Tingenes tilstand

Kontrollen på sykehuset gikk fint, selv om jeg ikke er så bra som jeg skulle ønske. Det positive er at operasjonen har fungert som den skulle, og smertene i ryggen er nå bare sårhet og grosmerter.

Men så var det disse sitteproblemene da. De var egentlig ikke så forandret, og jeg er ganske frustrert og lei av å ha vondt. Doktor Rygg syntes også dette var bekymringsverdig, så han bestilte sporenstreks en time for meg til Doktor Halebein. Jeg fikk time allerede to dager etter, med nye røntgenbilder og en litt mer retningsbestemt undersøkelse av dette problemet. Jeg har ennå ikke hentet de nye røntgenbildene, får vise frem dem senere.

Men nå svever jeg nesten på skyer! Doktor Halebein kunne nemlig straks konstatere at halebeinet mitt er brukket, det er løst, til og med på to plasser. Og det neste han sa var at han skulle fikse det. Jeg skal bli helt bra!

Halebeinet henger og dingler, eksperten kunne både se og kjenne det

Smerter i halebeinet heter koksygodyni på fint. Jeg fikk en kortisonsprøyte rett i det ene løse leddet først. Dette skal gi en langstids-smertestillende effekt. Dersom det etter hvert blir samme smerter som før, så er det et par lure triks til i ermet til denne doktoren. Og i verste/beste fall vil han operere bort den løse halen. Dette heter koksygektomi. Det er ifølge legen en grei operasjon. Kanskje omtrent som å fjerne en blindtarm som er laget av bein?

Det vil nok ta litt tid ennå, men hva er vel et par måneder eller et halvår nå, når jeg skal bli kvitt smertene? Jeg kunne gjort ganske mye for å slippe en dag med smerter, og nå skal dette bli mitt nye liv. Nå skal jeg klare å jobbe for fullt ettersom målet er i sikte. Jeg er helt euforisk! 😀

Nedtellingstanker

Jeg teller dager. Og gruer meg litt. Nesten mest av alt gruer jeg til å være borte fra Lukas en hel uke, for han får nok ikke komme på sykehusbesøk. Derfor koser vi oss litt ekstra mens vi har alenetid sammen om dagene.

Lukas har lagt beslag på kosekroken i sofaen

Selv om jeg gruer, så ser jeg frem til å bli bra i ryggen, ikke minst få til å sitte igjen. Det skal bli bra kjekt! Fem dager. De går sikkert fort.

Pre-pol

Ikke forberedelse til helgehandel på polet, nei. Men preoperativ poliklinikk. Der har jeg vært i dag, på en skikkelig guida-tur som forberedelse til ryggoperasjonen. Blod- og urinprøver er  sjekket og funnet i orden, så jeg er kjemisk frisk som en fisk. Jeg hadde møte med operatøren, altså min lege. Han sjekket tingenes tilstand en gang til, og var i grunnen fornøyd med en (for ham) kjent diagnose og prosedyre. Jeg traff også anestesilegen og en fysioterapeut. Sykepleieren som var dagens guide tok meg med på en omvisning på avdelingen der jeg blir innlagt, i tillegg til at det var skjemaer å fylle ut – papirmengde tilsvarende en hel liten regnskog. Åkkesom – litt beroligende, og litt skremmende – nå vet jeg litt mer. Bare ventetiden igjen. 19 dager ventetid.
rygg-mrHøres jeg sprø ut hvis jeg spør om å få bilder fra operasjonen tro? Hadde jo vært litt kult å se hva som faktisk blir gjort.
Save

Med liten skrift

Jeg kan ikke legge skjul på at jeg er frustrert for tiden. Jeg blir absolutt ikke bedre i ryggen. Dagene starter som regel ganske okei etter en natts hvile, men så snart jeg begynner å gjøre noe har jeg tapt – igjen. Verst er det hvis jeg må kjøre bil, tur/retur jobb er nok til å ødelegge den ettermiddagen. Eller en dag som medfører sitting; det går bra i noen minutter, men så er det bare sideleie som hjelper igjen.

