… om familie, jobb, fritid og livet generelt
… elsket jeg blomster, tror jeg. Prestekragene er så skjønne, på denne tiden spretter de opp i hopetall både hjemme og på hytta. Sommer med frodige vekster er det deiligste jeg vet!
Gratulerer med dagen til meg, Tom Hanks og andre 9. juli-barn 🙂
Sånn er det når man farter rundt – det tar litt tid før alt er på plass hjemme, liksom. Men nå har det gått noen timer og vi begynner så smått å akklimatiseres til hjemlige forhold etter den deilige uken på Santorini. Eller akklimatiseres og akklimatiseres … det er faktisk varmere her enn det var da vi reiste i morgentimene.
Flyene kommer tett som hagl over Kamari Beach (uten at det var noe å bry seg om) og vårt fly hjem var også i rute. Heldigvis, får jeg si – det er en bitteliten flyplass med utrolig få sitteplasser og fryktelig mange som skal reise med de haglende flyene, så det var greit å slippe å vente mer enn vi måtte.
Vi hadde deilige, lange og late dager på stranda. Med lesestoff, musikk, mat og drikke innen rekkevidde. Og sjøen, så klart. 
Det var som regel ikke lang betenkningstid mellom solseng og det våte element.
Det blåste veldig opp de siste par dagene, spesielt fredagen. Rett etter vårt siste bad i de heftige bølgene ble stranden stengt for bading. Litt kjipt, for det var absolutt herlig å bade selv om vi innså at det kunne være litt risikabelt. 
Men en tur i bassenget gjorde susen for svette turister. Vinden kjølte også litt på sitt vis, men ingenting kan måle seg med et bad!
Har man bassenget sånn noenlunde for seg selv kan man også praktisere bomba. Jeg kan garantere fin effekt etter dette spranget 🙂
Turen til Fira kommer vi til å huske lenge. Det som ser ut som snø på fjelltoppene rundt omkring er bygninger. Utsikten var skikkelig breathtaking – hadde det ikke vært for varmen, så hadde vi nok tatt flere runder i de sjarmerende smågatene.
Her er hele Kalderaen fanget i ett glimt. Øya i midten er Nea Kameni, restene av vulkanen som Santorini en gang var, og som fortsatt er aktiv – på sitt vis. 
Dette bildet er bare juks og bedrag (tatt foran en diger plakat), men det var akkurat sånn. Og vi har vært der. Derfor er det et artig minne synes jeg.
Hotellet vårt var trivelig, rent og skikkelig. Ikke så alt for langt fra stranda og med to fine bassengområder. Det var ikke alle steder på øya som var like idylliske, så jeg synes vi har grunn til å være fornøyd med boplassen.
Vi bodde i bakgården, på den andre siden av gata til hovedhotellet og resepsjonen. I grunnen var det helt okei, veldig stille og rolig, selv om vi gjerne skulle hatt balkong vendt bort fra kveldssola.
Og så fikk jeg jo gleden av å feriere med denne kjekkasen – uimotståelig, ikke sant? Vi angrer litt på at den flotte lua og det kledelige håret ikke ble med i bagasjen hjem … 
Og som de trege trønderne vi er kom vi oss aldri til Oia for å se solnedgangen i havet. Vi stemte for å gjøre andre ting i den trykkende ettermiddagsvarmen og nøyde oss med solnedgang i markedsgata i stedet.
Månen tittet i alle fall frem. Jeg har jo ikke sett den på kjempelenge, så selv om den var liten satte jeg pris på synet. Buskaset utenfor balkongen vår var granatepletrær, festlig vekst. Og bare det at det ble mørkt om kvelden var også sjarmerende nok. Det stemmer liksom litt bedre med døgnrytme og sånt da 🙂
Siste kvelden vi passerte vaktkatten (om du husker den fra forrige reiserapport) fikk vi skikkelig nærkontakt. Stakkars liten, han var nok tørst. Vi hadde ikke noe å tilby bortsett fra litt småprat og kos. Jeg må bare tro han får det han trenger og fortsetter å være sjefen i gata i alle sine ni liv!
Slaraffenlivet fortsetter her i det sørlige Egeerhavet. Etter fire hete dager fylt med bading, solkrem, alt for mye god mat og ditto drikke var det fire tomatrøde trøndere som bestemte at det var på tide med litt sightseeing. Alle busser her på øya går til hovedstaden Fira, og derfra igjen i alle mulige retninger. Det er omtrent som om man skulle tatt buss fra Trondheim til Bodø – man måtte liksom innom Oslo først. Vi fant ut at en tur til hovedstaden fikk holde, i alle fall i første omgang.
Fira er en bitteliten by bygd oppetter klippeveggene. Det kryr av små butikker og kaféer (en del relativt eksklusive og dyre!) – og esler. 
