… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Bolla pinnsvin har visst ikke begynt på skolen i år. Han vandrer fortsatt rundt i hagen vår. Lukas var som vanlig alarm, varslet om at vi hadde besøk. I dag gjentok vi bære opp i skogkanten-ritualet, uten at jeg tror det har større effekt. På kveldsturen med Lukas så jeg enda et pinnsvin på lekeplassen, det kunne neppe være det samme – i tilfelle har han spurtet dit – uten at jeg vet hastigheten på slike smådyr. Kanskje det er pinnsvinår i år?
Første skoledag for sjetteklassingene mine i dag. Er det ikke bra typisk at det da klinker til med årets varmeste dag (omtrent kanskje i alle fall) og ikke det minste motivasjon for ungene til å tenke på lekser – og minimalt med motivasjon for mor til å begynne å legge trekk på nye bøker.
Vi fant på noe helt annet på ettermiddagen vi. Olav var i kjømda fra jobbtur og lovte å handle grillmat på vei hjem. Dermed tok vi en tur til Stavsjøen for en dukkert for to- og firbeinte gutter. Det var akkurat passe i 28°.
Endene var veldig tamme, det er tydelig at de er vant med å få godbiter av folk som er der. Og Lukas hadde nok for kort bånd på seg til at han rakk helt frem. Men likevel – morsomt å se at han har funnet seg til rette i det våte element. Etterpå hadde vi en herlig grillmiddag, og så kom isbilen og sørget for dessert. Vi får nyte sånne sommerettermiddager til fulle mens vi har dem!
Lukas er litt rar noen ganger, det må jeg innrømme. Han fant plutselig ut at sukkererter er godt. Han snuste og krafset og glefset i seg de bitene han fikk tak i. Nå er det mulig han syntes det var mest morsomt å lete og rote i blomsterbedet, men det så litt komisk ut. En hund etter erter. Det er antagelig ikke helt vanlig, eller…?
I hele sommer har vi hatt en liten gjenganger på besøk. Dette nusselige pinnsvinet kommer igjen og igjen, til både vår og Lukas sin etter hvert store fortvilelse. Lukas bjeffer og skjennes, han har hittil ikke kommet helt bort til det (lurer på hvordan det skulle gå) men frustrasjonen hans er ganske tydelig – en inntrenger i hans domene!
Vi har forsøkt å bære det til skogs; første gangen kom det tilbake dagen etter. Neste skogstur ble litt lenger unna boligfeltet, og da tok det to dager før vi igjen fikk besøk. Nå begynner jeg å lure på om det er en mamma vi har med å gjøre – kanskje det finnes unger en eller annen plass i hagen vår? Hvorfor skulle ellers akkurat vår hage være så fristende? Ettersom vinteren var så kald og så lang, så kan det jo hende ungene kom senere enn normalt?
Pinnsvinet er totalfredet, og jeg kunne ikke tenke meg å være slem med nusket. Men hva kan vi gjøre? Jeg har ringt naturvernforbundet, men det var ikke så mye hjelp å få der. De foreslår å tette igjen hele hagen med nett – det skulle blitt en morsom jobb. Jeg synes det er en skjønn liten skapning, så noe som kan skade den er helt uaktuelt. Men er det noe pinnsvin skyr, noe som får dem til å holde seg unna? Neste gang får vi vel ta den med i bilen og kjøre til en skog langt unna folk og veier…
Pigg eller pinn?
Ifølge Artsdatabankens offisielle navnelister heter det piggsvin etter som det er pigger dyrene har på ryggen og ikke pinner. Formelt sett er piggsvin og pinnsvin sidestilte former på norsk, men både «Kunnskapsforlagets blå språk- og ordtjeneste» og «Store norske leksikon» foretrekker pinnsvin. Radioprogrammet Språkteigen på NRK mener pigg er nynorsk, og pinn bokmål. Samlaget sin «Nynorsk ordliste» foretrekker da også piggversjonen. Eventuelt kan man si «bustyvel» fra det norrøne bustígull, ifølge ordlisten.
Lukas koser seg på hytta, selv om han for det meste må være i bånd. Jeg tør ikke slippe ham avgårde, han har blitt i meste laget tenåring og bjeffer og ser ting over alt, virker det som. Særlig når ting blafrer i vinden – da må det knurres og kjeftes litt. Og så er han skvetten, det virker nesten som han er litt mørkredd. Det er visst normalt at de får en sånn periode i denne alderen.
