I 1989 ble det oppdaget en ny komet. Knut B. Aarseth er mammas fetter, så vi har en vaskeekte astronom i familien (i tillegg til Tobias) og et himmellegeme som bærer hans navn raser avgårde der oppe. Den blir aldri mer å se for oss på denne kloden, det gir litt weird perspektiv på ting.
Kometen Aarseth-Brewington 1989w1 (bilde fra Universidad Nacional Autónoma de México)Bilde fra avisa Møre (http://www.mre.no/4682509.o2.html)
Nå på høsten er stjernehimmelen helt ubeskrivelig vakker – så lenge det er skyfritt. På hytta er det heller ikke så mye lys rundt som forstyrrer, og jeg har så lyst å få tatt bilder av stjernene. Ikke er jeg proff, ikke er kameraet mitt tilnærmet proft og ikke kan jeg masse lure triks. Men med litt tålmodighet og prøving og feiling bør det vel være mulig, tenker jeg. I 2004 tok jeg bildet under her som viser Månen, Mars og Venus. Jeg har sett Saturn i stjernekikkert, med ringer og greier. Men skulle det være en eller annen ny lysende prikk der oppe, så er det helt sikkert ikke jeg som oppdager den.
Sannelig, nå er visst strikking blitt mote igjen. Jeg visste vel egentlig ikke at det var gått av moten noen gang, for jeg har alltid strikket jeg. Bortsett fra det siste året, da.
Som du ser; jeg er i godt selskap som strikker (bilde fra VG)
Den festlige armen min har jo satt en stopper for sånt en stund. Men nå er jeg i mål, tror jeg. Siste besøk hos fysakken denne uka, to uker ferie og deretter full speed ahead! Nå pakker jeg sammen ting og tang for lang høstferie på hytta. Med levende lys, kos med hunden, late dager ute og inne og ikke minst trendy strikking.
Jeg har min egen kjøkkenskriver. Bruker folk egentlig det ordet lenger – vet unge folk i det hele tatt om det? Sondre er veldig interessert i å lage mat, førstemann til å møte opp når noe skal tilberedes og til å tilby seg å lage mat. Dagens ble spaghetti tagliatelle med kjøttsaus. Enkelt og greit og godt.
Sondre sjekker tagliatelle'n
kjøkkenskriver ( spøkef.) ektemann, barn som gjerne oppholder seg og hjelper til på kjøkkenet. Etym.: eg. ‘person som fører husholdningsregnskapet’
Norsk ordbok
Når jeg ser på bildet av kjøkkenet så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte; julegryteklutene henger der som den naturligste ting i verden og komfyren har virkelig sett bedre dager!
Og hvis noen andre (som jeg) husker Lille Grethe og Den lille kjøkkenskriver – her er den (fra 4:56). Jeg fikk sangen på hjernen etter Sondres kokkelering, så jeg må bare prøve å få den ut igjen. Jeg sang den faktisk selv som åtteåring under en eller annen tilstelning (sikkert på skolen) og var en slags liten Grete jeg også. Teksten sitter fortsatt som et skudd, gitt.
Det er liksom full action over alt med ulykker, drap, sågar gisseldrama her i lille Norge. De siste dagene synes jeg det har vært ekstremt mye, og jeg har tenkt mer enn én gang at det nesten er flaks at vi ikke er direkte berørt av disse hendelsene. Men noen ganger kommer dramatikken ganske nært likevel.
I den kraftige vinden vi har hatt de siste dagene ble det for mye for pappas flytebrygge på hytta, den slet seg rett og slett! Heldigvis var båten i trygg havn og heldigvis lot det seg gjøre å få midlertidig sikring. Jeg har ikke vært der ennå, så jeg vet ikke helt hvordan situasjonen er i øyeblikket – annet enn et glimt som ser noenlunde bra ut på overvåkingskameraet.
Flytebrygga ligger der den skal, sjøen er fortsatt ganske krapp
Sent i går kveld kom det melding om brann på Stokkhaugen. Den gamle låven på gården sto i full fyr, og det var faktisk ganske alvorlig med evakuering og greier. Låven har aldri vært låve for meg, gjennom hele barndommen husker jeg den som verkstedbygning. Men den har alltid vært et slags monument, et sted vi passerte daglig for å komme hjem, komme oss til snarveien gjennom skogen, et landemerke for å forklare veien hjem til oss som bodde alene i skogen.
Brann på Stokkan gård. Låven kommer vel bort nå...? (foto: Adresseavisen)
Heldigvis ingen personskader denne gangen – verken på Vikan eller Stokkan. Så får vi krysse fingre for at det blir flest vanlige dager fremover.
