsdag) på 6-8 timer. Det er da ikke noe mindre strev for skolebarn enn for en som er på jobb. Kjenn etter selv da – ville du brukt de første (eller de neste) timene du har fri etter jobb til å lære noe nytt som du må vise sjefen din i morgen?
Ett punkt på lekseplanen har vi likevel kommet rimelig greit gjennom, nemlig kravet om lesing. Så lenge tvillingene til en viss grad får velge lesestoff selv, så er de ganske aktive på den fronten. Og så er ikke jeg veldig tung å be når det gjelder å skaffe lesestoff. Veldig lett-bedt, faktisk. Her kommer en anbefaling for de som trenger egnet barne- og ungdomslesestoff; bokserien En pingles dagbok. Disse er lettleste, morsomme, litt barnslige (men til og med lesbare for voksne) og bittelitt illustrerte. Hittil har det kommet seks bøker i denne serien, som handler om Greg – skrevet i dagbokform. Les, lær og le – tre ting på én gang!
Kontrollen på sykehuset gikk fint, selv om jeg ikke er så bra som jeg skulle ønske. Det positive er at operasjonen har fungert som den skulle, og smertene i ryggen er nå bare sårhet og grosmerter.
Men så var det disse sitteproblemene da. De var egentlig ikke så forandret, og jeg er ganske frustrert og lei av å ha vondt. Doktor Rygg syntes også dette var bekymringsverdig, så han bestilte sporenstreks en time for meg til Doktor Halebein. Jeg fikk time allerede to dager etter, med nye røntgenbilder og en litt mer retningsbestemt undersøkelse av dette problemet. Jeg har ennå ikke hentet de nye røntgenbildene, får vise frem dem senere.
Men nå svever jeg nesten på skyer! Doktor Halebein kunne nemlig straks konstatere at halebeinet mitt er brukket, det er løst, til og med på to plasser. Og det neste han sa var at han skulle fikse det. Jeg skal bli helt bra!
Halebeinet henger og dingler, eksperten kunne både se og kjenne det
Smerter i halebeinet heter koksygodyni på fint. Jeg fikk en kortisonsprøyte rett i det ene løse leddet først. Dette skal gi en langstids-smertestillende effekt. Dersom det etter hvert blir samme smerter som før, så er det et par lure triks til i ermet til denne doktoren. Og i verste/beste fall vil han operere bort den løse halen. Dette heter koksygektomi. Det er ifølge legen en grei operasjon. Kanskje omtrent som å fjerne en blindtarm som er laget av bein?
Det vil nok ta litt tid ennå, men hva er vel et par måneder eller et halvår nå, når jeg skal bli kvitt smertene? Jeg kunne gjort ganske mye for å slippe en dag med smerter, og nå skal dette bli mitt nye liv. Nå skal jeg klare å jobbe for fullt ettersom målet er i sikte. Jeg er helt euforisk! 😀
Nå er jeg på vei tilbake til full jobb. Tiden er kommet for en tur på sykehuset for kontroll, og selv om jeg ikke tar noenting på forskudd så har jeg planer om å friskmelde meg fra nå av. For uansett kan jeg bruke noen plusstimer og feriedager til å jobbe meg gradvis opp til heltidsdager igjen. Det er det jeg vil, og det er det jeg trenger. Det er morsomt å jobbe med morsomme ting, og det er godt å føle at man gjør nytte for seg. Og så har jeg så trivelige kollegaer at dagene går som en røyk 🙂
