Ikke forberedelse til helgehandel på polet, nei. Men preoperativ poliklinikk. Der har jeg vært i dag, på en skikkelig guida-tur som forberedelse til ryggoperasjonen. Blod- og urinprøver er sjekket og funnet i orden, så jeg er kjemisk frisk som en fisk. Jeg hadde møte med operatøren, altså min lege. Han sjekket tingenes tilstand en gang til, og var i grunnen fornøyd med en (for ham) kjent diagnose og prosedyre. Jeg traff også anestesilegen og en fysioterapeut. Sykepleieren som var dagens guide tok meg med på en omvisning på avdelingen der jeg blir innlagt, i tillegg til at det var skjemaer å fylle ut – papirmengde tilsvarende en hel liten regnskog. Åkkesom – litt beroligende, og litt skremmende – nå vet jeg litt mer. Bare ventetiden igjen. 19 dager ventetid.
Høres jeg sprø ut hvis jeg spør om å få bilder fra operasjonen tro? Hadde jo vært litt kult å se hva som faktisk blir gjort.
Tag: doktor og sånn
Wow, det kommer til å skje!
Jeg har fått operasjonsdato 22. november. Det kommer virkelig til å skje. For en lettelse.
Boka om Lukas
Det er ikke så morsomt å være sykmeldt, miste aktiviteter på jobb, ha vondt. Men så finnes det et lyspunkt og en ganske stor fordel likevel. Uansett hva jeg gjør (eller ikke gjør) så er Lukas trofast ved min side. Han kryper inntil meg i sofaen, hører på at jeg klager uten å bli lei. Og han setter pris på mine spede forsøk på trim når han får bli med å gå turer. En god og gjensidig fordel, altså.
Jeg har nettopp laget et par nye fotobøker, en av dem var en bok om Lukas. En slags hyllest til min lille terapeut. Boka inneholder bare bilder av Lukas, helt fra han var bitteliten valp og frem til i høst.
Fotoboka er laget med Japan Photo sin software, ganske grei å bruke og med mange flotte redigeringsmuligheter. Anbefales! (Finnes både for Win, Linux og Mac)
Og så kom sola
… denne gangen som Ida Solstråle. Jeg har vært skikkelig sjaber en ukes tid, det toppet seg mens jeg var på tur med jobben før helga og stemmen forsvant. Å gå rundt med absolutt null stemme ble en utfordring med Ida på helgebesøk, og når jeg skulle gjøre meg forstått til Lukas. Det er ikke så lett for dem å skjønne seg på sånn hvisking.
Ida har stadig nye ting å vise frem, denne gangen var hun spesielt fremmelig hver gang et kamera dukket opp – da skulle det smiles! Ellers hagler det med nye ord; onkel har blitt til boki, Lukas er Luka og antydningen til et slags beste er på vei. Bading i balje var en höjdare og jammen gikk bestemors hjemmelagde pizza ned på høykant også.
Kanskje jeg blir bedre utover dagen, sånt bruker da vel ikke vare så mange dager? Jeg har snart legetime igjen, jeg får ta med dette på sjekklista om det ikke er bra før den tid. Å være slapp og elendig fører i det minste med seg litt god hvile for ryggen. Aldri så galt, og så videre…
Med liten skrift
Jeg kan ikke legge skjul på at jeg er frustrert for tiden. Jeg blir absolutt ikke bedre i ryggen. Dagene starter som regel ganske okei etter en natts hvile, men så snart jeg begynner å gjøre noe har jeg tapt – igjen. Verst er det hvis jeg må kjøre bil, tur/retur jobb er nok til å ødelegge den ettermiddagen. Eller en dag som medfører sitting; det går bra i noen minutter, men så er det bare sideleie som hjelper igjen.
NAV er ivrige på sine formaliteter. Nå har jeg fått innkalling til et møte som har som formål å motivere meg til å komme tilbake i arbeid. Skjønner de ikke at jeg vil tilbake i full jobb? Skjønner de ikke at det ikke er min eller arbeidsgivers feil at det ikke går? Skjønner de ikke at det eneste som nå kan hjelpe meg er den fordømte operasjonen som jeg venter og venter på? NAV sendte meg også tilbud om opphold på en rehabiliteringsinstitusjon, med tilbud om blant annet psykolog for å motivere meg til å ønske å jobbe. Falleri, hvor lite de skjønner!
Fritt sykehusvalg høres så fint ut, tenk at vi kan velge behandling der køen er kortest. En kjapp sjekk innom der forteller meg at St. Olavs har den korteste ventetiden for min operasjon. Og hvis de hadde overholdt fristene der så skulle jeg få denne operasjonen i november. Jeg har snakket med ventelistekontoret, som kunne bekrefte at min dato er i november. Men samtidig presiserte damen der at de var veldig forsinket og at jeg neppe kunne regne med operasjon på denne siden av nyttår. Hva er venteliste og garanti verdt da? Og så oppdaget jeg det som står med liten skrift på frittsykehusvalg.no – godt skjult bak en i-knapp. Den “korte” ventetiden gjelder bare operasjon ved nevrokirurgisk avdeling. Ortopedisk avdeling har en helt annen garantert ventetid. Gjett hvilken avdeling jeg har fått henvisning og plass på ventelisten til?
