… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det er noe helt spesielt med kaffe på trappa, spesielt om morgenen, men den kan selvsagt også nytes om ettermiddagen. Nå har vi fått på plass stoler og et lite bord på trappa, og har du lyst på trappkaffe, så er du hjertelig velkommen!
Vil du heller ha te så skal du få det også, altså!
… er den klare lufta, den som gjør at alt blir så tydelig. Selv om været er lunefullt, så er det noe utrolig fullkomment med denne årstiden. Kanskje at alt er så ferdig, men ennå ikke i forfall? Jeg har kjøpt noen lyngplanter, de er så fine og står ganske så lenge. Når himmelen er så blå, da er det verdt å ta et øyeblikk ekstra og bare se på den, ikke sant?
Vi koser oss med skogen i disse dager, både hjemme og på hytta. Været har vært skikkelig jojo, alt fra tropevarme til høststormlignende tilstander. Mer enn noen gang stemmer det at det finnes ikke dårlig vær, for det er nemlig deilig å komme seg ut uansett!
Hverdagene er her for fullt. Eller sånn halvfullt, i alle fall. Jeg jobber stort sett hver dag, men er avhengig av å ha tid og mulighet til både hvile og trening. Og så må Lukas ha turene sine hver dag. Dem er det godt å ha tid og overskudd til, det blir mest den treningen jeg får. Ennå er det grønt og frodig, men lufta begynner å bære preg av høst. Lukas blir aldri ferdig å utforske og snuse, og det er uendelig mange stier igjen å gå.
I morgen er det MR, omsider. Det blir spennende å se om det fører til fortgang i ting.
Lukas er bortimot verdensmester til å slappe av. Når han først skal hvile og sløve, så er det ikke mye som forstyrrer ham. Og om snuten da havner inni en sko mens han vrir seg til beste hvileposisjon, så har ikke det noe å si.
Hos antikvariatet Wangsmo i Trondheim kan man i disse dager fylle en bærepose med bøker helt gratis. De oppfordrer imidlertid de som benytter seg av tilbudet om å gi noen kroner til Unicef sitt arbeid med sultkatastroferammede på Afrikas horn. Jeg har ofte vært forundret over hvor billig det er å skaffe seg brukte bøker i antikvariater. Jeg burde stikke innom oftere. Ved å fylle posen med noen bøker som jeg har lyst å lese – og som jeg ellers måtte betalt for – følte jeg at jeg smekket flere fluer i samme smekken.
Jeg kan ikke noe for det – jeg lurer alltid på om mitt bidrag gjør noen nytte. Jeg overbeviser alltid meg selv om at det funker, at alle monner drar, alle bekker små… og så videre. For jeg har ikke samvittighet til å ikke gi noen kroner til katastrofer og formål som er livsviktige for de som er rammet, eller som kanskje kan bidra til en bedre fordeling av ressurser og goder i denne vår lille verden. Når blir samvittigheten god nok? Er det noen som merker forskjell hvis jeg slutter å bidra? Hvis du er glad i bøker, så kan jo dette være en måte også for deg til å gi litt samtidig som du får litt igjen.
Se så vakre roser vi har på bordet på stua. Svigermor Jorunn kom med dem for en ukes tid siden, og de blir bare skjønnere for hver dag. Tenk om de bare kunne la være å visne! Tusen takk for besøk og blomster.
Sommeren er ikke helt over ennå, og jeg har ikke tenkt å ta en eneste årstid (eller dag, for den del) på forskudd. Men skoleåret er i gang igjen. Olav er ferdig med ferien sin. Jeg har vært på jobb igjen – en tur. Jeg var hos legen på mandag og fikk ny sykmelding, men jeg skal forsøke å jobbe litt igjen. Jeg har savnet jobben, å bruke hodet, de gode kollegaene mine, følelsen av å gjøre nytte for meg. Jeg prøver meg på et par dager per uke en stund fremover.
Jeg har fått time til MR og til ryggprofessoren på St. Olavs i september. Proffen ville ha mer detaljert bilde av skavankene i ryggen, og det er jo kjekt at han har et komplett bilde av hva som er feil før det blir gjort noe med det. Jeg er veldig spent – skulle ønske det var en “ååå, ja dette fikser vi greit“-operasjon. Jeg skulle ønske jeg fikk en dato, og at jeg kunne vite at jeg er sprek og frisk snart. Kanskje til jul? Eller kanskje til påske?
Jeg funderer på å lage vin av hyllebær – noen som har erfaring med sånt? Stemmer det at de røde bærene er giftige? Kan det virkelig ta så lang tid som halvannet år? Jeg har funnet et tre med umåtelig mye bær på, og de er veldig fristende med sin skarpe rødfarge. Jeg får fortsette å fundere litt til. Åkkesom – jeg gleder meg til høsten jeg. Det er så mye jeg har lyst å fylle kveldene med – ikke minst levende lys, fyr i peisen, gode filmer, gode bøker, god mat og god drikke. Og en god porsjon fred, ro og smertefrihet.
Skikkelig kjøttsuppe – brennsnut – og fårikål er bare noe av det mangfoldet av god, staut, norsk husmannskost som jeg er så glad i, og som hører høsten til. Nå er store porsjoner på plass og jeg gleder meg til de måltidene.
Jeg er ikke helt med på minimalisme og rom uten gardiner, tepper, puter og sånt. Etter at vi flyttet inn på haugen har vi bodd i ekko, men nå går det an å spille musikk igjen, sier Olav. Eller føre en normal samtale. Gardinene er kommet opp i vinduene på kjøkkenet og på ungdomsstua.
På ungdomsstua venter vi fortsatt på sofa, så bilder derfra får komme senere. I de store stuevinduene har vi fått på plass lameller, det synes jeg ble ganske fint!
Bare to vinduer igjen å kle på i hovedetasjen nå. I tillegg har vi fått oss ku under spisebordet og et lite teppe under sofabordet. Med de stadig mørkere kveldene blir det desto koseligere og lunere her. Du skal jammen se at jeg klarer å glede meg over mørketiden fremover!
Restene fra ungdomsgardinene ble til nye trekk på fotskamlene til lesestolene. Ett og annet bilde har kommet på veggen, og de fleste potteplantene har overlevd sommeren. Joda, jeg er klar for høsten!
På tidlighøsten fikk vi overraskende og veldig hyggelig middagsbesøk en kveld. Dermed fikk vi prøvekjørt det nye spisebordet med fullt belegg også!
Og så er det litt morsomt med gutter – de finner alltid noe å leke med. Martin fikk kontakt med kameraet som vi har fått av ham, kanskje vi får montert det opp snart?
Takk for besøket og velkommen igjen! Neste gang får vi kanskje et hint på forhånd, sånn at vi rekker å lage nok mat til alle også 🙂
Noen ganger kommer det som en bølge over meg – jeg er trondhjemmer. Noen ganger er jeg så innmari kry av denne byen, selv om jeg også kan irritere meg over ting (sånt som hører hjemme i valgkamp og blant folk som er engasjerte og jobber for endringer, forbedring eller bevaring). Og noen ganger slår det meg hvor glad jeg er for at vi har flyttet hit. At jeg er tilbake. Og når Åge kan lage en sånn kjærlighetserklæring til min by, så kjennes det greit å ha den andre delen av hjertet mitt i hans by, Namsos.