I rekken av sjal man faller for kommer nå Soft Sunday, som jeg begynte på midt i uka. Hadde en del hvit finull liggende, så det var bare å kaste seg rundt. Kjapplært mønster og fin innimellomstrikk.
Ferdigmelding kommer 🙂
Tag: strikking
Hipp hurra for Victoria
I dag fyller Victoria 18, og det er jo en svær begivenhet. Vi gratulerer så masse med dagen og ønsker lykke til som myndig!
I mangel av grenseløs fantasi, mottatt ønskeliste og ubegrenset med penger ble det ikke så vi kjøpte bil til henne – i stedet får hun et par gode, varme votter som er strikket med kjærlighet og omtanke ♥
The Blues til Bente ♥
Bente har et hjerte av gull. Og jeg er så heldig å ha henne som kalendervenn, helt siden 2015. Nå har jeg strikket et temperaturskjerf til henne som starter nettopp 1. desember 2015 og ett år fremover.
Planen var egentlig å gjøre dette ferdig til fjorårets kalender, men tiden strakk ikke til. Derfor har jeg prioritert dette skjerfet nå og hun får det i stedet som en vintergave. Bente er glad i blått, derfor har jeg brukt bare blåfarger i skjerfet – 8 forskjellige i Rauma Finullgarn. Jo lysere farge, jo varmere var det den dagen. Temperaturskalaen har jeg hentet hos yr.no og det er selvsagt hjemme hos henne på Mortensrud målingene er gjort.
Det ser ut som skjerfet falt i smak og jeg håper det blir flittig brukt 🤗
Som alltid vanskelig å ta gode bilder av lange skjerf, men jeg syns Bente kler det kjempegodt!
Selbuvotter til oss
Jeg har strikket enda to par selbuvotter, til meg selv og til Olav. Begge har mønsteret til Ingeborg. Mine er strikket på pinne 2 ½ og Olav sine på pinne 3, i Rauma Finullgarn.
Det er muligens min skyld, men denne oppskrifta gir litt misforhold mellom størrelsen på vottbladet og tommelen. Det gjør at votten kjennes nokså stor og romslig mens tommelen er i trangeste laget. Jeg må fundere litt på hvorfor og eventuelt justere mønsteret litt. Uansett – vottene er skikkelig fine da. Jeg bruker mine hvertfall ♥
Vinter litt sånn av og på …
En dag er det hvit vinter. Og så kommer regnet igjen. Ingen tvil om at vinteren er finest med snø.
Lukas stortrives når det er nysnø, ikke fullt så ivrig i regnet …
Og jeg synes det er deilig å ha et svært skjerf å tulle meg inn i. Mulig jeg må vurdere lue også når det snør som verst. Og det beste med vinter: snart vinterferie!
80-årsfeiring i Selbu
I går var vi gjester i tante Jorunn sin 80-årsdag. Et svært så trivelig lag med Olav sin storfamilie samlet til god mat og trivelig prat.
Blid og munter hedersgjest, Jorunn er ei staselig tante!
Og så måtte jeg fotografere gemalen, onkel Sverre, som hadde selskapets flotteste strikkejakke. Denj e lik gammal som e denj, sa han. Må jammen si den er godt tatt vare på da!
Nytt år og nye strikketøy
Dette skal være et UFO-år, visstnok. Gjengen har hvertfall samlet seg rundt ønsket om å ferdigstille slike uferdigheter som ligger i skuffer, skap, poser og kroker. Det vil jeg selvfølgelig være med på, men det er ofte en grunn til at noe blir til UFO. Ikke alltid like inspirert til å fortsette eller fullføre, liksom. Så for å ha noe å være med på ble det en relativt intensiv oppstart på mange prosjekter før nyttår slik at de kan få være med på fullføring under samme hæsjtægg – #UFO17. Jeg må innrømme at noen av de ekte UFOene har blitt til restegarn, pinnene er trekt ut og jeg har gått i tenkeboksen for å finne ut hva det skal bli til.
Først ut ble min aller første Ananke. Genialt sjal i all sin enkelhet. Jeg brukte det deilige tulliballnøstet jeg fikk av jentene i Tiaralosjen, en kræsjrosa Kranglefant i Ull & Tøys. Ikke så svært men fantastisk deilig og mykt. Den ble ferdig på et par dager, så det var bra jeg hadde forberedt flere UFOer.
Neste prosjekt er en islender til en liten venn. Det er alltid kjekt mønster å strikke. Denne gangen har jeg strikket frem og tilbake etter deling til ermene – arbeidsomt, men jeg tror det blir mye mer behagelig enn en sy-og-klipp-åpning. Artig at en junior i heimen også bestilte islender da han så meg strikke på denne. Så her ble det to UFOer i én.
