Etter seks måneder med vondt halebein (eller omkringliggende herligheter) har jeg nå nesten fått en diagnose. I det minste har jeg kommet inn i systemet og skal til videre utredning. Det er ikke så enkelt å tyde de flotte doktor-ordene, og ikke står det hokus-pokus-sånn-blir-du-bra i brevet jeg har fått (et ganske langt og innholdsrikt brev, egentlig). Halebeinet mitt er sannsynligvis brukket. Jeg har en imidlertid også spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum som jeg etter litt googling egentlig ikke blir helt klok på. Det skal bli spennende å se hva neste ledd i den medisinske næringskjeden greier å hjelpe meg med.
Skaden sitter i bekkenet pluss litt høyere i ryggen enn halebeinet
I dag fikk jeg et nytt par sokker. Snille Kolla har vært i New York, på min favorittbutikk Bubba Gump Shrimp Company og shoppet bygaver. Og litt bestillingsvarer, da. Men det er ganske utrolig hvor glad man kan bli for et par sokker. Jeg er sykmeldt noen dager mens jeg venter på å bli bra i halebeinet mitt. Og de myke, tøffe – og ikke minst bereiste! – sokkene varmer føttene mine. Jeg kan ikke noe for det; jeg bare må trekke på smilebåndet av dem, som jeg også gjør hver gang jeg ser eller tenker på Forrest Gump.
.. eller en doring. Etter nok et legebesøk har jeg fått konstatert at halebeinet mitt er løst, og ute av stilling. Det vil si at legen kunne logre med halen min (au!) og at den svinger mot venstre. Jeg må belage meg på litt lenger helingstid enn først antatt (kanskje enda et halvt år) og jakten på en god sittepute ble intensivert. Hos Luhma Care fant jeg akkurat det jeg var ute etter, og en epost til dem ble besvart i løpet av åtte (!) minutter. To dager senere lå den i posten, og nå kan jeg sitte uten å grue meg så innmari til å reise meg opp igjen.
Min nye hverdagskompis. Det er trekk over hele ringen, altså!
Puta er med i bilen, på jobb og ved matbordet. Hunden har allerede prøveligget den (god, men litt liten) og jeg er strålende fornøyd. Tenk så lite det skal til for å bedre en trasig situasjon noen ganger.
Lukas hoster litt for tiden. Eller harker, snøfter eller hva det nå er. Det er i alle fall noe som høres litt feil ut. Så på onsdag var vi en tur innom dyrlegen for å undersøke hva dette kan være.
Jeg vil ikke.... sier Lukas
Det var ikke noe spesielt å finne på en første sjekk. Derfor ønsket de å få ham inn igjen til en grundigere kontroll. Med sovemedisin skulle en undersøkelse av luftveiene gjøres litt grundigere. Den ene undersøkelsen fulgte etter den andre – røntgen og blodprøver også. Det eneste som ble funnet var en sår hals, irritasjon på strupelokket og en forhøyet CRP. Det er ikke så greit å vite om dette er årsaken til hosten, eller rett og slett et resultat av den. Som et tiltak skal Lukas heretter få gå i sele i stedet for med halsbånd, sånn at vi i alle fall unngår ekstra belastning på strupen.
Da jeg kom for å hente ham var beskjeden ganske tydelig; nå drar vi hjem, mamma!
Norges veterinærhøgskole (NVH) tilbyr web-baserte helseundersøkelser for hund i samarbeid med Norsk Kennel Klub. Målet er å bidra til en best mulig helse, atferd og velferd for våre hunder.
... kikke i ørene skal de visst også – hrmf ...
Jeg synes det er vel verdt innsatsen å svare på en sånn undersøkelse, for alle ønsker vel å ha verdens sunneste og gladeste hund? Bruk denne linken for å svare på undersøkelsen for Cairn Terrier eller se på hovedsiden for å finne undersøkelse for din rase.
I hele dag har jeg gått rundt med denne lille barnesangen i hodet:
Lille kattepus
Lille kattepus, hvor har du vært?
Jeg har vært hos mamman min.
Lille kattepus, hva gjorde du der?
Jeg stjal melk fra mamman min.
Lille kattepus, hva fikk du da?
Jeg fikk ris på halen min.
Lille kattepus, hva sa du da?
Mjau, mjau, halen min…!
Grunnen til at jeg har denne på hjernen er at jeg har bristet halebeinet mitt. Au, au, halen min….! Og på samme måte som med bristede ribbein er det ingenting å gjøre med halebeinet – det må bare få tid til å bli bra av seg selv. Som doktoren sa; det kan nok ta noen måneder. I tillegg har jeg en avriving i en muskel i ryggen, med tilhørende volleyballforbud en stund. Det er kjipt! Jeg kan trene med beina, men ikke med overkroppen. Så da kan jeg bruke tiden til å gå turer med Lukas, synes synd på meg selv og nynne Lille kattepus og la være å sitte noe særlig en stund fremover.
