På samme måte som i fjor oppsummerer jeg også 2010 slik Facebook sin applikasjon my year in status ser det.
Category: venner
Hvordan har du det?
Sånn egentlig? Når vi spør noen om dette – vil vi egentlig vite svaret? Svarer vi ikke som regel “bra” og går videre? Eller forventer dette svaret fra andre?
Jeg tror de fleste har en medaljebakside, ett og annet som ikke er så bra som en skinnende fasade eller et glitrende ytre viser. Kanskje det er disse egentlighetene som gjør at vi trenger venner. Og en fantastisk familie. Venner og familie gir mening og støtte gjennom alle store og små slag. Det er et kjempeprivilegium å få støtte når det butter i mot. Jeg er kjempeheldig som har denne tryggheten. Jeg opplever både riper i lakken, skjeletter i skap og skjær i sjøen. Men jeg er ikke flink til å ta frem disse tingene når noen spør hvordan jeg har det. Så er det kanskje heller ikke så mange som spør hvordan jeg har det sånn egentlig. Da er det jammen godt å vite at de som betyr noe både vet, forstår og er der. Dette er årets takk til dere som betyr mest.
Vennskap er som en kopp sjokolade, den gjør deg varm tvers igjennom.Ukjent
En familie som holder sammen, er uovervinnelig.Bjørnstjerne Bjørnson
Årskavalkaden 2010
Som vanlig har året gått alt for fort. Men når jeg blar bakover i bloggen og gjennom årets bilder ser jeg at det har vært innholdsrikt nok, selv om begivenhetene har vært lite oppsiktsvekkende. Stikkord for året er familien min. Kort oppsummert vil jeg si at 2010 har vært et godt år, uten de voldsomme hendelsene som tidvis preget fjoråret. Noen flere detaljer får du her:
 |
Jeg starter årets januar som fjorårets – med en nyhet om mamma. I år kunne vi juble med henne etter vellykket operasjon, avsluttet cellegiftbehandling og stadig bedre form. Tenk at håret var på vei tilbake! Det var kaldt ved begynnelsen av året, som det også var ved slutten av 2009. Det ga oss mye tid til å puste ut etter en travel innspurt på hyttebyggefronten. |
 |
Årets første hjerteknuser inntok familien i februar. Lukas kom til oss etter noen ukers venting. Han ble raskt både midtpunkt og gledesspreder og skapte herlig nytt liv i familien. En ukes vinterferie på hytta ble uventet trøblete da vannet frøs, men utrolig deilig likevel. Jeg passerte 15-årsmerket på jobb med mer å henge fingrene i enn noen gang. |
 |
Selv om det var tidlig å tro på det, så kom mars med løfter om vår. Det føltes som kroppen tinte i takt med naturen, og sannelig fikk vi rennende vann på hytta til påske. De siste dagene av påska var skikkelig varme, med liv i fjæra, bålbrenning og uteliv. |
 |
I april måtte jeg på nytt innse at armen min ikke var brukandes. Jeg startet med behandling hos kiropraktor og håpet det beste. Volleyballaget hadde kjempesuksess og vi begynte å ane muligheten for opprykk. Lukas startet på dressurkurs, spennende treningskvelder med en særdeles lærevillig elev. Vinteren kom tilbake for fullt, det ble mye snø en periode, til stor fortvilelse for alle som hadde skiftet til sommerdekk. |
 |
Ikke en gang mai kunne by på varme. Lengselen etter vår og sol begynte å bli merkbar. Med snøfall så sent som 10. mai var ikke lysten på sommerklær og småsko til nasjonaldagen så stor. Men 12. mai kom hjerteknuseren Ida Sofie til verden, Fredrik ble pappa, og det ble solskinn i massevis med sjarmtrollet i nærheten.Vi feiret ikke 17. mai i år, dagen ble brukt til å kjøre hjem etter en deilig langhelg på hytta.
