Nå har jeg klipt av meg håret. En dag kommer det sikkert et bilde av den korte frisyren, men jeg er (fortsatt) skrekkelig dårlig til å ta bilder av meg selv. Og Lukas har faktisk heller ikke blitt flinkere.
Kort og godt
Tag: hverdag
Mamma, du har bestilt rævva internett!
Så sier reklamen. Og så sa guttene her i huset også. Fiber i heimen har liksom ikke vært det helt super-store. Ikke så aller verst med kabel plugget rett i boksen, men aldeles jojo på trådløsnettet. Vi har tidvis skyldt på hverandre og antatt at “noen” spiller eller laster ned noe eller lager flaskehalser. Men da ingen kom på nett, nedlastingen ble målt til 20 Kbit/s (det er SAKTE), ja da tok vi affære og ringte leverandøren. Som også gjerne ville skylde på “noen” som spiller eller laster ned noe og lager flaskehalser… Men da måling på kabel faktisk viste hele 50 Mbit/s måtte til og med leverandøren innrømme at noe var fishy. Så han byttet ut hele trådløsmodulen i den artige veggboksen vår. Og vips! Trådløsettet var bortimot det vi betaler for – nemlig 10/10. Med ørlite bonusfart på toppen. Synd at den 50 Mbit/s var høyst forbigående, men sannelig greit å få levering for pengene (før vi skal flytte)!
Hverdagskost
Med det nye året kom også kampen for tilværelsen – den normale, altså. Det er utrolig hvor raskt man venner seg til å sove lenger om morgenen, til å spise godsaker dagen lang, til å slenge seg på sofaen i stedet for å gjøre pliktlignende ting. Hverdagen kommer alltid så brått på, synes jeg. Men det er ikke så dumt å komme seg i gjenge med rutiner og ordinære gjøremål heller. Det er jo det som får feriene til å glitre som forlokkende premier langt der fremme.
Jeg er på grønnsakskjøret for tiden. En kjapp surring av det jeg har lyst på til middag – namnam! I går ble det blomkål, brokkoli, løk og gulrøtter. I dag supplerte jeg med champignon, sellerirot, squash og kålrot. Kjempegodt, sunt, raskt å lage og mettende. Gutta fikk kyllingvinger de, jeg får for det meste ha sånn mat for meg selv 🙂
Lang og tro tjeneste
Hva er levetiden for en komfyr? Vi fikk en ny i hus i går. Turen til butikken var særdeles kjapp, vi var til og med så heldige å få grundig avslag på en returnert vare (som ikke var brukt – damen likte den bare ikke). Men jeg må si at behovskartleggingen har vært særdeles langtrukken. Ingen i heimen er spesielt opptatt rundt stekeovn og kokeplater hele tiden, men alle har nok observert at verktøyene ikke lenger var helt i toppklasse. Den gamle traveren har bodd her i nesten tjue år. Det får vi si var valuta for investeringen.
Vi endte med å kjøpe nesten samme ovn som den vi kjøpte til hytta for et år siden. Den har fungert utmerket, er i alle fall god nok for oss. Og så er det litt kjekt med en komfyr man kjenner litt fra før, liksom.
Hjemmelaget ferdigpizza
Pizza er populær mat hjemme hos oss. Men jeg kan ikke fordra noen av de ferdig[frossen]variantene som er å få kjøpt. I gamle dager brukte jeg å lage pizza fra bunnen av (haha!) og jeg har til og med i perioder bakt store mengder ferdige bunner som var enkle å ta frem og fylle med det man måtte ha lyst på. Kjapt og enkelt, og veldig greit at alle kan lage sin egen favorittpizza på den måten.
Nå (i moderne tid) har noen skjønt at jeg ikke er så glad i å lage deig og bake bunner, og jeg setter umåtelig stor pris på de ferdigkjevlede deigene som er å få kjøpt i ymse varianter. Det smaker ikke helt like godt som hjemmebakt, men den tiden det tar veier mer enn godt nok opp for akkurat det. Pizza kan bli hverdagsmiddag og den tar ikke lenger tid å lage enn en guffen frossenpizza. Genialt.
Back on track
Første arbeidsdag etter ferien ble (som ventet) FFF – Full Fart Forover. Ikke bare det; i tillegg til at jeg allerede før lunsj kunne konstatere full uke fikk jeg også beskjed om at jeg må bytte kontor – igjen. Romkabalen er et stadig tilbakevendende tema hos oss, og denne gangen flytter jeg inn på et tomannskontor. Jojo, det går sikkert fint det altså. Det kom bare litt brått på. Og jeg trives jo godt på roterommet mitt… Pingvinene må bare finne seg i å bli med på flyttelasset nok en gang.
Mandag betyr også volleyballtreningsdag, og endelig – endelig! – var jeg klar for å leke med ball igjen. Jeg har ikke vært med siden i april eller noe sånt, så det var ikke store prestasjonene jeg kunne oppvise. Men moro var det. Jeg vet ikke om jeg er like klar for spill i førstedivisjon, men det får vel stå sin prøve. Hvis jeg ikke kjenner meg helt ødelagt så kan det hende jeg tropper opp på onsdagstreningen også.
