… om familie, jobb, fritid og livet generelt
NĂ„ som jeg er hjemme etter kneoperasjonen skal jeg nyte en periode sykmelding. Den fĂžrste uka har Olav tatt ferie ogsĂ„, sĂ„ nĂ„ kan vi utĂžve litt pensjonisme sammen đ
Det er ikke akkurat sommerlig ute, men vi skal vel finne noe Ă„ fylle dagene med. Fra neste uke starter jeg med trening tre dager i uka, sĂ„ det er ikke noe hvilehjem dette âŠ
Ja, sÄ er kneprotesen min omsider byttet fullstendig! Jeg ble revisjonsoperert pÄ mandag, og kom hjem i dag. Det blir mange, lange uker med opptrening, men jeg har hvertfall hÄp og tro pÄ at det denne gangen skal holde seg stabilt og bli smertefritt.
Nyheten om at Jahn Teigen var dĂžd kom nok overraskende pĂ„ de fleste – ogsĂ„ meg – selv om de som stod ham nĂŠrmest visste at han var veldig syk. En gang for lenge siden var det et tv-show som het “Stjerner i sikte” der Jahn var en svĂŠrt populĂŠr progamleder, spesielt hos de yngste. Hos oss var Fredrik og Margrete skikkelige fans av programmet. Og da han hadde sceneshow i Tusenfryd samtidig som vi var der passet det godt Ă„ la ungene fĂ„ se ham live. Jeg kravlet meg frem til scenekanten for Ă„ fĂ„ et bilde. Og dermed ble jeg dratt opp pĂ„ scenen for en dans âŠ
Jahn Teigen har gjort utrolig mye forskjellig gjennom sin karriere. For meg sitter for alltid “Min fĂžrste kjĂŠrlighet” mest fast i hjertet.
Hvil i fred, Jahn Teigen. Du har satt spor!
For fÞrste gang har Ida tatt toget helt alene og kommet pÄ ferietur til bestemor!
Etter den fÞrste dagen pÄ jobb med vaffelsteking tok vi turen til frisÞren, for Ida hadde lyst Ä stusse hÄret sitt litt.
Her er det ingen vei tilbake! Men jeg tror ikke det var noen betenkeligheter. Og bare se sÄ fin hun ble:
Jeg valgte Ă„ gjenta suksessen med vafler siste arbeidsdag fĂžr operasjon av kne enda en gang. Ja â for det var jo en suksess! Denne gangen hadde jeg med meg Ida, som er pĂ„ vinterferiebesĂžk. Og vi stekte 72 plater vafler i lĂžpet av to og en halv time.
SĂ„ snart gjengen sĂ„ at serveringen var klar, sĂ„ var alt spist opp pĂ„ mindre enn en halv time. Jeg tror igrunnen jeg kunne laget hur mycket som helst, det ville forsvunnet det ogsĂ„ âŠ
Som forrige gang, sĂ„ ble The vaffelator montert opp – nĂždavtrekk for Ă„ forhindre tĂ„kelegging og utlĂžsing av brannalarm.
Hver dag (i lang tid!) har Olav smurt matpakke til meg fÞr vi drar pÄ jobb. Jeg ser pÄ denne som en kjÊrlighetserklÊring og setter umÄtelig stor pris pÄ den.
Selv om de fleste spiser matpakken sin til lunsj, sĂ„ klarer aldri jeg Ă„ vente sĂ„ lenge. Allerede fĂžr klokka passerer 8 er den som regel fortĂŠrt. Sammen med en kopp te gjĂžr dette starten pĂ„ arbeidsdagen perfekt. Jeg er SĂ takknemlig, kjĂŠresten min â€ïž
En ny verdensborger mÄ fÄ en liten presang, tenkte jeg. SÄ jeg har strikket bittesmÄ selbusokker. De er riktignok alt for store til en nyfÞdt, men kan sikkert holde smÄfÞttene varme etter hvert.
Strikket i sort og hvit finull, bare noen gram rester som trengs til sÄnne.
Jeg har strikket enda en Pippi-genser, denne gangen til Ive. Det er sĂ„ alt for lenge mellom besĂžkene, sĂ„ jeg har laget en liten pakke til henne med genseren i – en koffert, en liten bamse og litt godteri attpĂ„ â€ïž
HÄper bÄde det ene og andre faller i smak!
Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag pĂ„ en jobbkonferanse jeg deltok pĂ„. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om Ă„ bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.
Jeg har sett i media at den gode Arthur nÄ er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pÄrÞrende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:
Du gĂ„r fram til mi inste grind, og eg gĂ„r ĂČg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi mĂžttest tidt eller sjeldan var mĂžtet tillit og ro.
StÄr du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett Ä snu,
nÄr eg har stÄtt litt og sett mot huset og tenkt pÄ at der bur du.
SĂ„ lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad nÄr du ser meg stÄ her, skal eg ha ein heim i mitt hus.
(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)
Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.
Ăn dag snĂžr det â i voldsomme mengder. Lukas er lykkelig, snĂžfresen fĂ„r kjĂžrt seg og noen er ganske fornĂžyd med hvit vinter (les: de som liker Ă„ gĂ„ pĂ„ ski).
Ikke alt er like bra med sÄ store snÞfall; syrinen mÄtte gi tapt ved siste storforsyning. Ikke hele da, men en bra mengde greiner har knekt, skal bli spennende Ä se hvordan den ser ut til sommeren. Den har kanskje godt av litt beskjÊring, men det er jo et fint tre.
Og sÄ; sludd, plussgrader og regn. SÄnn har det gÄtt hele vinteren, hvertfall siden begynnelsen av desember.
Og nÄr regnet har gjort sitt, sÄ er det meste av veier og stier dekket av is. Glatt for oss pÄ to bein, men jammen er det verre for de pÄ fire som ikke har isbrodder ⊠Stakkars Lukas, leter etter fotfeste, sklir og plages.
SĂ„ fryser det til igjen, en dag med snĂž, plussgrader neste dag og ny forsyning med is. Sukk… det skal jammen bli fint med sommer!