Jeg ble sykmeldt. Jeg hadde fortsatt et håp om at ro ville gjøre armen min bedre. |
 |
Den store junibursdagen ble feiret som seg hør og bør. Hyttesesongen var for alvor i gang og jeg frydet meg over alt som vokste og grodde etter lang tid med leire, stein og nakent område. Lukas fikk hundehus. Vi deltok på vår aller første hundeutstilling, og Lukas vant førstepremie og Best i Rasen – snakk om stolt hundemamma. I slutten av måneden fikk vi omsider et hint av sommer med skikkelig varme, bading og tordenvær. |
 |
Den lenge etterlengtede byggetillatelsen kom endelig i juli. Nå kunne vi lage veranda og bod. Ting skjedde fort i månedsskiftet og jeg fikk operasjon av albuen min. På en måte gikk ferien i vasken, jeg ble sykmeldt i stedet. Men selv som rekonvalesent greide jeg å nyte ferieukene på hytta. Vi hadde masse besøk, ikke minst under Vikanfestivalen som også i år ble en stor suksess. Stadig mer ferdigstilling av hytta – rekkverket på hemsen ble bygget og malt. Og drøyt halve verandaen var ferdig på et blunk.Mamma ble ferdig med giftbehandlingen med herceptin, en herlig milepæl og lysere fremtid når hun nå skulle slippe de hyppige turene til sykehuset |
 |
Resten av verandaen på hytta ble bygget i august, og livet var bare godt. Til skolestart kom sommervarmen for alvor, med bading hver ettermiddag. Lille Ida ble døpt i Namsos, og vi feiret 11 års bryllupsdag samme helg. Tobias og Sondre begynte på musikkskolen. Margrete var ferdig i forsvaret og flyttet (så smått) hjemmefra. Det ble mange flotte turer i skogen med Lukas på denne tiden. |
 |
September førte med seg mye jobb, mange vennemøter og høstens første frostnatt! Allikevel var det værmessig en fantastisk fin måned med mye sol og varme. Jeg startet med behandling hos fysioterapeut, for full jobb ble plutselig merkbart. Jeg oppdaget at jeg ikke greide å spille volleyball, det var en skikkelig nedtur. Helgene på hytta var nydelige. |
 |
Årets høydepunkt for meg ble oktober og to uker ferie på hytta. Én av ukene var Lukas og jeg alene på hytta og vi koste oss så til de grader. Dette var den følelsen jeg hadde sett frem til gjennom alle uker, måneder og år med planlegging, bygging og arbeid. Jeg hadde mye ferie å ta igjen, det var et privilegium å få bruke litt av den nå. Mens vi var på hytta kom den første snøen. Boden ble bygd ferdig – nå gjenstår det bare maling. |
 |
November kom med kuldesjokk. Den kaldeste på 222 år i landsdelen. Dette er og blir årets lengste måned, en nødvendig transportetappe mot solsnu og lysere tider. Vi hadde én hyttehelg, mest for å stenge og gjøre alt vinterklart. |
 |
Første desember fikk mamma beskjeden om at det ikke fantes arvelighet i hennes kreftsykdom. Det var en skikkelig god nyhet både for henne og oss. Som alltid var det et styr å bli ferdig med alt til jul, men med ferie i sikte gikk det bra også i år. I skrivende stund er vi på hytta, året går mot slutten. Mesteparten av feiring er unnagjort, nå kan det godt bare bli 2011. |
Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2010. Måtte 2011 bli et godt, nytt år for oss alle!
Volleyballstatus
Dette hadde ikke jeg trodd før sesongen – med sjokkartet opprykk til 1. divisjon. Tenk at vi ikke ligger nederst! Ny kamp i morgen, uten de helt store ambisjonene 🙂
Volleyball igjen
Kveldens kamp var mot Sparebank 1 – et lag som er godt etablert i 1. divisjon (noe vi altså ikke er) etter at de vant alle kampene sine i 2. divisjon i fjor. Vi vant de to første settene, og dermed så det liksom så greit ut. Typisk oss tapte vi de to neste, og dermed ble det nok en fem-setts kamp. Det merkes på kondisen! Heldigvis dro vi seieren trygt i land, og det var utrolig morsomt! Du store min, det er artig å vinne. Vi er liksom litt gode innimellom 😀
Og så vil jeg skryte litt av den nye Ranheimshallen – den var virkelig veldig flott. Om det skulle være noe å sette fingeren på, så må det være at det var i varmeste laget der. Jeg tror temperaturen med hell kunne vært senket en grad eller to. Men du verden – et supert idrettsanlegg!
