… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Når mor fyller lommene med godbiter, da er det en veldig lojal hund som blir med på tur!
Søndagsutflukten gikk til Estenstadhytta, været var aldeles perfekt med lettskyet, tørt og 18-19 grader. Deilig å gå tur når det er sånn.
Vi sørget for servering til både hund og folk, skillingsbollene på hytta er fortsatt den aller beste belønningen etter min mening. Og Lukas sin, tror jeg.
Sånn omtrent fire kilometer heimatt. En veldig passe søndagstur. Og onsdagstur, hvis jeg får med meg noen 🙂
En litt tidlig lørdagsmorgen med brukbar værmelding satte vi snutene våre mot øst – Lukas, Olav og jeg – for å se om vi kunne få fatt i vår del av den eventyrlige sopphøsten det ryktes om. Og sannelig, allerede mellom parkeringsplassen og Ohajo fant vi de første kantarellene.
Været ble aldeles strålende, det var bare å kaste både jakke og genser og nyte en skikkelig sommerdag i fjellet.
Farmor stilte med kaffe og vafler på verandaen. Hun hadde også plukket litt sopp, her studeres boka for å være sikker på hva hun hadde funnet.
Lukas ventet utålmodig på å få løpe i skogen …
Lukas storkoste seg med løping i lyng og kratt, og ikke minst de plassene han fant vann i varmen.
En liten rast på en velplassert selfiebenk ble det også tid til. Og kurven(e) ble etter hvert ganske fylt, om ikke imponerende. Det er tydelig at flere har oppdaget soppmulighetene, det er ikke som i gamle dager da vi bare kunne traske ut og hente så mye vi ville.
Allikevel; vi fant kantareller, piggsopp, smørsopp, skrubb og steinsopp – i grunnen alle de vi ønsket. Nok til et deilig måltid og litt i fryseren.
Forvelling av en herlig miks, klart til bruk etterpå. Heldigvis (eller uheldigvis?) er ungdommene like glade i sopp som vi er, så ingen fare for at dette blir liggende særlig lenge.
Selv om dette kanskje er skogens vakreste vekst, så ble den ikke med i kurven altså. 🍄
… så også i år; samme sted, samme hund, samme kjole og samme vær 🙂 Selv om det ikke er fullt så varmt i år som i fjor på samme dag.
Årets 17. august-tur-bilde kan hvertfall skilte med knallblå himmel! Og jeg stiller med kort hår 🙂
Deilig med en smak av sommer igjen selv om ferien er over. Neste år kan jeg prøve å huske den fancy selfiestanga når vi skal fotografere oss. Og jeg begynner å bli fornøyd med kneet, det funker bra ?
Til bursdagen min fikk jeg en overlockmaskin. Snille Olav har forstått at dette var noe jeg bare måtte ha, og nå er det bare å sy ivei! Vel – nesten, hvertfall. Jeg innser at jeg har masse å lære og kastet meg derfor ut i en ny anorakk som første prosjekt. Liksom litt kjent, tenkte jeg.
Dongeristoffet hadde jeg liggende med en slags plan, og denne gangen laget jeg fôr i hetta av et festlig jerseystoff som også var tiltenkt noe helt annet.
Jeg klarte selvsagt å gå i noen opplagte feller, men jeg er alt i alt ganske fornøyd. Størrelsen er en anelse mindre enn forrige, og jeg har fått mansjetter på ermene. Det gjenstår å se om det blir lommer på denne også. Den er prøvegått på tur nå i ettermiddag – anorakken besto, men modellen inni kunne skjerpa seg litt ser jeg ?
I et aldeles forrykende regnvær satte vi oss i bilen og kjørte til Ølhammeren og tok ferje over til Seierstad på Jøa. Vi hadde en plan om både oppholdsvær og en topptur til fjellet med det vakre navnet:
Turen startet gjennom tett skog, og regnet fra bilturen hadde stoppet opp.
Det ble ganske raskt bratt å gå, med både steiner og røtter som var glatte og våte, men vi kjempet oss frem. Etter den steile starten var det godt å komme opp på flatere fjellterreng.
Det var ikke fritt for klatremanøvrering her heller, men heldigvis overkommelig for oss alle.
Hvor er toppen? Ikke den varden, ikke den, men DEN 🙂
Litt vind på toppen, men fortsatt tørt vær. Og her er vi ved varden på Dunafjellet!
Et usedvanlig vakkert skilt ligger der, det har falt av stolpen sin, får håpe noen tar hånd om det en dag.
