Unter den Linden

På Stokkhaugen har vi vår egen boulevard under lindetrærne. En fin liten allé som en gang gikk opp til gamle Øvre Stokkan gård. Om sommeren lukter det aldeles nydelig av disse trærne, og humlene surrer ivrig oppe i trekronene.

Hvert år dukker det opp diskusjoner om å felle slike trær fordi de “tar livet av humler”. Det var deilig å finne et vettugt innlegg fra en oppegående fagmann – Jan Wesenberg er biolog og botaniker og har kommentert slik:

Igjen dukker historier som dette opp i pressen. Humledød under lindetrær. For meg er dette absolutt nonsens.
– For det første: lind er et insektpollinert tre. Hva er poenget for et tre å forgifte sine viktigste pollinatorer? Enhver seleksjon må jo føre til at trærne med den beste og mest ufarlige nektaren vinner i konkurransen om humlene.
– For det andre: fokuset på parklind er meningsløst. Parklind er en hybrid mellom vanlig lind og storlind, og kan umulig produsere noen stoffer som ikke foreldreartene også inneholder. Parklinda har genene til vanlig lind og storlind.
– For det tredje: Humlene lever ikke evig. I løpet av sesongen produserer humledronningene stadig nye arbeidshumler, som jobber og jobber til de blir gamle og stuper på sin post. De har ingen pensjonsalder. Det dør humler hele tida. Gå så til et lindetre og se og hør hvor mange tusen humler som summer i treet. Lind er en av de aller største og mest effektive humlemagnetene. Når så en stor del av humlepopulasjonene oppholder seg en stor del av tida i lindetrærne, vil jo en stor del av den naturlige avgangen skje mens de er i et lindetre. Det må med nødvendighet regne døde humler ned fra lindetrærne.
– Og for det fjerde: på bakken under et tre, spesielt et tre langs en gangvei eller i en park, er døde humler lette å oppdage, mye lettere enn innimellom kløver spredt over en hel eng eller røsslyng spredt i en hel furuskog.
Lind som humledreper har alle kjennetegn på en biologisk umulig, metafysisk urban myte!

Og jeg håper han har rett, at trærne får stå og at det fortsatt summer hundrevis av humler i våre lindetrær også neste sommer.

Foto: Tor Bollingmo, lånt fra humleskolen.no

Alene hjemme

Lukas og jeg holder hverandre med selskap når alle gutta har forlatt oss – det vil si; Olav er borte på jobb og tvillingene raser rundt på diverse vennebesøk, trening og sånt som ungdommer driver med. Og hva fyller vi helst tiden med? Tur i skogen såklart, hvertfall når hunden en sjelden gang får bestemme. Og det får han jo – noen ganger

Save

Save

Burmadalen rundt

En veldig fin og passe kort tur med Lukas er runden innover Burmadalen. Når våren endelig festet grepet ble det litt mer luggumt å gå tur.

Turen er ikke lang, bare en 1,8 kilometers runde, med både skog, stier og jorder. Det er dessuten en veldig passe selfie-benk der.  Finfint til oss tobeinte som er litt late og kjempegreier for hunden som tror han har vært på villmarksutflukt 🐾

Save

Rar vinter


En tur i marka en februardag, grønt på bakken og blå himmel. Tretten minusgrader, ingen snø og strålende sol. Det er litt rart. Men kjekt å gå for en ikke-spreking som meg når det er sånn, og masse  å snuse på for Lukas.

Ikke minst er det deilig å rekke turer i dagslys selv på en arbeidsdag. Og som alltid tenker jeg at til helga – da skal vi gå lang tur da!

Vinter litt sånn av og på …

En dag er det hvit vinter. Og så kommer regnet igjen. Ingen tvil om at vinteren er finest med snø.

Lukas stortrives når det er nysnø, ikke fullt så ivrig i regnet …

Og jeg synes det er deilig å ha et svært skjerf å tulle meg inn i. Mulig jeg må vurdere lue også når det snør som verst. Og det beste med vinter: snart vinterferie!

Save

Save

Siste tur til Ohajo

Det er med tunge hjerter vi nå nærmer oss tiden for å ta farvel med Ohajo, hytta i Stugudal der vi har hatt så mye kos og trivsel. Annonse for salget ligger allerede ute og vi skal vise frem perlen om bare tolv dager.
Olav, Harald og Jorunn bygget hytta sist på 80-tallet og det klingende navnet har vært i bruk siden.

Hytta har vært flittig brukt. I tiden før vi bygde Solfang var vi på Ohajo så ofte vi kunne, både sommer og vinter. Fisketurer var populært hos alle.

