Torsdagsklubben har hatt samling igjen! Søster vartet opp med deilig mat og det var ikke mangel på vin heller, gitt … For å virkelig utnytte vårt potensial tok vi leira fatt – den gjørma som jeg plukket opp fra ishavet på omtrent 79 grader nord og fra 230 meters dyp. 
Bildene er fra behandlingen underveis, man kan jo bare tenke seg resultatet; fire utrolig unge og vakre jenter 😀 
Nuvel – vi hadde det i alle fall morsomt mens det pågikk!
Tag: vennskap
Loppa fikser strikkelysten
Endelig har jeg kommet i gang med strikking igjen etter litt tørke siden jeg kom hjem fra Svalbard. Jeg ble litt forundret over at strikkelysten var helt borte de første par ukene …
Jeg fullførte en mariusgenser til en god kollega og venn, og dermed var det bråstopp. Ja, den er temmelig lik den jeg strikket til Olav, bare litt mørkere i blåfargen. Og mottakeren ble glad – heldigvis!
En selvdesignet genser ligger halvferdig i kurven – det er jo den som skal bli selveste Svalbardgenseren min og som er blitt til i arktisk farvann. Men fullføringen av den må vente litt, jeg er ikke så god til å regne & beregne, og mønsteret som skal pryde bærestykket er nokså komplisert og ennå ikke ferdigtegnet. Men det blir etter hvert!
For nå har jeg kommet i gang med Loppa! Nettshopping av Shetland Soft fra Malsen og Mor var det som skulle til, nå gleder jeg meg til strikketid i høstmørket. 
Fargevalget er ganske safe, selv om jeg går laaaangt utenfor min normale komfortsone her.
Denne typen strikk (ovenfra og ned, i tynn og ren ull og med mye mønster) er skikkelig terapi for min strikkesjel, så det blir flere slike, kanskje i de villeste farger! Jeg har allerede bestilt en garnpakke med finull også … Følg med, her kommer mere snaskens snart!
Svalbard calling – rapport #32
Dagen startet grytidlig med brannalarm ombord – om det var øvelse, eller en falsk alarm er ikke godt å si, men det var svært betryggende å se varsling og reaksjon i praksis. Ettersom vi lå i havn var det uansett kort vei til trygghet for alle. Og det var like greit å stå opp og se byen fra enda et nytt perspektiv. Denne forunderlige, eksotiske lille plassen!
For min del starter nå den verste delen av hele reisen, nemlig det å måtte ta farvel med dem jeg har møtt, samarbeidet, jobbet og lekt med i fem uker. Dykkerne fra Fagdykk hadde oppdrag ute på Brandal i dag og med skipper Lars ved roret dro Viking Explorer ut like etter frokost.
Vi måtte for sikkerhets skyld si hadet allerede da, ettersom det var en viss mulighet for at Cable Innovator forlater havna før de er tilbake. Jeg kan ikke få rost disse gutta nok! En utrolig kjekk gjeng med kombinasjonen arbeidsinnsats og humør langt over det jeg noen gang har opplevd. Jeg håper vi treffes igjen! Tusen takk for følget til Arild, Per, Tord, Kristian, Asle og Lars!
Resten av dagen skulle bli preget av den blå trommelen. Etter litt bask og strev kom den på plass i ramma si på passe sted på kaia, og det var bare å sette strøm på. Det vil si; det var akkurat dét som ikke var bare-bare, strømuttak med 400 Volt er ikke hyllevare selv i byen som har alt. Karene på skipet ilte selvsagt til for å prøve å bistå, det er første gang jeg har sett en strømkontakt koblet til noe som ser mest ut som en hageslange!
Men det ordnet seg, selvfølgelig. En trafo ble lokalisert og lempet i bua på kaia og vi kunne starte halingen. Doserne med brede smil og smittende latter kommer her med enden på den første femkilometeren vi skal snurre opp.
Noen har selvsagt tenkt på å lage en passende åpning for å få enden inn i trommelen, det hadde vært litt pes å få den til å holde seg på plass på utsida av den glatte trådsnella.
Og endelig fikk jeg mulighet til å bli litt skitat på fingran igjen jeg også – i alle fall på klærne. Tampen på kabelen ble dyttet inn i hamsterhjulet og behørig festet. Noen ganger er det ålreit å ikke være størst her i verden. Og litt barnslig.
Kontrollert banking med gummihammer og til og med en supervisor på kjøpet! Snurringen gikk silkemykt og kabelen har nesten aldri sett bedre ut, mener nå jeg.
Men hvor lenge varte den gleden … På trekilometer-tromlingen fikk vi noen utfordringer med aksling som gikk i bend og koner som gled ut av stativet. Denne gangen har vi fått ny aksling som er kraftigere og tåler mer, og nye koner med setteskruer i stedet for klamme. Derfor ble vi litt overrasket og småfrustrert da også disse konene sklei utav. Jo mer vekt trommelen fikk, jo mer svai og press – såklart. Jeg våger å påstå at koner på trommel er mer trøbbel enn kvinnfolk på havet!
Det manglet ikke på interesse fra mannskapet ombord mens tromlingen pågikk, i tillegg til å rusle i strandkanten og fotografere isklumper så de også sitt snitt til å både beundre kabellossingen og ha meninger om teknikken.
Mens motoren gikk var farten svært bra, men vi trengte mer enn tre timer på de første to tusen meterne, så utsikten til å bli ferdig i dagslys svant relativt raskt. Men finpussing av teknikk og justeringer gjorde farten på trommel nummer to meget effektiv og nå er det avgjort at vi seiler i kveld. De som har fulgt med reiserapportene vil kanskje ha fått med seg at jeg skulle vært hjemme i morgen. Nå gikk det ikke sånn – på grunn av de forsinkelsene vi fikk på siste rute, noen sløyfer på kabel og ekstra ROV-kjøring og litt lenger tromletid enn antatt.
Nå reiser vi fra Ny-Ålesund og foreløpig fra nettforbindelse, The UniKnot ligger igjen på kaia. Avslutningen på hele kabeleventyret må vente til neste dekningsområde. Jeg må bite tenna sammen for å si hadet til enda flere; de som bor i Ny-Ålesund, alle britene i beach crew og ikke minst mannskapet på Cable Innovator. Deretter skal en fem uker lang opplevelse lagres og fordøyes – det blir en utfordring, kjenner jeg! En slags oppsummering kommer helt sikkert før jeg møsntrer av og setter beina på trøndersk jord igjen.
Svalbard calling – rapport #29
Jeg kan ikke dy meg, må bare vise frem litt av det spektakulære synet som fulgte oss på vår sakte vei inn mot Ny-Ålesund i går.
Solnedgangen søndag var noe av det vakreste jeg har sett. Jeg har antagelig brukt opp alle de store ordene snart, men altså – v-a-k-k-e-r-t!
Det var mye is i Kongsfjorden og lyskasterne fra skipet speidet grundig for å slippe å hekte kabel eller plog i gjenstridige isberg. Ganske spesielt skue med den glitrende byen der inne.
Etter en svært kort natt (sommerfuglene har vært svært aktive det siste døgnet!) måtte jeg bare ut i morgenlyset og fange Tre Kroner nok en gang. Tenk å våkne til denne utsikten.
Disse tre nunatak’ene kalles også Tre Nordiske Kroner, toppene fra nord til sør (høyre til venstre) heter Svea (1231 m), Nora (1224 m) og Dana (1183 m)
Tommy har fått låne varm dress! Her plasserer han og Gary en av kvadrantene som kabelen trekkes i for å unngår skarpe knekk. Den er ganske heavy!
Dagens virkelige høydepunkt var selvsagt å få kabelen i land på Brandal! Det sedvanlige skuet med tautrekking, maskiner, dykkere og engelskmenn har gått sin gang. Røret hadde trolig fått en heftig klem men ikke noen knekk. Ved å fjerne busta fra flaskekosten kunne den dras inn, og dermed er også diameteren for kabelen god nok.
Kollega Frode som deltok på legging av trekilometeren i juni har ankommet Ny-Ålesund. Et av de avslørte karaktertrekkene hans under forrige reise var at han var rå på selfies –altså selvportrett-greia, ikke Selfie, vår venn i havet.
