Den fryktelige dørstokkmila

I helgen hadde vi ryddesjau. Vi tømte kott, skuffer og skap og kastet til slutt en container full av skrot. Det var godt å få det gjort, det føles nesten lettere å puste her hjemme nå. Det var mye jobb, og jeg var tilsvarende sliten på søndag da helgen nærmet seg slutten.

Men så hadde vi jo volleyballkamp, og da man bare ut. Det var til og med Kampen™ – prestisjeoppgjøret mot treningskameratene våre på EDB-laget. Det gikk strålende bra for vår del, vi vant 3-0 med settsifrene 25-23, 25-16 og 25-18. Jeg følte selv at jeg gjorde feil etter feil, og kan nok ene og alene skylde på meg selv og litt for lite trening. Selv om jeg ikke har noen nyttårsforsetter, så har jeg et mål om litt hyppigere treninger denne våren.

Men så er det denne dørstokkmila da. Den er fryktelig lang noen ganger. Spesielt på mandagskvelder, når jeg omsider finner igjen sofaen etter en lang arbeidsdag, middag, unger med lekser og alskens. I dag kjennes det nesten ikke ut som det har vært helg heller, så det er litt i meste laget tungt. Allikevel vet jeg at det vil være helt annerledes om noen få timer. Etter trening er jeg alltid kjempefornøyd, som regel passe høy på adrenalin og endorfiner. Og så er det jo veldig gøy å leke med ball. Nei, jeg kan ikke bli sittende her i dag heller – ut på trening!

På’n igjen

peis-litenNytt år og nye muligheter. En lang og deilig ferie er over og mandag er det striskjorta og havrelefsa igjen. Her hjemme er det mye å ta tak i, mye som har vært forsømt men som jeg nå innbiller meg at det skal bli tid til å pusle med. Litt oppussing, litt nyinnkjøp, litt kaoskontroll – antagelig er leie av søppelcontainer et smart første skritt på akkurat den veien.

Vi kom hjem i dag, det var helt nede i -20° på bilturen, selv om det bare var -12° ute da vi kom hit. Da var det deilig å ha boden full av egenprodusert ved og kunne tenne i peisen med én gang, gitt. Utpakkingen gikk ganske radig, og etter et bedre måltid kunne vi synke ned i sofaen for en stund. Margrete er hjemme enda en dag før hun reiser tilbake til Bardufoss.

Jeg er veldig spent på hva som skjer på jobb den nærmeste tiden. Vi omorganiseres (igjen) og utgangspunktet ser i alle fall bedre ut enn jeg våget å tro på. Jeg er veldig klar for å brette opp ermene og gjøre det jeg kan best, eller til og med noe helt annet hvis det dukker opp motivasjon for det. Jeg vet hva jeg har mest lyst å holde på med, selvsagt. Men nå gjenstår det å se hva som er den store planen og hvor mye rom det er for ønsker når kravene skal oppfylles.

Uansett føles det godt å se fremover nå. Det ser virkelig ut som det er et helt blankt og nytt år som venter, selv om jeg vet at hverdagene kommer underlig brått på. Men bare det å endelig se lys i tunnellen uten å tro at det er det møtende toget, det er ganske okei. Det har vært mørkt lenge.

Rull’n ut

Juhu, plenen er ferdig. På bare to timer rullet vi ut de 40 m2 med nytt, friskt, grønt gress. Vel verdt investeringen vil jeg si. Vi måtte kjøre og hente lasset, men gartneren brukte traktor til å heise hele greia opp i hengeren og det trengtes ingen bæring før vi kunne plukke opp en og en rull hjemme. Jeg anbefaler virkelig denne instant-muligheten – det vil si hvis du ikke spesielt liker å se gresset gro…

Gammelplena har fått et jordlag på toppen

Sånn så det ut før vi begynte; litt (eller egentlig ganske mye) av den sta kløveren har presset seg gjennom det nye jordlaget. Men gressrullmatten vill effektivt kvele det som er under (i alle fall er det teorien).

Og se hvor fint det er nå, med vannsprederen på plass for å rotbløyte den tørre bunnen og hjelpe røttene til å finne veien ned. I kveld er det St.Hansaften. I stedet for å tenne det tradisjonelle bålet lot vi vannsprederen stå på i tre timer etter rullejobben.

Ferdig rulla ut – fint, hva?

I morgen er det meldt skikkelig sommervarme. Jeg fant noen veldig fine blomster i dag som av alle ting vokser på parkeringsplassen vår. Planen er å redde dem og plante dem i et egnet blomsterbed. Jeg gleder meg til å gjøre litt hagearbeid de neste dagene!