… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Denne fredagsmorgenen våknet vi til nysnø. TVen har takket for seg i løpet av natta – det vil si; parabolantenna var vel blåst ut av stilling eller noe sånt. Det er stille, veldig stille, i huset etter at alle dro på jobb og skole. Lukas og jeg har benket oss i sofaen med en kopp te, lesestoff og det gode ullteppet. Og dette koselige adventsvinduet. Med ekte snø på vindussprossene. Det er i grunnen ikke så aller verst med vinter når den er sånn.
Jeg laget meg litt frokost i dag. Ting går ikke så fort, så det ble et par spaserturer mellom stue og kjøkken før jeg skulle spise. Og dette er synet som møtte meg da jeg skulle kose meg med mine skiver med ost, skinke og salat…
Jeg tror denne saken er på det nærmeste oppklart. Jeg tror også det kan konkluderes med at Lukas ikke liker salat.
… er å komme hjem! Nå er jeg installert i sofakroken, med tv og pc, piller og drikke. Jeg har til og med fått dusje, hvilken salighet! 🙂 Nå skal jeg kose meg med Lukas den nærmeste tiden, han skjønner ikke helt hvorfor vi ikke kan løpe ut og leke i snøen tror jeg…
Jeg antar jeg nå kvalifiserer for medlemskap i metall i kroppen-klubben. Sånn ser ryggen min ut heretter:
Jeg teller dager. Og gruer meg litt. Nesten mest av alt gruer jeg til å være borte fra Lukas en hel uke, for han får nok ikke komme på sykehusbesøk. Derfor koser vi oss litt ekstra mens vi har alenetid sammen om dagene.
Selv om jeg gruer, så ser jeg frem til å bli bra i ryggen, ikke minst få til å sitte igjen. Det skal bli bra kjekt! Fem dager. De går sikkert fort.
Det er utrolig fint ute nå om dagen. Etter at frosten meldte seg ser verden ut som den forbereder seg på å gå i dvale. Det er et privilegium å ha tid til å rusle ute og se seg rundt midt på dagen, når nesten alle andre er på jobb. Lukas synes det er glimrende med løping i Kubakkan. Der holder naturen pusten, akkurat som jeg selv gjør – når våren kommer skal vi blomstre igjen!
Lukas er ikke helt fornøyd med tempoet på turene, han synes nok jeg er ganske treg. Men bare vent – vi skal nok ta det igjen!
I dag var den første dagen med skikkelig glatt føre. Nattefrost og hvitt rim på bakken. Luftetur med hunden ble gjennomført med hjertet i halsen, for jeg har ikke spesielt lyst å ramle. Stakkars Lukas hadde noen skrenser selv, uvant for ham også at det er glatt. Men han elsker snø, så jeg regner med det blir basing og løping når den finner på å dukke opp.
Når frosten kommer blir jeg litt flirfull og tenker på teksten i “Alle fugler”. Da jeg var liten funderte jeg nemlig fælt på hva denne linjen egentlig betyr: Frost og snedig måtte fly. Hvordan kan snedig fly, tenkte jeg. Det er kanskje sånn med tekster man lærer før man kan lese.
Men det er ikke bare jeg som har slike tekstopplevelser. Sjekk denne nettsida som viser eksempler på Mondegreens. Favoritten er selvsagt:
The ants are my friends, they’re blowing in the wind.
Actual lyric: The answer, my friend, is blowing in the wind.
(Bob Dylan)
Jajamennsann.
Vi stappet unger, besteforeldre, bikkje og kjølebag i bilen, og satte snuten mot Söta Brors rike. Denne helgen har vi besøkt Uninetthytta i Åre og kombinert med shopping av fläsk, knask og läsk. Masse snavvel og mat, godt fra Systemet og mye sjokolade, for å være litt mer spesifikk. Og så enda litt til.
Det var helt greit å besøke hytta selv utenfor skisesongen. Vi tok en tur til svømmeanlegget på Holiday Club, ganske okei å få bade men ingen ble spesielt imponert av fasilitetene der. Dyrt var det også – vi satser på Pirbadet her hjemme for fremtiden tenker jeg. Men å slappe av sammen på et helt annet sted enn hjemme har vært deilig terapi.
Mamma og pappa dro hjem på lørdag formiddag, mens vi inntok bassenget. Lukas har fått løpe masse, men hadde litt trøbbel med å finne seg til rette. Guttene har fått velfortjente belønninger i form av mer ja enn nei, for godt jobba på skolen og hjemme. Det mangler vanligvis ikke ønsker, og her i Utlandet fant de ett og annet det var verdt å ha med hjem, syntes de.
Tre netter borte var minst én for mye for min del, hjemlengselen meldte seg kjappere enn jeg trodde. Ikke minst savnet jeg senga mi. Men vi er likevel enige om at det var en fin tur, og Åre skal ikke se helt bort fra nye besøk!
Været var fabelaktig, spesielt på lørdag. Vi spaserte en tur på stranden (Lukas og jeg) mens gutta var på polkagris- og energidrikkshopping. Fire-fem plussgrader og regn var ypperlig til hjemturen på søndag, da slapp vi i alle fall glatte veier.
Lukas viser frem tyggebeinet sitt. Tenk, han la seg til rette på denne måten selv, med beinet oppå labbene sine. Sikkert for at vi skulle se det helt tydelig.
Jeg bruker å ha et vannglass stående på nattbordet. For en stund siden stusset jeg på at glasset var flyttet eller tomt når jeg visste at jeg ikke hadde vært i nærheten av det. Og en morgen fikk jeg se hvorfor. Hvem andre enn Lukas hadde funnet en ny og kjekk måte å drikke vann på…
Dette har tydeligvis blitt litt av en vane for hunden, han leter etter glasset hvis det ikke er der. Nå må jeg sette glasset utenfor hans rekkevidde så lenge jeg selv bruker det. Når jeg er ferdig og kan avse resten, så setter jeg glasset tilbake. Såpass til service kan jo hunden få. Syns jeg.
Det er ikke så morsomt å være sykmeldt, miste aktiviteter på jobb, ha vondt. Men så finnes det et lyspunkt og en ganske stor fordel likevel. Uansett hva jeg gjør (eller ikke gjør) så er Lukas trofast ved min side. Han kryper inntil meg i sofaen, hører på at jeg klager uten å bli lei. Og han setter pris på mine spede forsøk på trim når han får bli med å gå turer. En god og gjensidig fordel, altså.
Jeg har nettopp laget et par nye fotobøker, en av dem var en bok om Lukas. En slags hyllest til min lille terapeut. Boka inneholder bare bilder av Lukas, helt fra han var bitteliten valp og frem til i høst.
Fotoboka er laget med Japan Photo sin software, ganske grei å bruke og med mange flotte redigeringsmuligheter. Anbefales! (Finnes både for Win, Linux og Mac)