Hverdagsdramatikk
Det er liksom full action over alt med ulykker, drap, sågar gisseldrama her i lille Norge. De siste dagene synes jeg det har vært ekstremt mye, og jeg har tenkt mer enn én gang at det nesten er flaks at vi ikke er direkte berørt av disse hendelsene. Men noen ganger kommer dramatikken ganske nært likevel.
I den kraftige vinden vi har hatt de siste dagene ble det for mye for pappas flytebrygge på hytta, den slet seg rett og slett! Heldigvis var båten i trygg havn og heldigvis lot det seg gjøre å få midlertidig sikring. Jeg har ikke vært der ennå, så jeg vet ikke helt hvordan situasjonen er i øyeblikket – annet enn et glimt som ser noenlunde bra ut på overvåkingskameraet.
Sent i går kveld kom det melding om brann på Stokkhaugen. Den gamle låven på gården sto i full fyr, og det var faktisk ganske alvorlig med evakuering og greier. Låven har aldri vært låve for meg, gjennom hele barndommen husker jeg den som verkstedbygning. Men den har alltid vært et slags monument, et sted vi passerte daglig for å komme hjem, komme oss til snarveien gjennom skogen, et landemerke for å forklare veien hjem til oss som bodde alene i skogen.
Heldigvis ingen personskader denne gangen – verken på Vikan eller Stokkan. Så får vi krysse fingre for at det blir flest vanlige dager fremover.
Sokkeparing
Med ujevne mellomrom er det paringstid i heimen. Det har vært veldig ujevnt det siste året, minst. Jeg har mer eller mindre gitt opp i perioder, med fire-fem andre sokkebrukere i familien som bare regner med at det alltid ligger par i riktig skuff, men som sjelden gjør noen stor innsats for saken selv. I helga fikk jeg nok. Den store røde baljen med enklinger ble plukket frem. Jeg har paret firehundretusen par sokker, vi har nok sokker til ungene blir pensjonister. Nye regler er innført, de er som følger:
- sokker som ikke er i par blir ikke vasket
- sokker som befinner seg enkeltvis hvor som helst annet enn i skittentøykurven blir kastet
- hvis noen kjøper nye sokker det kommende året skal de betale meg samme sum som prisen på sokkene
Fortsatt har jeg fjortentusen (eller deromkring) enklinger som venter på siste oppsamlingsheat fra vaskemaskinen, men den siste regelen er at resten deretter blir kastet.
Uadressert reklame uønsket
Jeg vil ikke – VIL IKKE – ha reklame i postkassen. På lokket står det en lapp: “Uadressert reklame uønsket”. Jeg synes det er ganske grei tekst, ikke så vanskelig å forstå, er det vel? Jeg synes det er fullstendig unødvendig å bruke ressurser på å designe, trykke og distribuere masse glorete reklame som jeg må transportere fra postkassen til den blå søppeldunken, for deretter å måtte betale for at renovasjonsselskapet skal transportere papiret til sortering og resirkulering eller (ofte dessverre (tror jeg)) forbrenning eller destruering.
Av samme grunn (altså ønsket om å redusere ressurssløsing) har jeg sagt opp alle abonnement på aviser og magasiner, jeg har bedt banken slutte å sende meg brev på papir, jeg bruker e-faktura for de aller fleste regninger og lønnsslippen min får jeg elektronisk. Så hva er greia med at postbud, reklamebud og andre ikke greier å forstå hva “Uadressert reklame uønsket” betyr?
Javisst synes jeg det er morsomt noen ganger å bla i kataloger og brosjyrer. Men jeg må ikke, jeg trenger det ikke. Selv om jeg som forbruker lar meg påvirke av reklame, så er jeg også fullt ut i stand til å oppsøke produkter og produsenter når jeg avdekker et behov hos meg selv for ett eller annet jeg bare må kjøpe eller vite noe om.
Dobbelt glede og …
“Næææh, skal du få tvillinger? Det blir jo dobbelt så moro!” Ja, ikke sant? Forsåvidt et sant utsagn. Men den doble gleden er nok dobbel jobb også. Og på denne tiden er det akkurat like merkbart hvert eneste år. Det er dobbelt så mange skolebøker som skal ha trekk. Hvem sin jobb det er? Gjett da…
“Én er som ingen, to er som ti” har jeg også hørt. Hør-hør, alle ettbarnsforeldre – det er noe i det!
Tjuvrikset for en mamma uten spesiell interesse for å dandere papir rundt bøker i timevis er selvsagt å spre jobben over flere dager. Nå er jeg omtrent halvveis.Men hva gjør man ikke for sine håpefulle? Det kjennes veldig greit når jobben er gjort, guttene er glade og det påkrevde krysset kan settes på ukens gjøre hjemme-plan.