… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det loves vinter i løpet av det kommende døgnet. En del av trønderlandet har allerede smakt på snøen. Jeg går gjennom det vakreste høstlandskapet på vei til bussen og jobben hver morgen. Med litt morgendis ble stemningen helt magisk i morges.
Før frosten er tittelen på en av Henning Mankell sine krimbøker. Jeg er svært begeistret for Mankell og har de aller fleste av bøkene hans i samlingen min. Selv om jeg har lest denne, så oppdaget jeg nå at den mangler. Herved notert på ønskelista.
Den kommende uka har gutta skolefri. Olav blir hjemme etter en operasjon. Mamma og pappa er hjemom en tur fra hytta. Det betyr at jeg er den eneste i husstanden som skal bevege meg ut i morgenmørket for å dra på jobb. Det er ingen musikkskole og kveldstransport på programmet. Dermed føles det som en slags ferie likevel; jeg får ha badet for meg selv om morgenen, jeg trenger ikke skynde meg for å rekke å gå tur med Lukas, ingen matpakker skal organiseres og forhåpentligvis greier alle å mate seg selv i løpet av dagen så jeg slipper å tenke på det også. Jeg har jo brukt opp min høstferie på egotrippen til hytta, men det er godt å senke tempoet litt på andre måter også. I tillegg er jeg ferdig med vaktuka mi. Ser jammen litt frem til helt fri på ettermiddager og kvelder jeg 🙂
Sørgelig nok for gutta har været snudd til ferien, men jeg må bare juble litt stille inni meg – jeg elsker å gå tur i plaskregn. Så lenge jeg kan skylde på at Lukas må ut så får jeg jo nyte slikt, men hunden er og blir en pingle i regnvær. Likevel har vi rotet oss ut i det våte littegrann de siste par dagene.
Høsten har omsider bestemt seg for å by på dei faste postane – det vil si regn og vind. Løvet faller fra trærne og mørket er stadig mer fremtredende. Godt at jeg fikk bretta på plass siste tilskudd til vedlager i helga, pappa saget og kløyvet de sist felte trærne på en svisj! Tusen takk!
Nå har vi markert 20-årsjubileum på jobb i flere omganger, med stor konferanse og festmiddag som krone på verket. Den høytidelige kveldsfesten i går var så absolutt en flott seanse med både historie og nostalgi blandet med humor på høyt nivå – og kanskje Trøndelags beste matservering. Seksretters middag kan være langdrygt sånn tidsmessig, men du verden så mye godt. Og med Alex Rosén som konferansier og Gustav Nilsen som moroinnslag falt ikke tiden alt for lang for meg i alle fall.
Toppingen var et storband som virkelig kunne sine saker, bare så sørgelig at det allerede var blitt langt på natt da de var i gang. Vi rakk å få med oss litt fengende musikk før vi vendte nesa hjemover. Og om ikke alle er like fornøyd med kvelden så er i alle fall jeg storfornøyd. Godt jobba, arrangementsfolk. Og gratulerer med jubileet, UNINETT!
På jobb er det stadig sending og mottak av pakker. Svære, digre pakker med svære, digre datamaskiner i. I dag var det mottak av en server og bevæpnet med kniv gikk jeg løs på den svære, digre pappkassen. Da jeg åpnet lokket fikk jeg meg en overraskelse, gitt! En svær, diger edderkopp reiste seg sammen med spinnet sitt og inntok angrepsposisjon i min retning! Jeg må innrømme at det nok kom et ørlite utbrudd fra meg. Lite, men kraftig nok til at hoder stakk ut av de fleste kontorene i gangene på jobb. Og pulsen gikk i taket, den roet seg ikke før etter middag, omtrent. For det var et digert beist dette, altså. Jeg burde nok lagt noe ved siden av for å illustrere størrelsen, skoen min eller noe sånt. Ei fyrstikkeske ville jo vært alt for liten …
Dyret berget livet, må jeg ile til og fortelle. Noen ville klistre den, men man er jo ikke barbarisk heller. En kopp bøtte ble satt oppå, en papirmappe under, og ferden gikk ut av vinduet.
Det er ganske deilig med litt ekstra sommervarme i september – faktisk var det varmere denne uka enn mange av dagene i juli! Litt forvirrende er det likevel da, å gå til jobb med varm ytterjakke i 6-7 grader, bare for å bære med seg alle ekstraklær på hjemtur i en par-og-tyve varme og solfylte grader.