NAV er ivrige på sine formaliteter. Nå har jeg fått innkalling til et møte som har som formål å motivere meg til å komme tilbake i arbeid. Skjønner de ikke at jeg vil tilbake i full jobb? Skjønner de ikke at det ikke er min eller arbeidsgivers feil at det ikke går? Skjønner de ikke at det eneste som nå kan hjelpe meg er den fordømte operasjonen som jeg venter og venter på? NAV sendte meg også tilbud om opphold på en rehabiliteringsinstitusjon, med tilbud om blant annet psykolog for å motivere meg til å ønske å jobbe. Falleri, hvor lite de skjønner!

Fritt sykehusvalg høres så fint ut, tenk at vi kan velge behandling der køen er kortest. En kjapp sjekk innom der forteller meg at St. Olavs har den korteste ventetiden for min operasjon. Og hvis de hadde overholdt fristene der så skulle jeg få denne operasjonen i november. Jeg har snakket med ventelistekontoret, som kunne bekrefte at min dato er i november. Men samtidig presiserte damen der at de var veldig forsinket og at jeg neppe kunne regne med operasjon på denne siden av nyttår. Hva er venteliste og garanti verdt da? Og så oppdaget jeg det som står med liten skrift på frittsykehusvalg.no – godt skjult bak en i-knapp. Den “korte” ventetiden gjelder bare operasjon ved nevrokirurgisk avdeling. Ortopedisk avdeling har en helt annen garantert ventetid. Gjett hvilken avdeling jeg har fått henvisning og plass på ventelisten til?

Fritt sykehusvalg sin nettside
... noe står med liten (eller skjult) skrift gitt

Jeg vet ikke hva jeg skal tro på lenger. Hvis NAV har lyst å foreta seg noe, så foreslår jeg at de kontakter sykehuset og får dem til å overholde fristen for operasjon. Og at de slutter å mase om å motivere meg – jeg er da for søttan ikke borte fra jobben fordi jeg vil det!

Litt mer ryggprat

Normal, rett ryggsøyle
Min litt venstrevridde ryggsøyle

Røntgenbildene jeg tok i april har nå blitt til bilde-bilder. Den skjevheten som legen beskriver er sannelig ikke stor (venstrekonveks lumbal scoliose) men når jeg vet det, så ser jeg jo at den er der. Bildet er tatt forfra, altså er min høyre side til venstre på bildet. Utglidningen på 9mm, derimot, den er ganske lett å få øye på:

Bilde av en normal rygg – halebeinet nederst, deretter L5, L4 og L3
Min rygg – litt mer svai, men ganske klar feilstilling og fremoverglidning på L5

Legebesøk neste mandag, jeg er ganske spent på hva som skjer.

Litt skremt, ja

Jeg har igjen fått muligheten til å benytte arbeidsgivers helseforsikring, denne gangen for ryggproblemene mine. Den første tilbakemeldingen jeg fikk etter røntgen var:

Venstrekonveks lumbal scoliose med toppunkt over midtre avsnitt. Glidning forover av virvelcorpus L5 i forhold til os sacrum i bakkant utmålt til 9 mm. Buespalter i pars intraartikularis i L5. Spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum

menneskespråk betyr diagnosen at jeg har en utglidning av en av virvlene i ryggen på 9 mm, i tillegg til at det er tretthetsbrudd i denne virvelen. Dette bruddet kan bli verre, så det er helt klart ikke å anbefale å ramle på rumpa flere ganger. Jeg må også være forsiktig med å bære tungt. Jeg kan fortsatt gå, selvsagt. Jeg må bare vokte mine skritt. Og så er halebeinet mitt altså brukket.