Med strikketid på Cable Innovator ble dette lille ekstraprosjektet til, som velkommen tilbake-gave. Med et selskinn i bagasjen fant jeg det helt naturlig å portrettere den svømmende Selfie på lua også.
I tillegg til Frode er også Kurosh her – de entret skipet via leideren med full oppakning – så nå er vi fire kollegaer i fri utfoldelse med strandvandringer, serverromsjobbing, møter, avtaler og dokumentasjon. Vel har vi hatt en innholdsrik reise så langt, men med dobling av arbeidsstokken er det helt klart også en dobling av aktivitetene.
Mens kabelen ble trukket på land traff jeg denne lille nysgjerrigper’en. Han var temmelig nært denne gangen, artig treff!
Tiden er nå kommet for å avsløre sysleriene som har pågått på frivaktene i løpet av denne eventyrreisen.
Allerede ved første besøk på Brandalpynten startet den målbevisste jakten på rekved, og jeg fant emner som jeg mente skulle være godt egnet til formålet. Vedstykkene ble vasket i skipets laundry og satt til tørk på tørkerommet – det var ikke fritt for at mannskapet spekulerte litt på fjølene som sto der mellom stillongser og hettejakker.
Treet ble temmelig brutalt tørket og litt fiks & triks måtte til for å hindre at de sprekker helt fra hverandre. Vi fant noen flak med gummi, noen skruer og litt verktøy sånn at vi kunne lage støtte på baksiden. Utrolig hva som finnes ombord i et skip!
En av Petter Smart‘ene – chief Alan – fant et fryktinngytende stykke metall som han på mesterlig vis formet til et fabelaktig håndterbart verktøy.
Sammen med en blåselampe var denne kniven glimrende redskap og nå var alt lagt til rette for å starte på jobben.
Med utkoblet brannalarm, luftavtrekk og ivrig blåsing fikk vi svimerket navnene på de flotte vedstykkene. Jeg har fått meg en skikkelig røkejakke etter dette!
Og sånn ser de ferdige skiltene ut! Ettersom vi har tre hytter og vi har vært tre gærninger på håndlegging av kabel-prosjektet, så har vi nå satt våre bumerker (*fnis*) på hver vår 😀
Helge fikk æren av å skru opp det første skiltet på Helgebu i Longyearbyen. Det er klart denne hytta må tilhøre prosjektlederen, ettersom den huser to kabler og har litt mer kontroll enn oss andre.
Og endelig kom tiden for Frode og meg også. Dette har jeg gledet meg til altså! Tenk at jeg har egen hytte på Brandalpynten 😀
Så glad er man når man setter seg på egen hyttetrapp for første gang!
Her kan jeg nyte utsikten via Frodebu over lagunen og helt ut mot havet!
Været var kanskje ikke det beste, men Tre Kroner vil være bakgrunn for Gretebu i all fremtid!
Dette vet ikke Frode noe om i skrivende stund, han kommer nemlig ikke til hytta si før på tirsdag. Sikkert en fin overraskelse, tipper jeg!
Henger noen fortsatt med? Flere nyheter kommer i morgen!
Kjekke ungdommer
Ja, for alle mine jevnaldrende er unge og spreke og utrolig vakre. Se bare på dette nydelige firkløveret av (nær-) 50-åringer:
Katrine er sistemann ut som jubilant i år, men har fått litt forskudd på gavedryss med denne nancyjakka.
Også Trine er novemberbarn, men en sinnasau måtte hun bare få mens det var beitesesong!
Unge Johnny har passert den magiske grensen og poserer her i islenderen som ble overrakt i sommervarmen. Gratulerer så masse med dagen!
Søster har en stund igjen til milepælen, men bursdag var det åkkesom. Mariusgenseren ble sannelig både passende og svært så kledelig. Gratulerer med overstått og velkommen etter om en stund 🙂
Strikk & drikk
På jobb er vi ganske mange strikkeglade etter hvert, og vi har nå laget vår egen lille gruppe: Uninett Strikk & Drikk. Man kan jo strikke & drikke te i lunsjen, for eksempel. Mitt håp er at vi skal få til en og annen sosial happening også på fritiden. Og ikke minst er dette glimrende muligheter til å lære av hverandre, utveksle ideer (og restegarn?), tips & triks. Artig gjeng!