Det er jo litt godt å kunne gå på sine egne bein hjem fra jobb, ha så god tid at man faktisk rekker å oppdage en enslig firkløver i grøfta, la tankene vandre og tro på at den bringer masse lykke …
Jeg jubler over røde tomater, tror nok de ekstra solstrålene og varmen har bidratt godt til dem. De er så gode!
Og så er det høst så det holder likevel. Stappmørkt om kveldene, som også har sin sjarm med både levende lys og fyr i peisen inne. September er ikke så verst, jeg skal til og med ha ferie i slutten av måneden!
Den gangen UNINETT feiret 10-årsjubileum kjøpte jeg en liten tiger som jeg hektet på pc-sekken min. I løpet av årene har jeg slitt ut og byttet ut flere sekker og vesker, men vesle tigergutt henger fortsatt med. Han fyller dermed 10 år nå i høst, samtidig som vi på jobb har 20-årsmarkering for verdens beste UNINETT 🙂 Gratulerer til oss alle!
Det ble jammen enda en feiring av bursdag på meg. På jobb markeres runde dager (og andre begivenheter) med kakefest. Da er ikke kollegaene tunge å dra ut av kontorstolene. Jeg ble aldeles stum av sjefens tale og takker alle sammen så masse både for festlig sammenkomst, kakene og ikke minst fine gaver. Fra UNINETT fikk jeg et flott kakefat fra Hadeland, og fra gode kollegaer et gavekort. Nå kan jeg boltre meg på shopping i Midtby’n! Tusen, tusen takk!
Vi har vært på jobbtur denne uka. En utflukt til vakre Røros med innlagt faglig påfyll, men mest av alt sosialt samvær og oppstart av feiringen av UNINETTs 20-årsjubileum. Som opptakt til feiringen hadde vi en (u)høytidelig konkurranse på Kverneng Gård. Der fikk vi prøve oss på både luftgeværskyting, lassokasting, øksekast og masse annet. Mitt lag endte opp i en heftig finale på mangemansski og vi gruseknuste all motstand og vant hele greia. Artig. Men det kjennes i armene ennå, to dager etterpå!
Superskilaget besto av Olav Isak, Tonje, Rune, Armaz og meg. Kanskje det lokale ølet vi fikk servert inneholdt noen styrkedråper? Det kostet noen krefter å kjempe seg gjennom skiløypa i finværet og godt øl var det i alle fall.
Takk for en artig happening, jeg gleder meg til neste allerede 🙂
Nå er jammen april over også, og jeg statusrapporterer for fjerde gang i år. Det er ingen store endringer i forsett eller gjennomføring, men jeg spaserer hjem fra jobb litt oftere enn før, nå som det er mer farbare veier. Kanskje jeg skal investere i et par gode sko? Tillegg på treningsfronten er en (nesten) daglig tur i trimrommet på jobb sammen kollega Martin. Der presser vi hverandre gjennom et smertefullt antall situps og benkpress. Tilhold i kontorlandskap begynner å gå seg til, på godt og vondt. På godt kan jeg vise frem denne nydelige orkidéen som jeg fikk i går av Grete – veldig gledelig overraskelse!
Langtidsprosjektet har pågått i 9 måneder, og hangler fremdeles i vedlikeholdsområdet. Det endelige målet lar liksom vente på seg, men jeg tror jeg må si meg fornøyd med de ca. 85% jeg har fått til. Jeg kan ikke bare se på vekta heller, kanskje har det sneket seg inn en ny muskel etter all trimmen? Jeg har sommer, bikini og tynne kjoler i sikte hele tiden, det ville vært kjipt å gå glipp av den seieren nå som det er så kort tid igjen.
Denne uken er min førstereis som bakvakt på jobb. Nå burde jo ikke det være noen stor greie, men jeg må innrømme at nervene ligger litt utenpå kroppen. Tenk om jeg går glipp av ting jeg burde varsle om. Eller kanskje jeg ikke forstår hva jeg skal bringe videre hvis jeg faktisk legger merke til at det skjer noe? Jeg ender vel opp med skikkelig firkantede øyne etter en uke der jeg stirrer og stirrer på skjermen for å være sikker på å få med meg alt … Eller kanskje jeg ender opp slik:
