… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Kort oppdatering; det ble ny sofa i forrige helg. En utstillingsmodell var til salgs, og vi klinte til. På en annen møbelbutikk enn sist. Denne er i skinn, dermed tror jeg vi kan være temmelig sikre på å slippe nupper. Nå ble det ikke sovesofa, men jeg tror vi skal greie å huse overnattingsgjester likevel. Syns den var spæsj, jeg. Når jeg får ryddet litt i ungdomsreiret skal jeg ta bilde av rommet.
Sannelig våres det ja – nå ser vi deler av fortauene igjen her på Stokkhaugen! Fortsatt ligger isen tjukk mange steder med lassevis sand oppå, men det går i det minste an å bevege seg uten å være midt i kjørebanen over alt. Bra for meg. Og bra for hunden som ikke er så god på det der med å gå på riktig side og sånn.
Nok en gang har jeg latt meg inspirere av bloggen til Robert L. Peters og falt for noe han viser frem. Jeg har kjøpt bildet Tree of life som kom i posten helt fra Singapore. En tur til Ikea, og rammen er på plass. Nå henger det i yttergangen sammen med synstest-lampen og pelskrakken. Ta en titt på nærbildene – ikke rart jeg likte dette, vel? Og dessuten er det jo nesten et bilde av ved. Mye på én gang som ligger mitt hjerte nært 🙂
Tenk om dette er et signal om vår? En hel flokk skjærer hadde masse moro på gårdsplassen. Kort og hektisk aktivitet, og så var de borte igjen. Ikke akkurat svaler heller da, så vi må vel vente enda en stund…
Selv om det er sprettkaldt, så stikker sola frem om dagene. Og jeg hørte småfugler på skogtur. Det er håp!
Nå har det vært fantastisk nordlys over trønderne i lang tid, den ene kvelden mer spektakulær enn den andre. Og da må man jo ut med kamera.
Men så dukket det opp noen spredte glimt igjen, og ettersom Olav allerede hadde lua på seg etter hundeturen og nordlyset var synlig fra verandaen, så ble det jammen et slags resultat. Ikke så aller verst, faktisk.
Det hadde sikkert sett tøffere ut hvis vi gikk opp i marka i mørket, men etter erfaringene #1, #2 og #3 hadde vi grunn til å regne med at det ikke ville gi stort bedre resultat. Synes bildet ble fint jeg 🙂
Samtidig fikk vi også et brukbart bilde av Karlsvogna, det har jeg ønsket meg lenge. Den pinnen som stikker opp i nedkant av bildet er toppen på parabolantennestativet på taket. Og så skimtes nordlyset litt også, liksom. Artig.
Jeg hadde ikke glemt kameraet på hytta likevel, heldigvis (jeg syntes nok jeg måtte nådd toppen (eller bunnen) av sløvhet om det var sånn, for jeg var temmelig sikker på at jeg hadde tatt det med) og det dukket opp under ungenes draperte snøbukser (over armlenet på lesestol #2) da jeg hadde en intensiv leteaksjon etter peislighteren. Som var borte. Det var andre gang en sånn lighter lot til å ha fordampet her i huset. Mystisk. Hva måtte jeg miste (og lete etter) før jeg fant lighteren? Jo, nå har jeg funnet et triks;
det er bare å late som man leter etter noe helt annet (man trenger ikke en gang spesifisere hva) så dukker sånne tapte gjenstander opp!
Jeg late-lette bare noen minutter før jeg fant lighteren, i skuffen med vaskekluter på badet. Hmmm, noen har antagelig brettet klesvask, tent telys og gått i egne tanker. Undres på hvem…
PS – nå er telefonen min borte, jeg spiller helt ubekymret og går ut fra at jeg finner den så snart jeg rusler plystrende rundt og leter etter noe annet!
Sist helg tok karene affære og brøt seg på snøen på verandaen. Det var nokså mye snø, og i tillegg meldt mer og mildere, sånn at den var våt og tung. Like greit å kvitte seg med den da. Olav og pappa hadde litt av ei økt, med særdeles god hjelp (eller var det undeholdning kanskje?) av Lukas.
Det snør, det snør! Det er nesten vilt, sånn som det snør. For en gangs skyld bestemte jeg meg for å ta med kamera ut og få noen skikkelige snø og lys i mørket-bilder. Men hvor er kameraet?! Den første hektiske leteaksjonen (fullt påkledd med tjukk jakke og støvler) ga ikke noe resultat, så den ble avblåst og bildene ble tatt med lillekameraet i steden.
Vel, hvis jeg ikke finner speilrefleksen snart, så får dette bildet representere vinterhuset for en stund. Kanskje jeg har glemt det på hytta? Jeg må lete litt mer…
Her om dagen tenkte jeg litt på dette at det går an å oppsummere et år med et par stikkord. De store hendelsene. Jeg er temmelig sikker på at 22. juli kommer til å prege de fleste årskavalkader i 2011. Ingen er vel uberørt av det som hendte da. Heldigvis inneholder året, tiden og historien også små og store gode minner. Jeg synes jeg er svært privilegert når det gjelder mengden gode minner. Og jeg synes de nære tingene skaper de beste minnene.
Hukommelsen er lunefull, derfor er det kjekt å kunne bla litt i notater og skriblerier for å huske når og hva som har skjedd. Noe er viktig nok til at det aldri glemmes, mens andre ting er aldeles umulig å komme på. Et lite eksempel er den gitaren vi hadde som gikk i stykker. Den var jo nesten helt ny, vi var skjønt enige om at vi kjøpte den i sommer en gang. Da reparatøren ville ha kvittering viste det seg at innkjøpsdato var i februar. Der var et lite halvår svisj borte, på en måte. Men vi fikk ny gitar altså! Bra garanti og bra service.
I 2009 fikk vi ny hytte. I 2010 ny hund og nytt barnebarn. Så hva har skjedd hos oss i år? Jo, vi har fått nytt hjem. Vi har fått ny adresse, nytt hus og i veldig stor grad et nytt liv. Det aller viktigste er at guttene har fått så utrolig god mottakelse på den nye skolen, superflotte lærere, nye venner og ikke minst nytt musikkmiljø. De blomstrer, rett og slett. Dette vil vi nok alltid huske 2011 for. Selv om vi kan bomme litt på datoen for investering i ny gitar.
Året har inneholdt en hel masse annet – selv har jeg fått både nye tenner og ny rygg, det er jo også noe å huske. Jeg velger å oppsummere med disse beste minnene når jeg takker av for 2011. Jeg har lagt vekt på å nyte øyeblikkene slik jeg hadde som forsett. Det skal jeg fortsette med, men et lite tilleggsønske har jeg også; måtte 2012 bli starten på en helt ordinær tilværelse – helt uten de store hendelsene.
Sannelig kom det mer løv på plena ja! Vi har blåst sammen og stappet hele ti store søppelsekker. Drivhuset er også tømt, litt trist men veldig ryddig og fint til det blir vår igjen. Vi kjørte alt hageavfallet til mottaket for slikt, og skulle det nå falle enda mer løv så skal det få ligge til neste år.