En trapp med maaaange trinn fører ned til havnen. Der går det en kabelbane, og eseltransport. Det var nokså gjennomtrengende lukt rundt eslene og tilsvarende mengder med …eh.. eksos fra dem, så vi valgte å avstå fra rideturen. Vi vandret i stedet helt til toppen av Fira der vi hadde en fantastisk utsikt over hele Kalderaen, og hele vestkysten av Santorini; fra sørvestspissen og opp til Oia helt i nord.
Klart vi skulle vært der og sett den verdensberømte solnedgangen, men den blå himmelen og utsikten var opplevelse nok i varmen i dag.
Varmen ja – i dag har det vært nesten helt vindstille og omtrent ikke dis i horisonten. Temperaturen har vært rundt 35 grader og det merkes når lufta står stille! Vi bader og bader og drikker og drikker. Nattelivet er det heller så som så med, vi er slappe som skurefiller så snart mørket siger på, så det er veldig greit å finne senga i rimelig tid.
Jeg må vise frem litt av nabolaget her også; er ikke disse blomsterbuksene stilige? Ved spørsmål om hvordan man vanner slike kom svaret øyeblikkelig fra Sondre: Man gir dem buksevann, såklart!
Ved bassenget er det en liten fugl som stikker innom på ettermiddagen for å bade. Skikkelig tøffing 🙂
Og på vår vei til stranda hilser vi daglig på denne vesle tigeren som har fast vakt i en nisje. Synes han er fin jeg.
Tenke seg til at vi er over halvveis i ferien allerede. Det går litt fort, synes jeg …
Det er vel på sin plass å levere en reiserapport også fra solfylte Santorini – man er jo etter hvert vant med å gjøre slikt på tur. En av de store fordelene med hotellet vi bor på nå er at de har wifi her. Men ulempen er (selvsagt) at det er ustabilt som bare rakkern. Og ettersom det til alt overmål er gratis, så nytter det liksom ikke å klage heller. Sydenland, ass…
Men vi har det strålende! Vær og temperatur overgår alle forhåndsmeldinger så langt, og badeforholdene er det ingen ting å utsette på. Varmt og godt, lett tilgjengelig både ved hotellet og i det blå Middelhavet – eller Egeerhavet, mer spesifikt.
De første par dagene er brukt til kjentmannsprøven. Det er ikke en veldig stor øy dette, så vi føler at vi skal få med oss det vesentligste. Kan hende orker vi å bevege oss utenfor nærområdet, tiden og været får vise. Først og fremst er vi på ferie og kobler av fullstendig!
En liten og vettskremt innbygger løp foran oss på veien – dyrelivet ellers ser ut til å bestå av et moderat antall katter og hunder, selv om jeg regner med det er mer mangfoldig enn som så. 
I alle fall; so far, so good. En ny rapport kan plutselig dukke opp hvis tid, vær og nettforhold vil 🙂
Vi er på det nærmeste reiseklare nå, turen til Santorini starter tidlig-tidlig på lørdag. Værmeldingen lover jevnt over 25 grader eller mer, så vi satser på at det stemmer. En arbeidsdag med full fart venter først, men så flyyyyyr vi avgårde 🙂
Superheldig for oss at vi har både hus- og hundevakt, tipper Lukas skal bli sånn passe bortskjemt på en uke!
Klart jeg ikke har slutta å strikke! Jeg strikker som aldri før jeg, både her og der. Forrige uke var det KIP-uke (Knit In Public) og jeg støttet til og med opp om den ved å strikke i park, konsertlokale og på legevakta 🙂
Mesterskapstrikkegruppa har også høyt aktivitetsnivå mens det er fotball-vm og snart Tour de France og jeg deltar selvsagt med mitt der også denne gangen. Det er fortsatt produksjon av hemmeligheter som gjelder, men det nærmer seg mye ferdig og jeg storgleder meg til å få vise frem – og ikke minst overrekke – det jeg har klora sammen.
En liten sniktitt på litt av produksjonen – noen kjenner sikkert igjen Nancy.
Sånn innimellom strikker jeg kluter. En klutealong samler en rekke strikkegærninger som meg selv og nye oppskrifter legges ut hver fredag. Kjekt for meg som egentlig ikke er så glad i småstrikk men har veldig mye bomullsgarn i restehylla! Dette er også uten tidspress og skal vare helt frem til august.
Disse søte klutene er eksempel fra en av de dyktige strikkerne, det gjenstår å se om jeg får til like fin samling.
Det har grøntes voldsomt de siste par ukene her hjemme. Lukas var ikke sen om å bestille tur, så da ble det selvsagt en full runde i skogen og Kubakkan. Overgangen fra Arktis ble til å leve med ettersom det var bare rundt ti grader – altså ikke så alt for varmt 🙂
Vi er og blir best på selfies som du ser. I alle fall smiler vi begge to i skogen vårres. Deilig med litt farger igjen, må jeg innrømme.