Sånn så skjermen på telefonen min ut i ettermiddag – alt er speilvendt! Bilder, tekst, tegn og funksjoner er helt og holdent snudd motsatt vei. Alle tastene virker som de skal, bortsett fra styrespaken som styrer motsatt. Det vil si; tastene virker der teksten skulle ha stått, ikke der den står nå. Jeg finner (ved hjelp av Google) mange som har hatt samme problemet på denne telefonen (Sony Ericsson K810i) men ingen som forteller hvilken magisk tastekombinasjon jeg må ha utført for at den skal bli sånn.
Vanesak kanskje? Litt tungvint må jeg innrømme…
Jeg har opplevd dette et par ganger før, og den har blitt frisk igjen ved en reboot. Noen antyder at det er en softwarefeil, og at det skjer av seg selv. Denne gangen skal jeg beholde den slik uten å slå den av og på en stund for å se om det bare går seg til av seg selv. Men jeg er aldri så lite puzzled – hvordan eller hvorfor skjer dette? Jeg kan sikkert takke meg selv, jeg som er den siste i verden med så gammeldags telefon. Til og med ungene fniser av meg.
Noen dager føles sånn. Startskuddet går, og det er leeenge til målet er i sikte. I dag var det tungt å stå opp, det var mørkt, vindete og fryktelig tidlig (egentlig vanlig tid, men det føltes alt for tidlig). Arbeidsdagen gikk i ett, ingen tid til å trekke pusten og tenke gjennom ting man burde sette seg inn i. Nye småting hele tiden – morsomme, javisst – og alle planene om å ta én ting (grundig) i gangen gikk stort sett i vasken. Hvor blir egentlig timene av på en sånn dag?
Hjemover i full fart (ikke helt full, selvsagt – man husker fartsbøter i lang tid) og oppmøte ved kjøkkenbenken. I dag ble det en kjapp (og god!) omelett til meg og gutta. Dagens langtur med Lukas måtte gjøres unna litt tidligere enn vanlig sånn at vi fikk gå i dagslys. En god liten time med enda mer maratonfølelse – det skal jo helst være litt tempo for at han skal bli noenlunde fornøyd, og det ble han! Vi gikk en tur rundt Stavsjøen, og det ble nesten tilløp til bading – hunden har funnet ut at det er litt morsomt med vann!
Hmm, en liten høstdukkert i Stavsjøen kanskje?Sondre vil visst ikke bade – da tar jeg en dukkert alene!Se, jeg plasker!
Etterpå var det tid for hans middag. Lukas er ikke så kravstor, så det er ikke spesielt jobbigt å servere ham, heldigvis. Så var det tid for musikkskole for Sondre. Han må helt til byen, på 4SOUND, så det er en drøy kveldstur det også. I dag fikk jeg være med inn og hilse på læreren og se hvordan undervisningen foregår, det var gøy. Spesielt gøy når læreren kommenterte at “det er en talentfull gitarist, det der”.
Sondre improviserer sammen med læreren sin
Vel hjemme ventet besøk av farmor som kom med is – det var greit med en sukkerbombe etter all farten. Et par omganger med vaskemaskin og oppvaskmaskin, og en stor omgang med “dette kan vente til i morgen” – og der fant jeg sofaen! Akkurat i tide til å høre gjengen rundt meg gjespe og mumle “god natt”. Og det var vel målgang for dagen i dag. Fire slike til, og jeg har ferie. F E R I E !
Gjettekonkurranse: Tror du jeg gleder meg til ferie?
I dag fikk vi gledelig overraskelsesbesøk på hytta av Kaisa og hennes matmor og -far. Det begynner å bli lenge siden sist vi møttes, så vi var litt spent på hvordan hundene ville oppføre seg sammen nå som ungdomstiden har satt inn. Det gikk jo kjempefint, de lekte og løp og hadde det aldeles strålende i det nydelige været. Et par kjappe avstikkere opp mot Utsikten måtte de selvsagt prøve seg på, men det gikk da greit å lokke dem tilbake etter hvert. Kaisa har blitt en nydelig liten dame. Det er jammen kjekt at vi kan holde kontakten når vi er på disse trakter så ofte som vi er.
Kaisa får omvisning i hundehusetSkal vi ta en tur opp i skogen, kanskje?Søskenkos på verandaenFine hunder!Skal vi leke litt mer?
Det kunne vært verre, men det burde jo ikke vært så ille heller. Blålys i bakruta er ikke noe gøy, og aller minst når det raskt går opp for oss at det er oss de blinker for. Det var bare å svinge til side, gitt. Gjennomsnittsmåling gjennom en mikroskopisk 60-sone (i grei avstand til bilen foran som vi i grunnen bare hang på) og dermed var vi 4200 kroner fattigere. F*** óg!
Sondre og Tobias spiller ZZ Top sin Tush – på hytta i april (før noen av dem hadde begynt på musikkskolen). Jeg synes de er ganske flinke, og de er enda flinkere nå! Jeg skal jammen prøve å få til flere filmsnutter, litt morsomt det.