Kulturoverdose
Det er faktisk ikke så ofte vi er i byen, vi greier oss på en måte helt fint her ute på landet. Så når vi for en gangs skyld beveget oss i kultiverte områder fikk vi også med oss en hel masse på kort tid. Første stopp var nasjonalhelligdommen Nidarosdomen. En kollega og venn fikk sin brud, en fin vielse der vi var bakerste benk-tilskuere. En strykekvartett spilte under seremonien. Vakkert!
Vi hadde en liten time å slå ihjel før neste post på programmet, så vi tok turen på Nordre og en kaffe på Dromedar. Der kjøpte vi årets julekaffe som nå ligger nymalt og venter på oss. Det var masse folk i gatene og sannelig fikk vi også med oss en minikonsert med Madcon ute i kulden. Det var 18 minusgrader, så litt hopp og sprett til Glow, Freaky like me og Beggin’ var bare greit. Det var antagelig tenning av julegatene som var anledningen, vi ventet ikke lenge nok til å finne ut av det.
Vårt egentlige ærend i byen denne lørdagen var årets julebord. Det ble en behersket seanse for vår del. Men vi overvar en flott forestilling med Nordic Tenors og fråtset oss gjennom en velfylt julebuffet med alskens fristelser. Deretter var det også nok for oss. Vi tuslet oss hjemover – innom barnevakten for å hente hund og tvillinger – og inntok sofaen med hver vår velfortjente rødvin, fyr i peisen og en film på TV.
Så mange musikalske, kulinariske og sesongrelaterte kulturinntrykk kan man altså ramle innom i løpet av noen lørdagstimer. Påfyllet holder nok i flere måneder for oss.
I dag er det sesongpremiere i heimen på en av de absolutte favorittene innen julemat; pinnekjøtt. Bon appétit!
Jeg ønsker meg…
 Så fint det hadde vært å vite hva alle ønsker seg til jul! Da kunne jeg i ro og mak gjøre en innsats allerede nå uten å fly som en tulling siste uken før freden liksom skal senke seg. Kan alle publisere sine ønsker – please? Selv ønsker jeg meg lite stress, mye tid alene, med familie og venner, god søvn, lun peisvarme, mengder med hyttekos og masse fryd og fred. For de som tenker å putte noe i en pakke under treet med mitt navn på; her er en liten ønskeliste: Julienne-jern til å strimle grønnsaker med – det blir så stilig, dessuten gir det også mange grønnsaker litt kortere tilberedelsestid, for eksempel i en woklignende rett. Til hytta ønsker jeg oss en brødrister, en helt ordinær og enkel en for å riste brød. Jeg skulle også gjerne hatt noen nye dyner – skikkelige gode dundyner, men det er jo steindyrt. Et varmelaken i stedet, kanskje? |
 Som vanlig ønsker jeg meg bøker; jeg har fortsatt ikke lest Anne Holts Pengemannen og heller ikke hennes siste som er skrevet sammen med broren Even og heter Flimmer. Siri Lill Mannes sin 66° Nord kom ut i år og den har jeg lyst å lese. Liza Marklund har gitt ut tre bøker jeg ikke har lest: Den røde vargen (2003) |
 Jeg har også et litt sært ønske; det er nemlig to bøker jeg ikke er i stand til å finne igjen. Jeg lurer på om noen kan ha lånt dem av meg, og jeg vil veldig gjerne ha dem tilbake… Den ene er Henning Mankells Italienske sko. Den andre er Carl Frode Tillers Skråninga. Jeg ville bli veldig glad om disse bare på magisk vis dukket opp igjen. Ja, og så ønsker jeg meg fortsettelsen på Tiller-trilogien Innsirkling – bok # 2 er nylig kommet ut. Det er også et smykke jeg ønsker meg. Jeg har ikke greid å finne noe bilde av det ennå, men tvillingene har sett det, ta med dem på shopping hvis du vil kjøpe noe glitrende til meg. Og så ønsker jeg meg en mobiltelefon som virker – min fancy gamle har en styrespake som bare funker oppover, ikke nedover… |
Småstrikk
Jeg har strikket noe småtteri. Ja, for sokker til en nyfødt er virkelig bittesmått! Jeg trodde noe måtte være feil da første sokk var ferdig, men etter å ha sjekket mål og strikkefasthet og alt det der, så ser det ut som nyfødtføtter virkelig er så små. Så da håper jeg inderlig de kan varme tottelottene til lille O som skal komme snart. Det er Johanne og Morten som skal få en liten gutt om ikke lenge. De har verdens nydeligste blogg som gjenspeiler verdens varmeste hjerter. De har utrolig mange fantastiske bilder, en svært åpenhjertig fortellerstil og historier man bare må smelte av å lese om.
Jeg ønsker dere så utrolig masse lykke til med lillegutt. Og ikke minst ønsker jeg storesøster Emilie lykke til med lillebror – som jeg er sikker på hun kommer til å knuselske fra første stund!
… det er den eneste glede
Jeg hadde en lærerinne på skolen en gang som jeg ikke skal si noe særlig om, fordi jeg ikke har mye positivt å si om henne. Men hun lærte meg Arnulf Øverlands En Hustavle, og den har sittet spikret i alle år etterpå. Og det er jo ingen dum lærdom å ha med seg, sånn generelt.
I dag har Trine bursdag, gratulerer så masse med dagen! I helga ble jeg ferdig med anorakken jeg har sydd til henne, og det var kjempemorsomt at hun ble så glad for den. Den har sine skavanker med feil, skjevheter og mangler. Men den er i alle fall sydd med omtanke og gitt bort med glede, og jeg gjentar gjerne bedriften når den (forhåpentligvis) blir utslitt.
Det er sant at det er en sann glede å gjøre andre glade. Det er bare blitt så forferdelig vanskelig. Alle har alt. Eller de har ønsker som min økonomi eller tid ikke kan etterkomme. Så når jeg hører “sånn ønsker jeg meg” og vet at jeg kan gjøre noe med det, da er det godt å kunne slå til. Det var nemlig det Trine og søster sa en gang sist vinter, og nå har begge fått anorakker av meg. Artig, synes jeg.
En Hustavle
Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den at det var forsent
da du skjønte dette.Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav å klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.Arnulf Øverland, 1929
Neste år skal jeg sy mer. For eksempel en ny anorakk til meg selv. Den jeg har nå er nesten ikke lenger brukbar, men jeg har sydd på nye mansjetter på ermene, det hjelper nok en stund.
Back on track
Første arbeidsdag etter ferien ble (som ventet) FFF – Full Fart Forover. Ikke bare det; i tillegg til at jeg allerede før lunsj kunne konstatere full uke fikk jeg også beskjed om at jeg må bytte kontor – igjen. Romkabalen er et stadig tilbakevendende tema hos oss, og denne gangen flytter jeg inn på et tomannskontor. Jojo, det går sikkert fint det altså. Det kom bare litt brått på. Og jeg trives jo godt på roterommet mitt… Pingvinene må bare finne seg i å bli med på flyttelasset nok en gang.
Mandag betyr også volleyballtreningsdag, og endelig – endelig! – var jeg klar for å leke med ball igjen. Jeg har ikke vært med siden i april eller noe sånt, så det var ikke store prestasjonene jeg kunne oppvise. Men moro var det. Jeg vet ikke om jeg er like klar for spill i førstedivisjon, men det får vel stå sin prøve. Hvis jeg ikke kjenner meg helt ødelagt så kan det hende jeg tropper opp på onsdagstreningen også.