Å være på hytta igjen var sjeleterapi altså. Det kjennes kanskje ekstra godt fordi det har vært så mange helger uten hyttetur denne våren. Denne langhelga fikk vi fylt med omtrent alt tilværelsen på Vikan kan by på. Både bading og grilling, fisketurer (med fangst!) og ei real arbeidsøkt med bygging av nytt blomsterbed (takk til super-Marthias!) sto på menyen. Alle ungene var samlet og bare det hører jo med til sjeldenhetene. Jeg har strikket ferdig en gave (må nok vente med å vise frem den) og er godt i gang med neste. Jammen var denne turen et velplassert avbrekk fra hverdagen 😀
Arbeidsjernet Mathias gikk løs på haugen med stein og det gamle blomsterbedet mens jeg og Margrete reiste til byen og kjøpte jord + noen planter. Det gikk rasende fort, og vips ble ønske-blomsterbedet mitt ferdig!
I forrige uke var Lukas og jeg på en av våre sedvanlige (gjørme)turer i marka og årets første blåveiser nikket så nusselige mot oss på den hemmelige plassen. Ettersom jeg ikke hadde med kamera på den turen måtte jeg plukke noen få og sette dem i vindusposten i et eggeglass. Det er vårstemning det!
Blåbær er nydelig snacks. Nå for tiden får man kjøpt blåbær hele året og det er en selvfølge på favorittkaken Pavlova. Til pannekaker er det også naturlig tilbehør. Mye annen blå mat spiser vi nok ikke, men man bør visstnok spise noe blått hver dag for å bli pen og smart! En slags blåfavoritt er ost – jeg elsker blåmuggoster!
Blått er uomtvistelig en kald farge. Jeg forbinder den med vann, is og snø.
En frisør (!?) fortalte meg en gang at jeg er en typisk vinterfargeperson. Jeg forstår ikke helt akkurat det – jeg trives absolutt best ikledd varme farger – gjerne sterke.
Sommerblomster er en fantastisk oppfinnelse, og en favoritt blant disse er blåklokkene. Har du hørt at de nesten ringer?
Når det kommer til strikking så har jeg pirket litt borti noen blåverk også, naturligvis (surprise!).
Denne genseren ble til på svært kort tid med bomullsgarn og tykke pinner. Tanken var å ha en slenge på seg-genser til vår- og sommerbruk og det var akkurat det den ble til. Ikke mitt stolteste produkt, den er ganske slurvete laget. Men ganske god og veldig blå.
Jakka ble til på sommeren, jeg trodde liksom at bomull og lin var passe sommerstrikk. I ettertid har jeg konkludert med at det ikke spiller noen rolle hvilket materiale jeg bruker på hvilken årstid. Men jakka er ganske okei; fargen heter gråblå og er fin å kombinere med for eksempel dongeri. Skjerfet er strikket i Hexa sin farge petrol, artig nyanse.
Jeg har i løpet av Mariushysteriet utviklet en form for Mariusallergi, men noe strikk i dette mønsteret har det likevel blitt. Denne genseren strikket jeg til Margrete i Fin fra Du Store Alpakka, fargen heter rett og slett Lys Blå.
Selv om jeg alltid har trivdes best i den snøfrie delen av året, så må jeg gå med på at vinterens blåtime er ganske vakker. Her er nok et Vikanminne fra en trilletur med Ida i vogna.
Her kan jeg med én gang slå fast at det blir ekstremt lite klær å vise frem – grønt har aldri vært en farge for påkledning for meg, og jeg tipper det aldri blir det. Det eneste unntaket jeg kommer på er vårsokken som jeg har strikket noen av.
Løpeturer med Lukas i knallgrønt gress er noe av det herligste som finnes. Nesten ingenting slår lukten av frodig sommergress etter frodig sommerregn – selv om hunden helst vil slippe det siste …
Drivhuset er vanligvis fylt med nesten bare grønt tidlig i sesongen. Jeg får alltid en spesiell følelse når jeg går inn i den lune fuktigheten der og kan pusle med de små og store plantene.
Grønne planter i heimen er en selvfølge. Jeg har en del gamle favoritter som jeg steller så godt jeg kan – en av disse er gullranken som har vært med i årevis – den er mye større nå enn da dette bildet ble tatt.
Familien min er tussete etter pesto – grønn, altså. Vi dyrker basilikum i søkk og kav hele sommeren og er selvforsynt med herligheten.
En annen matfavoritt er squash, som har vist seg forbausende enkel å dyrke frem selv. Super å blande i en wok; eller sammensurium som vi kaller det.
Noen av de grønne favorittene får jeg ha for meg selv (for det meste) – både ruccola, sukkererter, persille, dill og bladsalat er trofast tilbehør til sommerens måltider som gjerne inntas utendørs.