Jeg vet ikke hva jeg skal tro på lenger. Hvis NAV har lyst å foreta seg noe, så foreslår jeg at de kontakter sykehuset og får dem til å overholde fristen for operasjon. Og at de slutter å mase om å motivere meg – jeg er da for søttan ikke borte fra jobben fordi jeg vil det!
Bamse
På sykehuset står det en nysgjerrig bjørn. Han stirrer og stirrer. Han passer nok på at alle som kommer inn blir friske, tenker jeg.
Det har blitt en del turer innom St. Olavs den siste tiden. Nå får vi kanskje en pause en stund.
Sykt barn, friskt barnebarn
Lille prinsesse Ida Sofie fikk tilbringe en hel søndag sammen med oss i nydelig vær. Mens vi ventet på at hun skulle bli hentet av mamman sin fant vi masse moro på lekeplassen og i hagen. En skikkelig solstråle i skikkelig solskinn 🙂
Besøket i helga ble avsluttet litt annerledes enn planlagt. Fredrik har vært syk noen dager, og i løpet av lørdagen ble han stadig dårligere. Vi kjørte derfor en tur på legevakten på søndag, med innleggelse på sykehuset som resultat. Fredrik har lungebetennelse, og er i såpass dårlig form at det var best å få ham inn for både medisinering og observasjon. Når mammaomsorgen ikke strekker til, så er St. Olavs antagelig det beste stedet å være. Nå får vi bare vente på at han blir bra! Det får ikke hjelpe at Fredrik er en voksen mann, han er gutten til mamman sin likevel!
Det ble litt tomt og stille da Ida dro denne gangen også, for jammen har vi kosa oss masse. Både onkler og tante, oa og offa, bestefar og bestemor gleder seg til mere besøk.
Nesten alt på én gang
Noen ganger topper det seg litt, denne uka har ikke vært helt innenfor normalen, kan du si;
- levering av bil på verksted
- litt for lang arbeidsdag uten egen bil
- beskjed om at bilen ikke ble ferdig likevel
- ny arbeidsdag uten bil med innbakt legetime for barn
- avansert logistikkøvelse for henting av krykkebarnet
- dobbeltransport for henting av bil igjen – endelig og i tide til musikkskoletransport
- nok en arbeidsdag som ble litt lenger enn den skulle
- hjemom for å snu etter en luftetur med hunden for å hente pappa som har levert bil på verksted
- og hente krykkebarnet
- ekstraomgang på apotek og butikk
- nok en ekstraomgang for pakkehenting
- krykkebarnet får en kort blackout etter overmodig vandring
- mannen pådrar seg ryggtrøbbel ved forsøk på å løfte krykkebarnet fra kjøkkengulvet
- yngstemann til lege med vond finger
- fortsettelse på røntgen med konstatert brudd
- to og en halv time på skadepoliklinikk og avstiving av finger
- mannen til lege med den fortatte ryggen
Dette var bare ting som kom i tillegg til dei faste postane – skole, lekser, middag, klesvask, husvask…For de som er flinke å telle, så er altså nå fire av fem nede for telling i heimen. Eller av seks – hunden er høyst funksjonell og frisk og det er ingen forståelse fra ham om at mor vil hvile, far går krokete, søster på krykker eller bror bare har én arm. For tiden, må vi vel si. For det går nok over.
Det kjennes at jeg har måttet oppholde meg mye sittende/i bil og uten de kjekke pillene mine noen dager. Bare en liten klagesang sånn på slutten av dagen, ikke lenge før jeg avslutter den nå. Sikkert like blid i morgen 🙂
PS – Jeg må si jeg beundrer (barne)familier som klarer seg uten bil! For oss var det en prøvelse med to dager, og det eksperimentet gjentar vi ikke frivillig med det første!
Pasienten min
Margrete ble operert i kneet sitt på torsdag etter å ha ventet siden hun var i militæret for mer enn ett og et halvt år siden. Nå venter nok noen dager med pleiebehov – greit å få være litt sammen mamma da, og greit å få være mamma for jenta si også!
Venter på noe godt
Etter nesten ti måneder er det endelig bestemt at jeg skal opereres i ryggen min.
Bestillingen fra min ryggekspert sier fiksasjon og laminektomi – det betyr at virvelen som er glidd ut skal settes fast med skruer (avstives) og at presset på nervene i ryggen skal lettes ved å flytte på det som ligger feil (buedelen av den aktuelle ryggvirvelen blir fjernet). Det ligger dessverre an til lang ventetid, men jeg har alltids et håp om et innsmett på kort varsel dersom noen andre velger å ikke benytte sin tildelte tid.
Jeg vil ha skruene i ryggen resten av livet, det er litt rart å tenke på. Nå håper jeg på plutselig beskjed, så jeg ikke rekker å grue meg. Bare glede meg til jeg blir bra!