Ananke falt også såpass i smak at jeg er i gang med ett til, og denne gangen i all time-favoritten rødt, i et aldeles til å spise opp-garn fra Wollmeise i fargen Herzblut som jeg fikk kjøpe av Siw. Jeg har hele 300 gram av garnet og det kommer til å bli et svært sjal. Og muligens et ganske langvarig prosjekt.
Sjal ligger an til å bli vårens store slager, i serien med sjal fra Shawl Joy av Sylvia McFadden har jeg valgt After the Rain som jeg strikker i Wollmeise Pfefferminz Prinz, en fantastisk grønn-turkis fargeblanding, også fra snilleste Siw.
Og sist, men ikke minst; selbuvotter ligger i bindingskorga og venter på prioritering. Det er opptil flere som har stilt seg i kø for slike, og garnet er i hus. Jeg skal også strikke en ny Bøvertun, den første har farget av (og blir hyttekofte). Nå trenger jeg bare noen ekstra timer i døgnet og litt fri, for strikkelysten er hvertfall tilbake!
Siste tur til Ohajo
Det er med tunge hjerter vi nå nærmer oss tiden for å ta farvel med Ohajo, hytta i Stugudal der vi har hatt så mye kos og trivsel. Annonse for salget ligger allerede ute og vi skal vise frem perlen om bare tolv dager.
Olav, Harald og Jorunn bygget hytta sist på 80-tallet og det klingende navnet har vært i bruk siden.
Hytta har vært flittig brukt. I tiden før vi bygde Solfang var vi på Ohajo så ofte vi kunne, både sommer og vinter. Fisketurer var populært hos alle.
Ikke minst hos meg, som hadde de herligste naturopplevelser i Stugudalen med min første (og fortsatt siste) ferskvannsørret av en størrelse verdt å nevne.
En rast i solveggen fant vi også alltid tid til.
Fredrik underholder med gitarspill på verandaen
Farmor og gutta hadde mye tid til kosestunder med noe godt å bite i
Og skøyerstreker har det vært mange av!
Margrete fikk utfolde seg med lek i snøen
…og Fredrik likeså
Sondre og Tobias har laget utallige snøhuler
… og snømenn
Og den påska det var så varmt… Fredrik nytter sjansen til snøbading med tjue grader i lufta!
Strikking har alltid vært en selvfølge på Ohajo også
Alle soppturene har vært med fangstgaranti – det hjelper selvsagt å kjenne området også.
En fornøyelse å gjøre renskejobben med så mye sopp i kurven!
Olav har hatt en finger med i alt av bygging og vedlikehold!
Tobias fant alltid noe å gjøre – også i regnvær
Bål i hagen med pølsegrilling! Populært for både liten og stor.
Nydelig utsikt og beliggenhet.
Hytta troner på en liten høyde uten nære naboer.
Stua har plass til alt man trenger.
Og her har vi spist utallige lange, gode frokoster med den vakre utsikten. Så mange gode minner. Så veldig mange ♥
Fire på tur til Dublin
Trine og jeg har hatt en hemmelighet i hele høst, nemlig julegaven til våre kjære: Tur til Dublin til våren. Det har ikke vært enkelt å holde på dette, men nå er billettene overrakt og vi kan begynne å glede oss for alvor. Jeg håper på en tur i Zoo, kanskje vi treffer denne karen?
Noen i reisefølget er mer enn gjennomsnittlig glad i øl, så et besøk til selveste Guinness kan vel stå høyt på ønskelista.
Enda edlere og sterkere dråper skal det vel også bli ei råd med hvis vi besøker Jameson Distillery.
Dublin er en skikkelig gammelby, med pittoreske gatemiljøer. På våren er det sikkert fint å rusle der på kveldene. Ingen av oss har vært i Irland tidligere, så det blir uansett spennende å få utforske et nytt land og en ny by.
Og det finnes en fantastisk spennende strikkebutikk (som også har nettbutikk) der – kanskje jeg kan parkere noen på Guinness og spore opp This is Knit 😀
Familievotten
I boka Selbustrikk står det oppskrift på herrevotter med vottros etter Ingeborg Evjen Brennås. Ingeborg var Olav sin mormor, så det var stor stas å finne oppskriften i den flotte boka.
Jeg strikket et par, og etter litt om og men må jeg si meg noenlunde fornøyd. Det er jammen en del finurligheter med ekte selbustrikk som jeg aldri har tenkt over.
Vottene ble langt fra perfekte, men jeg sier meg likevel tilfreds med første par ut. Og de har blitt til julegave, forhåpentligvis vil mottakeren bli både varm og glad ♥
Ingeborg ble i 1966 tildelt Marit Emstads medalje i sølv og diplom for særdeles verdifullt arbeid for fremme av god husflid og småindustri i Neadalen. Denne var hun veldig stolt av, og med god grunn synes jeg.