Vi toppa’n igjen
Én topptur i ferien var ikke nok, vettu. Det er en smule pinlig å innrømme det, men jeg har faktisk aldri før vært på Spillumsfjellet (heller) og det måtte vi gjøre noe med.
Trine ble engasjert som kjentmann og guide og stilte villig opp! Margrete og Tobias var spreke turkamerater i dag og Lukas fikk følge av vakre Skygge. Turen er relativt kort, men skikkelig bråbratt, 440 meter opp på knappe to kilometer.
Utsikten er fantastisk der oppe fra, artig å se Namsos fra dette perspektivet også.
På toppen smakte det godt med litt søtsaker og drikke. Og været var (som vanlig) helt toppers! Hundene måtte nøye seg med vann; neste gang må jeg huske godbiter altså.
Vi kunne se helt til Vikan, men litt vanskelig å få øye på hytta …
Selvsagt har vi notert oss i boka, det kan kanskje bli en stund til neste gang.
Denne masta er godt synlig fra langan-lei. Kanskje ikke så vakker, men det er jo et landemerke og artig å ha vært der. Takk for turen, sprekinger! Vi må gjøre mer sånn 🙂
Avsløringer – hva jeg gjorde i ledige stunder
Jeg tar sjansen i disse ferietider på å vise frem gavestrikkeriene som jeg har holdt på med tidlig i sommer. Johnny og Katrine fyller begge 50 i år og får hver sitt strikkeplagg. I tillegg fikk søster en genser som hun har ønsket seg til bursdagen sin. Som vanlig klarer ikke jeg å holde på hemmeligheter, så overrekkelsene av 50-årsgavene gjøres når jeg treffer mottakerne.
Johnny får altså en Islender som forhåpentligvis kan bli en god fiske- og båtturgenser. Denne har vært på reise, mye ble strikket i Ny-Ålesund.
Nå ønsker jeg selvfølgelig at plaggene blir flittig (opp)brukt og kanskje jeg kan få bilder av dem in action også?
Hans vakre hustru Katrine kan få slenge på seg en Nancy-jakke i alpakka, den kan være god både sommer og vinter tror jeg.
Mesteparten av denne ble til i bilen til og fra hytta, resten er strikket på Solfang.
Lillesøster fikk denne Mariusgenseren som er strikket etter oppskrift i Norske Ikoner. Den er etter min mening en fin og litt nostalgisk variant av Mariusgenseren – med båthals – og jeg håper den skal bli god å finne en kjølig dag! Også denne har reisehistorie, den ble nemlig hovedsaklig til på Santorini 🙂 Marius- og Islendergenseren er begge strikket i Karisma.
Merkelapper er sydd på, men folk står selvsagt fritt til å ta dem av om de ønsker det!
Tirsdagsklubben
Vi har hatt et svært vellykket treff i tirsdags- (eller torsdags-)klubben igjen, denne gangen var det Katrine som inviterte til innvielse av nytt (rålekkert!)kjøkken og kokkekunster av ypperste kvalitet.
Søster stilte med kjøretøy og vi måtte jo skjekke ut den tøffe Esla’n! Litt utfordrende å transportere alle fire i den kanskje?
En god del av kveldens underholdning var det Didrik som sørget for, han er sammen med sin mamma en kort periode nå før han skal flytte til ny familie og reise helt til Australia! Som valper flest var han full av rampestreker – og etter hvert vin …
Takk for en artig kveld, jenter! Som vanlig rakk vi vel ikke gjennom all skravlinga og må sikkert ta en reprise 🙂
To gode venner
Ida Sofie er veldig glad i Lukas. Og jeg tror jammen Lukas er veldig glad i Ida også. De dilter i beina på hverandre støtt og stadig når de treffes. Sist vi var på hytta ei langhelg var det ekstra mange gjøremål.
Ida kastet pinne til Lukas og var litt frustrert for at han ikke var like oppmerksom hele tiden. Fredrik sa til Ida: “Du må snakk te’n da“. Dermed ropte Ida: “Voff-voff!”