I dag er Lukas 8 måneder gammel, og da er han vel på full fart inn i de voksnes rekker. Heldigvis er han valpeleken fortsatt, samtidig som han begynner å bli enda mer en del av familien – han forstår hva vi sier, gjør seg selv forstått, finner seg til rette hvor enn vi befinner oss og skjønner (kanskje?) at han tross alt er en hund og ikke helt som oss tobeinte.
Det er en ting Lukas ikke helt har fått med seg, tror jeg. Han jentetisser nemlig ennå. Og ikke vet jeg når han har tenkt å bli stor gutt og løfte på beinet – broren hans har gjort det lenge – men det kommer vel etter hvert. Selv om han ikke helt har blitt stor hund på det området, så har han i alle fall begynt å markere. På en bitteliten fem-minutterstur presterte han å skvette hele fem ganger. Og så har han begynt å sparke fra seg litt etterpå – ikke nødvendigvis på samme sted, og ikke er jeg sikker på at han vet hvorfor heller – akkurat som om han tenker å grave over flekken. På samme måte som han gjerne hopper på andre hunder, spesielt tisper, uten at han egentlig vet hvorfor han gjør det. Men vittig er han i alle fall der han gjør “voksenting” som sikkert ligger i en eller annen instinktdatabase i hjernen hans.
I dag hadde Lukas time til napping og derfor ble han med meg på jobb fra morgenen av. Vanligvis er han en sløving på dagtid, men han hadde visst ikke planer om å slappe av på kontoret. Det var jo så mange å hilse på og så mange ting å sjekke ut. Jeg ble litt lattermild da han bestemte seg for at det var best å ligge oppå pulten (det var best utsikt derfra) og da han så ut til å klage på at det var dårlig liggeplass der…
Forrige gang Lukas var med på jobb fikk han leke med en pingvin. Han fikk den samme i dag, og det ble ganske enkelt kort prosess – en pingvin mindre i samlingen.
I tillegg presterte han å spise av båndet sitt, så jeg måtte improvisere litt for å ha noe å leie ham i på luftetur
Det ble en ekstra kjøretur til dyrebutikken der vi kjøpte nytt jojobånd og litt annet småtteri. Blant annet kjøpte jeg en sammenleggbar drikkekopp i tøy, kjekk å ha i lomma på tur når hunden trenger drikke.
Omsider ble det frisørtime og vi kunne komme oss hjem i varmen. Jeg tror Lukas synes det er bedre å være hjemme alene i buret sitt om dagene, tross alt. Det er travelt å være kontorhund.
Stakkars Lukas er veldig lettlært, han skjønner sammenhenger raskere enn han har godt av tror jeg. Akkurat som Pavlovs hunder lærte seg at lyden av en klokke betydde mat, så tror visst Lukas at en tur til tjønna betyr at han må hjem og dusje. For i dag ville han aldeles ikke ut i vannet, han kikket engstelig på meg og prøvde så vidt å vasse litt før han skyndte seg på land igjen.
Det samme skjer når jeg finner frem godbitene også; han mistenker meg alltid for å ha en baktanke og er ytterst forsiktig med å komme for å få dem. Jeg tror jeg må bli rausere med godteri sånn at han ikke synes jeg er bare kjip.
Tilbake til striskjorta og havrelefsa etter ferien – det var full fart fra første stund. Da var det deilig å starte tidlig, og slutte tilsvarende tidlig. Ettermiddagen ble riktig så sommerlig, så vi tok med oss Lukas på tur rundt tjønna (Kinnsettjønna). Han var enda et hakk tøffere i vannkanten i dag, hentet pinne til og med.
Etter hjemkomsten ble det en tur i dusjen. Denne gangen med shampo og balsam igjen, ettersom det er veldig lenge siden forrige helvask. Så nok en gang dufter hunden akasie-honning og har skikkelig masse, fluffy pels!
Lukas har mye å gjøre nå når vi er hjemme igjen. Han må jo lukte på alt helt på nytt (eller lese hundeavisen, som naboen sier). Det blir ikke så lange turer i varmen og når vi holder på med så mye. Men det blir ganske mange små – jeg tror han setter pris på det også.
I dag gikk vi en av skogsløypene bortenfor huset. Det var akkurat som han sa takk, mamma – det var fint å komme hit igjen!
