Sånn klokke skulle jeg gjerne hatt – det må være den ultimate måten å vise tiden for sånne som meg, som er mer opptatt av ord enn tall 🙂 Bildet er lånt fra Doug’s Word Clocks, ta en titt og se så mye fint han har!
Tidsanvisning
Month: March 2011
Stakkars, neglisjerte hund
Det er nesten litt synd på Lukas nå om dagen. Jeg tror han synes litt synd på seg selv i alle fall. Det blir ikke like ofte og like lange turer hver dag mens vi forbereder hussalg, og han bruker sitt vanlige språk for å uttrykke misnøye. Heldigvis er det sjelden han bjeffer, og masingen hans er nokså beskjeden. Mest av alt stirrer han. Helst på meg. Og så prater han – ikke klynking, ikke knurring, men en slags mellomting. Egentlig er han litt søt der han sitter og sier at han vil ha igjen liggeplassen sin, puta på gulvet, kroken på soverommet, tid ute i skogen og følelsen av å være go’-sliten til kvelds. Jeg forstår ham så godt. Snart, lille venn, snart skal vi gå lange turer hver dag igjen!
En tanke og noen kroner til Japan
Jeg visste ikke at det skulle være bloggestille (Bloggers Day Of Silence) i går, men jeg vil uansett gi min lille støtteerklæring til de trippelkatastroferammede i Japan. Jeg oppfordrer også alle til å ringe 820 44 000 som er Røde Kors sin givertelefon. Da gir du 200 kroner, og det kan vel du også unnvære?
Ventetid
Annonsen er ute, neste uke er det visning. Løp og kjøp! (Eller løp og fortell det til alle dine venner og inviter dem på besøk til en trivelig bolig i Malvik)
Jeg har fått vitnemål
Ettersom jeg omsider somlet meg til å melde meg på dette faget på NTNU (og faktisk fikk studietimer i arbeidstiden) måtte jeg også dokumentere studiekompetansen min på nytt. Jeg har jo aldri vært student der tidligere. Enkelt-penkelt – bare å sende inn vitnemålet. Tenkte jeg. Men ikke søren om jeg kunne finne det. Og nå er det enda mindre sannsynlig at det dukker opp, nedpakket som vi er for tiden. Så jeg ringte min gamle videregående skole for å sjekke om det var mulig å få en ny utskrift, eller i det minste en bekreftet kopi. Joda, vanligvis så. Men skolen skal nå rives, for å gjenoppstå i nybygg neste høst. Så der er hele arkivet pakket og flyttet, eller i ferd med å bli flyttet til sentralt lager på Dora. Og ingen visste egentlig hvor ting befant seg. Etter en måned ringte de meg likevel tilbake i dag. Og juhu! – jeg har vitnemål! (Det kostet 200 spenn, skulle karakterene blitt bedre måtte jeg nok punget ut med mye mer…)
Nå viser det seg at det ikke er så enkelt likevel med dette NTNU-faget, for jeg mangler matematikkfordypning som kreves der (et dårlig valg den gang da, jeg vet det). Så jeg ender visst likevel opp med å ta et fag som jeg ikke får eksamen i. Men skitt au. Jeg har fått med meg faget. Det er interessant, morsomt, relevant og lærerikt selv om jeg ikke får papir på det.
Perspektiv
Når noen på bare 36 får kreft, da blir jeg redd. Og alt jeg går rundt og tenker på, stresser med og bruker tid på virker så uendelig uviktig.
Fottur til fjells, tanntur til utlandet
I vinterferien knakk jeg enda ei tann. Det er dyrt å reparere tenner . Jeg har en lei mistanke om at det ikke er siste gang en av barndommens monsterfyllinger trenger seg frem ved tyngdekraftens hjelp og bryter ned de stakkars restene som ble berget unna datidens amalgam.
Og så jeg som har tannlegeskrekk (og ikke så lite flyskrekk). I alle fall trives jeg ikke med tannleger romsterende rundt i munnen… Men jeg innser at noko må gjerast. Så – med flere gode referanser tar jeg nå sjansen selv og flyr til Budapest for å skifte ut alt. Vel – ikke alt, kanskje. Men ganske mye. Jeg ønsker i det minste å bli kvitt sølvet. Jeg ønsker å få reparert sprekker og avskallinger. Og jeg ønsker meg jevne, pene fortenner. Så får vi se om økonomien tillater alt jeg ønsker, og om det dukker opp noen overraskelser i løpet av undersøkelsen. Jeg reiser om et par uker, med Tannreiser – det var dagens reklame 🙂
Jeg antar det kommer en rapport senere. Like mye som jeg gleder meg til å få fikset på klaviaturet (som pappa kalte det) gleder jeg meg til litt vår også. Budapest vil forhåpentligvis by på et velkomment værskifte.
Lukas på visning
Lukas synes antagelig denne husryddegreia er noe stort tull. Ikke bare flyttet vi på alle koseplassene hans, det ble rar lyd i huset også. Når han slipper fra seg en væff, så må han se seg rundt en ekstra gang for å skjønne at han selv har laget lyden. Noen epler var omtrent det eneste å se på loftet – de var ikke engang spennende å lukte på.
Nå får det briste eller bære
Helgen nærmer seg slutten. Vi sier oss ferdige med prosjekt rydde og tømme for denne gang – i morgen tidlig kommer fotografen. Jeg håper det er en flink fotograf, for å ta interiørbilder kan i alle fall ikke jeg! Men huset er skikkelig streamlined nå, jeg tror nesten aldri det har vært så ryddig her.
På kjøkkenet har jeg både en Van Gogh (okei, ikke helt ekte da) og en bokhylle full av krimbøker. Det er kanskje ikke det vanligste i kjøkkeninnredning, heldigvis slipper nye beboere å overta det sånn helt automatisk – vi har jo vanlig kjøkken i tillegg her.
Guttene liker godt de “nye” rommene sine, og det er jo bra siden vi skal bo her en stund til.
Omtrent sånn ser det altså ut hos oss nå. Måtte bildene bidra til et flott prospekt og måtte det komme mange på visning når den dagen kommer. Nå får det briste eller bære!
Ida i buret
Vi har besøk av Ida Sofie og Fredrik i helga. Selv om vi svetter, sliter, pakker, rydder, pusser og vasker hus, så har vi verdens søteste prinsesse her og koser oss litt med henne innimellom. Ida har hatt litt av en jobb med å utforske hver kvadratmeter av gulvflate, buret til Lukas sto ganske lagelig til for et lite besøk.
En ny huset blir til salgsobjekt-rapport kommer så snart man får tid til å trekke pusten…