Peis på ønskelista

Selv om jeg er aldri så glad i den gamle åpne peisen på stua, så innser jeg at den brenner nokså uøkonomisk. Og at den ryker inn litt mer enn familien setter pris på. Så jeg har erkjent at dens dager er talte og at det blir utskifting. Og der starter forhandlingene på svært sprikende grunnlag. Noen her hjemme setter pris på en lukket vedovn, mens jeg har et sterkt ønske om at peisen skal være et møbel, et midtpunkt og ekte. Det skal vises at vi fyrer med ved. Og ved har vi jo i massevis. Derfor vil jeg ha en skikkelig peis. Og jeg har forelsket meg i Brunner sine produkter. De er så fine!

Ett eksempel på tunnelpeis fra Brunner

Tenk om jeg kan få en slik tunnelpeis som har lysåpning både mot stue og spisestue, det hadde vært lekkert!

Hagetrøbbel

Det er gromkoselig med hage, og vår er faktisk ganske så lettstelt. Veldig lite som skal lukes og pusles med – egentlig bare gressklipping. Men det er en del trær rundt omkring, og noen av dem er kjempesvære og kjempegamle. De er riktig flotte, men nå begynner det nok å nærme seg tid for å felle noen. Ikke bare skygger de for vår og naboenes sol, de slipper også fra seg både kvist, rakler og uendelig mye løv. Men å felle så store trær inni en hage i et boligfelt er ikke akkurat like rett frem som trær i skogen rundt hytta. Nå må vi rett og slett ha hjelp…

To digre, dobbeltstamme-bjørker bak drivhuset

Disse bjørkene har jeg minst lyst å ta bort, men det er disse naboene plages mest av. Hengebjørka (nærmest) er skikkelig praktfull, men et monster å felle. Gode råd tas imot med takk!

Selje med monsterstamme

Ikke så lett å se av bildet, men selja til høyre på bildet har en stamme som ingen jeg kjenner kan ta rundt! Den er skikkelig diger, sånn som treet Pippi Langstrømpe hadde brus inni, husker du?

En høy poppel med et skikkelig inngrodd rotsystem

Og så er det poppelen da, den skal vi nok greie å få has på selv – med litt strev. Men hvis noen kommer for å forbarme seg over resten, så kan de få ta denne samtidig…

Fornøyd med AtB

Bussene i Trondheim er okei. Jeg har omtrent ikke tatt en eneste buss de siste tretti årene, skammelig men sant… I dag var jeg en tur på jobb, og da var det kjekt å gå til bussholdeplassen og oppdage at det var mindre enn et minutt å vente på den. Og så er jeg ekstra fornøyd med at busselskapet kaller hjemplassen min med det riktige navnet – Stokkhaugen. Her har det alltid hett Stokkhaugen, selv om noen luringer fant ut at det skulle hete Stokkanhaugen så snart de begynte å bygge hus her oppe i skogen.

Hurra for AtB som vet hva det heter her!
Forvirringsskilt fra kommunen…?

Jeg regner med å ta buss noen dager fremover, så lenge jeg fortsatt har sitteproblemer. For på bussen kan man stå og henge, og så får jeg litt trim på turene til og fra holdeplassen. Dermed kan jeg stikke innom jobb nå og da som myk overgang til friskmeldingen min.

Malejobb – check!

Resten av verandarekkverket er ferdig malt. Nå er det bare de irriterende bordene bak takrennene på boden som står umalt på hytta. Været har vært litt jojo hittil i denne rekonvalesensuka mi, men det har da glimtet til med sol innimellom. Og det er egentlig ikke noe sted jeg heller vil være når det ser sånn ut.

Ferdig malt rekkverk – puh!

Som den observante leser kanskje har fått med seg, så er jeg glad i regn også jeg. Når jeg tenker grundig etter, så er det vel ikke noe sted jeg heller vil være når det er ruskevær heller. Bortsett fra hjemme, da. Rain or shine – hytta eller hjemme – godt åkkesom! 🙂

Grønne (eller rosa) fingre

Det hadde jeg aldri trodd – at en avblomstret orkidé skulle knoppe seg og få nye blomster i min varetekt. Men se bare her:

Først kom det knopper
... så kom den første blomsten

Jeg fikk denne orkideen av gutta på jobben da de kom på sykebesøk etter ryggoperasjonen i november. Nå har jeg sagt fra om nyblomstringen sånn at de ikke trenger å komme med en ny etter neste operasjon. Da kan de heller ta med seg noe godteri. Eller en dings 😀

Dyrkingen er i gang

Frøene er i jorda og de aller første spirene til det som skal gro i drivhuset har kommet opp av jorda. Foreløpig har tomat, agurk og squash begynt å røre på seg i kassene inne.

Bittesmå tomatplanter som skal vokse seg store og sterke

Drivhuset er neppe stedet for disse små stakkarene ennå, vi må vel vente enda litt til før varmen tar knekken på den siste snøen.

Ikke så gjestmildt for sårbare småplanter ennå...

Når jeg er ferdig med operasjonen i neste uke skal jeg sette i gang med ruccola, persille, salat, løk og noen blomster. Å, som jeg gleder meg! Det er så godt å se at det gror!

Siste krampe?

Denne vinteren har absolutt ikke vært like kald som de to foregående, og det er ikke rart en stakkars trønder blir optimist når snøen forsvinner i slutten av februar. Da tåler vi til og med et par ekstra snøfall i mars. Nå har det regnet og regnet og regnet i lange tider, med flom og ras og trøbbel for både folk og fe. Men det begynte å grønnes, faktisk. Og med påske for døra trodde nok mange at nå – – er våren her! Så våknet vi opp til dette:

Snøen skal visst lave ned hele uka. Selv om meldingene ikke er de beste for Syden, så får vi vel ikke snø i det minste. God påske!