Operasjon i ryggen høres skummelt ut

Helseforsikringen lover rask behandling, men selv om jeg kom raskt til lege, så var det ikke spesielt likefrem å få gjort noe med dette. Behandlingen er en operasjon som skal stabilisere disse to skivene, men det utføres visst ikke hvorsomhelst, og det drøyer litt med flere svar fra forsikringsselskapet. Kan hende må jeg denne gangen bare stille meg pent i kø og vente på plass i vårt offentlige system. Det går bra det altså. Jeg vil bare bli bra. Jeg er i grunnen litt skremt ja. Det er ikke noe gøy å gå rundt med brukket rygg.

Spondylolyse med spondylolistese

Etter seks måneder med vondt halebein (eller omkringliggende herligheter) har jeg nå nesten fått en diagnose. I det minste har jeg kommet inn i systemet og skal til videre utredning. Det er ikke så enkelt å tyde de flotte doktor-ordene, og ikke står det hokus-pokus-sånn-blir-du-bra i brevet jeg har fått (et ganske langt og innholdsrikt brev, egentlig). Halebeinet mitt er sannsynligvis brukket. Jeg har en imidlertid også spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum som jeg etter litt googling egentlig ikke blir helt klok på.  Det skal bli spennende å se hva neste ledd i den medisinske næringskjeden greier å hjelpe meg med.

Skaden sitter i bekkenet pluss litt høyere i ryggen enn halebeinet

Intet nytt er godt nytt

Jeg er litt tom for tiden. Det er ikke det at det skjer lite, tvert imot. Våren er her, det blir en etterlengtet tur til hytta, flytte- og pusse opp-planer går sin gang. Men mest av alt bruker jeg nå tiden på å bli bra i halen min. Lukas er flink til å holde meg med selskap og da har jeg egentlig ingenting å klage på. Men jeg ville bare si det, i tilfelle noen lurer – jeg er her altså. Jeg har bare litt bloggtørke eller bloggvegring for tiden. I’ll be back!

Lukas holder meg med selskap – aldri mer enn en halvmeter unna!

PS – bildet er tatt med den nye linsa mi, Canon EF 50mm f/1.4 USM, den gleder jeg meg til å utforske litt mer. En herlig portrettskarphet, ikke sant? Det vises dessuten godt at Lukas trenger en aldri så liten tur til nappedama!

Enkle gleder

I dag fikk jeg et nytt par sokker. Snille Kolla har vært i New York, på min favorittbutikk Bubba Gump Shrimp Company og shoppet bygaver. Og litt bestillingsvarer, da. Men det er ganske utrolig hvor glad man kan bli for et par sokker. Jeg er sykmeldt noen dager mens jeg venter på å bli bra i halebeinet mitt. Og de myke, tøffe – og ikke minst bereiste! – sokkene varmer føttene mine. Jeg kan ikke noe for det; jeg bare trekke på smilebåndet av dem, som jeg også gjør hver gang jeg ser eller tenker på Forrest Gump.

Fiiine go'sokker

Livet på silkepute

.. eller en doring. Etter nok et legebesøk har jeg fått konstatert at halebeinet mitt er løst, og ute av stilling. Det vil si at legen kunne logre med halen min (au!) og at den svinger mot venstre. Jeg må belage meg på litt lenger helingstid enn først antatt (kanskje enda et halvt år) og jakten på en god sittepute ble intensivert. Hos Luhma Care fant jeg akkurat det jeg var ute etter, og en epost til dem ble besvart i løpet av åtte (!) minutter. To dager senere lå den i posten, og nå kan jeg sitte uten å grue meg så innmari til å reise meg opp igjen.

Min nye hverdagskompis. Det er trekk over hele ringen, altså!

Puta er med i bilen, på jobb og ved matbordet. Hunden har allerede prøveligget den (god, men litt liten) og jeg er strålende fornøyd. Tenk så lite det skal til for å bedre en trasig situasjon noen ganger.