Som vanlig har året gått alt for fort. Men når jeg blar bakover i bloggen og gjennom årets bilder ser jeg at det har vært innholdsrikt nok, selv om begivenhetene har vært lite oppsiktsvekkende. Stikkord for året er familien min. Kort oppsummert vil jeg si at 2010 har vært et godt år, uten de voldsomme hendelsene som tidvis preget fjoråret. Noen flere detaljer får du her:
Jeg starter årets januar som fjorårets – med en nyhet om mamma. I år kunne vi juble med henne etter vellykket operasjon, avsluttet cellegiftbehandling og stadig bedre form. Tenk at håret var på vei tilbake! Det var kaldt ved begynnelsen av året, som det også var ved slutten av 2009. Det ga oss mye tid til å puste ut etter en travel innspurt på hyttebyggefronten.
Årets første hjerteknuser inntok familien i februar. Lukas kom til oss etter noen ukers venting. Han ble raskt både midtpunkt og gledesspreder og skapte herlig nytt liv i familien. En ukes vinterferie på hytta ble uventet trøblete da vannet frøs, men utrolig deilig likevel. Jeg passerte 15-årsmerket på jobb med mer å henge fingrene i enn noen gang.
Selv om det var tidlig å tro på det, så kom mars med løfter om vår. Det føltes som kroppen tinte i takt med naturen, og sannelig fikk vi rennende vann på hytta til påske. De siste dagene av påska var skikkelig varme, med liv i fjæra, bålbrenning og uteliv.
I april måtte jeg på nytt innse at armen min ikke var brukandes. Jeg startet med behandling hos kiropraktor og håpet det beste. Volleyballaget hadde kjempesuksess og vi begynte å ane muligheten for opprykk. Lukas startet på dressurkurs, spennende treningskvelder med en særdeles lærevillig elev. Vinteren kom tilbake for fullt, det ble mye snø en periode, til stor fortvilelse for alle som hadde skiftet til sommerdekk.
Ikke en gang mai kunne by på varme. Lengselen etter vår og sol begynte å bli merkbar. Med snøfall så sent som 10. mai var ikke lysten på sommerklær og småsko til nasjonaldagen så stor. Men 12. mai kom hjerteknuseren Ida Sofie til verden, Fredrik ble pappa, og det ble solskinn i massevis med sjarmtrollet i nærheten.Vi feiret ikke 17. mai i år, dagen ble brukt til å kjøre hjem etter en deilig langhelg på hytta.
Jeg ble sykmeldt. Jeg hadde fortsatt et håp om at ro ville gjøre armen min bedre.
Den store junibursdagen ble feiret som seg hør og bør. Hyttesesongen var for alvor i gang og jeg frydet meg over alt som vokste og grodde etter lang tid med leire, stein og nakent område. Lukas fikk hundehus. Vi deltok på vår aller første hundeutstilling, og Lukas vant førstepremie og Best i Rasen – snakk om stolt hundemamma. I slutten av måneden fikk vi omsider et hint av sommer med skikkelig varme, bading og tordenvær.
Den lenge etterlengtede byggetillatelsen kom endelig i juli. Nå kunne vi lage veranda og bod. Ting skjedde fort i månedsskiftet og jeg fikk operasjon av albuen min. På en måte gikk ferien i vasken, jeg ble sykmeldt i stedet. Men selv som rekonvalesent greide jeg å nyte ferieukene på hytta. Vi hadde masse besøk, ikke minst under Vikanfestivalen som også i år ble en stor suksess. Stadig mer ferdigstilling av hytta – rekkverket på hemsen ble bygget og malt. Og drøyt halve verandaen var ferdig på et blunk.Mamma ble ferdig med giftbehandlingen med herceptin, en herlig milepæl og lysere fremtid når hun nå skulle slippe de hyppige turene til sykehuset
Resten av verandaen på hytta ble bygget i august, og livet var bare godt. Til skolestart kom sommervarmen for alvor, med bading hver ettermiddag. Lille Ida ble døpt i Namsos, og vi feiret 11 års bryllupsdag samme helg. Tobias og Sondre begynte på musikkskolen. Margrete var ferdig i forsvaret og flyttet (så smått) hjemmefra.
Det ble mange flotte turer i skogen med Lukas på denne tiden.
September førte med seg mye jobb, mange vennemøter og høstens første frostnatt! Allikevel var det værmessig en fantastisk fin måned med mye sol og varme. Jeg startet med behandling hos fysioterapeut, for full jobb ble plutselig merkbart. Jeg oppdaget at jeg ikke greide å spille volleyball, det var en skikkelig nedtur. Helgene på hytta var nydelige.
Årets høydepunkt for meg ble oktober og to uker ferie på hytta. Én av ukene var Lukas og jeg alene på hytta og vi koste oss så til de grader. Dette var den følelsen jeg hadde sett frem til gjennom alle uker, måneder og år med planlegging, bygging og arbeid. Jeg hadde mye ferie å ta igjen, det var et privilegium å få bruke litt av den nå. Mens vi var på hytta kom den første snøen. Boden ble bygd ferdig – nå gjenstår det bare maling.