Ikke minst hos meg, som hadde de herligste naturopplevelser i Stugudalen med min første (og fortsatt siste) ferskvannsørret av en størrelse verdt å nevne.
En rast i solveggen fant vi også alltid tid til.
Fredrik underholder med gitarspill på verandaen
Farmor og gutta hadde mye tid til kosestunder med noe godt å bite i
Og skøyerstreker har det vært mange av!
Margrete fikk utfolde seg med lek i snøen
…og Fredrik likeså
Sondre og Tobias har laget utallige snøhuler
… og snømenn
Og den påska det var så varmt… Fredrik nytter sjansen til snøbading med tjue grader i lufta!
Strikking har alltid vært en selvfølge på Ohajo også
Alle soppturene har vært med fangstgaranti – det hjelper selvsagt å kjenne området også.
En fornøyelse å gjøre renskejobben med så mye sopp i kurven!
Olav har hatt en finger med i alt av bygging og vedlikehold!
Tobias fant alltid noe å gjøre – også i regnvær

Bål i hagen med pølsegrilling! Populært for både liten og stor.
Nydelig utsikt og beliggenhet.
Hytta troner på en liten høyde uten nære naboer.
Stua har plass til alt man trenger.
Og her har vi spist utallige lange, gode frokoster med den vakre utsikten.  Så mange gode minner. Så veldig mange ♥

Save

Save

Save

Langtur i sludd

bare-oss-i-skogenSå lenge Lukas tror det snør blir han gjerne med på tur. Han hadde nok ikke regnet med at det skulle bli bare plaskregn … Vi var omtrent alene i marka, bare våre fotspor som vistes bortover stien.
sludd-selfie
Så måtte vi jo trø til med dagens selfie, såklart. Den fotoseansen ble ganske kort, det var igrunnen ikke særlig trivelig å sitte i ro for noen av oss.
blaut-lukas
I løpet av en times tur var all snøen borte, hunden kommer neppe til å mase om ny tur de nærmeste timene …

Helgas vær

… var som en kavalkade over hva man kan forvente av høsten. Utrolig nok var det oppholdsvær utover søndagen, men ellers har det regnet og regnet og regnet. Ikke så alt for lett å få med hunden på tur, men det ble da noen utflukter likevel.
oppholdsvar
Lukas var selvsagt mest fornøyd i tørt vær. Han smiler forventningsfullt pent ved drikkekilden.
regnvar
I plaskregnet var han litt mer dempet i sin begeistring, delte liksom ikke min entusiasme over det friske regnet.

Stadig på tur

Lukas er verdens kjappeste til å sprette opp fra selv den dypeste søvn hvis det er snakk om å gå tur – hvis det bare ikke regner da.
lukas-fn-tur

Det er så koselig å gå tur, spesielt når man er flere sammen. De siste ukene har Olav og jeg gått sammen på turer med Lukas nesten hver dag.
tur-rast
Hunden er blid og fornøyd (to lommer fulle av godbiter er bedre enn én) og vi får sårt tiltrengt ekstratrim 🙂
lukas-vannglass
Og fine hunder får fin servering på Estenstadhytta, såklart …
bryllupsdag-estenstad
Her feiret vi bryllupsdag i Estenstadmarka i nydelig tidlighøstvær.
lukas-sitter-pent

Lukas sitter pent og håper på enda mer godteri; det får han selvfølgelig.
bryllupsdag-i-marka

Satser på nye utflukter de nærmeste dagene, vi rekker sikkert mange ennå før høsten er over!

Save

Save

Save

Rødgul piggsopp

piggsoppfangstNoen ganger lønner det seg å ta turen ut i skogen om kvelden selv om det regner og hunden egentlig ikke vil på tur. Jeg snublet (bokstavelig talt) over en herlig klynge med rødgul piggsopp – som jeg faktisk aldri har funnet før. Av med regnjakka og opp i hetta med soppen!
piggsopp-hetta
Ja; det svarte på bildet er faktisk jakka mi. Jeg ble våt til skinnet, men det var vel verdt det.piggsopp-close
Selv om jeg aldri før har plukket denne rødgule (bare blek piggsopp) så var jeg ikke i tvil om at dette var snadder. Ingen annen sopp har disse piggene. Opplysninger om piggsopp sier:

Det er mange piggsopper, og alle egner seg ikke like godt i matfatet. De gode matsoppene er veldig lette å kjenne igjen. De gode vokser på bakken. En enkel regel er at om du finner en lys, kjøttfull sopp med pigger under hatten på bakken (ikke på stubber eller trær), har du enten funnet blek piggsopp eller rødgul piggsopp. Begge er utmerkede matsopper.

Save