Lukas var vel både den som gikk lengst og lettest, selvfølgelig må han også fotograferes på toppen.
Her er vi tilbake på kanten før den bratte nedstigningen igjen. Fantastisk utsikt, til tross for gråværet.
Og så var vi nede ved bilen igjen – bestemor kommer ruslende ut av skogen og vi rakk en rast på benken.
Her vises det igrunnen at start (og slutt) på turen var relativt bratt. Og som kartet viser; ikke verdens høyeste fjell. Men det er (kanskje) det eneste som har dette navnet, og nå har vi vært der 👍
Og regnet? Det kom da vi satte oss i bilen for å rekke ferja tilbake. Vi rakk ferja og vi var (relativt) tørre. En superduper tur; takk for følget!
Sondre og jeg tok med oss Lukas og gikk på Pålhaugen på en av de varmeste dagene i ferieuka. Det var faktisk så vindstille at fluene ble temmelig innpåslitne, se hvordan én har bombet bildet her:
Heldigvis for oss ble det en vindtrekk etter hvert. Og heldigvis for Lukas var det godbit både til to- og firbeinte på toppen.
Nydelig terreng og akkurat passe for gamle bestemødre å gå denne turen!
I helga laget jeg granskuddsirup. Jeg ble så nysgjerrig etter å ha sett bilde og oppskrift på nettet at jeg måtte prøve selv. Og det ble sannelig ikke så aller verst.
Jeg lot den muligens koke for lenge, sånn at det ble mørk sirup. Men den var god som bare det! Jeg skal prøve den sammen med pannekaker. Eller en god blå ost.
Her er oppskriften (og bildet) som jeg fant på nrk.no:
Legg granskuddene i en kasserolle, og dekk med vann. Ikke bruk mer vann en nødvendig. Kok opp, og la granskuddene koke under lokk ved middels varme i en snau halvtime.
Sil bort granskuddene, og mål opp væsken. Som utgangspunkt kan du bruke 3 deler væske og 2 deler sukker. For eksempel: Har du 15 dl væske, bruker du 10 dl sukker.
Ha alt tilbake i kasserollen og la det koke opp over middels varme. Kok videre til væsken har tyknet og fått sirupskonsistens. Dette tar litt tid, men glem ikke at sirupen vil tykne ytterligere når den blir avkjølt. Bruk en liten øse og fjern hvit skum som danner seg langs kanten av kjelen underveis i kokingen.
Sirupen skifter farge til rosa, og etter hvert blir den mørkere rød, helt av seg selv! Hell den ferdige sirupen over på rene flasker eller glass.
I går avsluttet jeg treningen hos fysioterapeuten for denne gang. For å feire, og riktig pese meg skikkelig ut, så klatret jeg meg opp i skogen sammen med Lukas. Dette var kanskje også siste dag på en stund med så kjølig vær?
Uansett – det var fint å gå i skogen, og greit nok å teste bakkeferdighetene enda en gang. Denne formen for trening er så uendelig mye bedre enn å gå på treningsstudio.
Og så tror jeg det blir mye blåbær i år. Ikke at jeg er noen bærplukker, men skulle det bli bær av all karten, så kan det jammen hende jeg tar med meg bøtta en runde utpå sensommeren. Deilig å se at det spirer og gror!
I helga gikk jeg tur/retur Estenstadhytta for første gang med nykneet. Ikke at det er noen voldsom tur-utskeielse, men alle som er lokalkjent her vet hvertfall at det er relativt bakkete start på markaturen. Så jeg er akkurat så fornøyd som jeg høres ut – nå vet jeg at jeg kan gå gode (og litt krevende) turer fremover.
Vel fremme på hytta fikk vi godbit alle sammen, Lukas var veldig fornøyd med både kjempeskillingsbolle og vann i glass.
Sondre og Victoria var også på tur, de gikk en litt lenger løype enn oss og stoppet for fotosjut på The Cliff of Burma (kjent for geocachere). Like greit at jeg bare fikk bilder og ikke var tilstede!
Navnet Burmadalen og The Cliff of Burma skal etter sigende ha oppstått under etableringen av Estenstadveien da krigen i Burma var det store samtaleemnet blant anleggsarbeiderne.
Lukas og jeg har feiret nasjonaldagen med en fin liten tur i skogen – som en velfortjent pause fra all matlaging og servering! Det har vært bitende kaldt, likevel hører vi at vi er “heldig med været“. Det må vel være fordi det er oppholds det da …