November kom med kuldesjokk. Den kaldeste på 222 år i landsdelen. Dette er og blir årets lengste måned, en nødvendig transportetappe mot solsnu og lysere tider. Vi hadde én hyttehelg, mest for å stenge og gjøre alt vinterklart.
Første desember fikk mamma beskjeden om at det ikke fantes arvelighet i hennes kreftsykdom. Det var en skikkelig god nyhet både for henne og oss. Som alltid var det et styr å bli ferdig med alt til jul, men med ferie i sikte gikk det bra også i år. I skrivende stund er vi på hytta, året går mot slutten. Mesteparten av feiring er unnagjort, nå kan det godt bare bli 2011.
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2010. Måtte 2011 bli et godt, nytt år for oss alle!
I fjor høst, omtrent på denne tiden, hadde jeg en liten tur til hytta helt alene. Ennå hadde vi ikke fått strøm, og innredningen var det så som så med. Men jeg puslet med mitt om dagen, og overnattet i hytta likevel. Oppe på hemsen. Det regnet utrolig mye, og det var kjempekoselig å ligge der i mørket og høre på været. Ingen andre var der den uka, så det var ikke mye annet å høre eller se.
Jeg våknet litt utpå natta av en irriterende lyd. Det hørtes omtrent ut som lyden av et kjøleskap. Men noe kjøleskap hadde vi jo ikke. Ikke noe annet som laget kjøleskapmotorlyd heller, for den del. Jeg ble liggende og lytte – hva var dette for noe? Lyden kom ikke bort, og den ble selvfølgelig mer og mer irriterende. Jeg sovnet vel omsider, når jeg klarte å kose meg med lyden av regn i stedet.
En liten trompetist inni øret?
Dette var den første gangen jeg reagerte på denne lyden. Men den var nok dessverre kommet for å bli. Jeg har tinnitus. Fortsatt er det sånn at det er til å leve med, og som regel er det nok “motlyd” i omgivelsene til at jeg slipper å bli gal. Men noen ganger – spesielt om natten – klarer jeg ikke å koble ut lyden, den blir sterkere og sterkere jo mer jeg hører etter. De fleste har kanskje opplevd (forbigående) summetone inni hodet, i øret. Det er en lignende lyd jeg hører, men den er veldig høyfrekvent – høyere i tonen enn jeg tror jeg er i stand til å oppfatte som reell lyd.
Jeg har så vidt snakket med legen om det. En vakker dag må jeg nok ta en ny prat. Kanskje kan det gjøres noe med det, kanskje ikke. Det spørs om mp3-spilleren min er skyld i hele greia. Jeg kan ikke komme på noe annet, i alle fall.
<klaging>Jeg er ikke bra i armen min. Etter nesten to uker på jobb er det mye mer vondt enn de fire foregående ukene etter operasjonen. Det hadde antagelig noe for seg med sykmelding likevel. I dag har jeg bestilt time til fysioterapeut som får følgende beskjed på henvisningen:
Løsnet festet før EDL og ECRB slik at det flytter seg ca. 1/2-1 cm distalt. Meget degenerativ leddkapsel med ruptur som ved en type 3 epicondylitt, fjernet osteofytter[1] på lateral epicondyl med meisel.
Ikke at jeg vet hva EDL og ECRB er (det betyr visst henholdsvis extensor digitorum longus og extensor carpi radialis brevis – min anatomikunnskap strekker seg ikke dit), men kanskje fysioterapeuten vet råd? Jeg har kjøpt en “strømpe” som jeg har på albuen, og har en gelépute som jeg legger armen på når jeg sitter ved pulten. Nå mangler jeg bare en mulighet til å hekte av armen helt, for eksempel om natta så jeg kan sove uforstyrret. Det hadde vært noe det! </klaging>
Ellers skinner solen fortsatt, det er bare å nyte det som trolig er siste rest av sommer. Se så fint det er på hytta, dit skal jeg i morgen! Jippi!
Nå er det fire uker siden jeg ble operert i albuen og to uker siden jeg fjernet stingene. Fordi vi har vært på hytta hele tiden har jeg ikke hatt mulighet til å starte med noen fysikalsk behandling, nå er jeg ikke så helt sikker på at jeg trenger det heller da. Armen henger jo med den.
Åtte sting ble plukket ut 21. juli
Jeg er litt spent på hvordan den vil oppføre seg når jeg begynner å bruke den normalt. Hittil har det stoppet seg selv, jeg har faktisk hatt nokså vondt i den helt siden operasjonen. Jeg er spent på hvor sterk den blir, om jeg kan spille volleyball, om jeg kan gjøre ting som før – eller må jeg for alltid være forsiktigere med den enn tidligere?
