Vi har vært på jobbtur denne uka. En utflukt til vakre Røros med innlagt faglig påfyll, men mest av alt sosialt samvær og oppstart av feiringen av UNINETTs 20-årsjubileum. Som opptakt til feiringen hadde vi en (u)høytidelig konkurranse på Kverneng Gård. Der fikk vi prøve oss på både luftgeværskyting, lassokasting, øksekast og masse annet. Mitt lag endte opp i en heftig finale på mangemansski og vi gruseknuste all motstand og vant hele greia. Artig. Men det kjennes i armene ennå, to dager etterpå!
Her er laget under prøverunden i skigåing for fem… og så glade er vi når seieren er et faktum!
Superskilaget besto av Olav Isak, Tonje, Rune, Armaz og meg. Kanskje det lokale ølet vi fikk servert inneholdt noen styrkedråper? Det kostet noen krefter å kjempe seg gjennom skiløypa i finværet og godt øl var det i alle fall.
Forfriskninger i pausen
Takk for en artig happening, jeg gleder meg til neste allerede 🙂
Dette må ha vært tidenes beste pinse – én ekstra fridag med 17. mai på fredag og sol fra skyfri himmel i flere dager! Vi snudde nesa mot hytta så snart arbeidsdagen var unnagjort på torsdag og havnet midt i sommeren. Utrolig deilig. Vi har grillet, badet, kjørt båt, vært på fjelltur, vennebesøk og byturer. Det manglet i det hele tatt ingenting for å ha det som plommen i egget. Vi vendte hjemover tidlig i morges for å se til de stakkars plantene i drivhuset som har vært hjemme alene. Værmeldingen sier at varmen straks er over for denne gang, men nå har vi fått smaken på sommer og gleder oss bare enda mer til fortsettelsen. En bildeoppsummering får fortelle resten.
Lukas fikk et tøft skjerf som 17. mai-pynt17. mai-feiring med bløtkake og pavlova på verandaen på UtsiktenMor og alle gutta før avreise til Namsos og 17. mai-tog
På kvelden 17. mai kom Margrete og Mathias også på Solfang, det er en herlig følelse å ha alle ungene samlet 🙂 Og med skikkelig sommer var det ingen mangel på gjøremål for de unge.
Fredrik, Mathias og Sondre ut på toktBåtlivet er i gang… og badelivet! Margrete beroliger Lukas etter en dukkertGodværstur på fjellet – alle må skrive navnet sitt i boka i StyggdalenEn liten rast ved Svanavatnet etter den varme turen oppFredrik og Lukas bader i Svanavatnet, ikke veldig varmt …
Vel hjemme kunne jeg konstatere at det meste lever i drivhuset. Heggen er i full blomstring. Prestegårdsrosene har skudd og har overlevd trefellingen. Vinrankene har også masse skudd. Det er i det hele tatt skrekkelig mye grønt ute. Herlig!
Vi hadde en klubb på gamle Stokkhaugen. Dette var en svært eksklusiv klubb, må vite. Den bestod av hele tre medlemmer, og det var i grunnen alle ungene som bodde her den gangen. Det klingende navnet Raillaran var ikke helt tilfeldig valgt, men forklaringen er ikke like åpenbar i dag som vi syntes den var den gang på 70-tallet. Vi var nemlig svært så begeistret for Bay City Rollers, og med litt trøndersk vri ble dette etter hvert til Bay City Raillar. Ikke bare var gutta der ekstremt kjekke å se på, de hadde også fantastisk fine klær. Inspirert av sin skotske opprinnelse hadde de innslag av skotskrutet stoff i nesten alle plagg. Dermed sydde vi om både dongeribukser, skjorter og hodeplagg for å uniformere oss i Raillaran.
Mim, Brak og Gosh – hemmelige navn for søster, Eli og Grete
Vi hadde hytte i skogen. Den stod på en 10 m² stor tomt som vi til og med fikk skjøte på av grunneieren. Den som hadde funnet igjen det papiret, du… Hytta bygde vi selv, med god oppstartshjelp av morfar og helt sikkert også pappa. Der overnattet vi innimellom, vi hadde kjempehemmelige møter og vi tente bål, laget mat og hadde et sted å være. Hytta fikk dessverre et trist endelikt etter noen år da en pøbel tente på den. Jeg vet godt hvem han var – vi er ikke venner på facebook, kan du si. Så vidt jeg vet finnes det ikke bilder av hytta, men det skal eksistere ett som viser morfar i arbeid da vi startet byggingen.
Som de viktige personene vi var hadde vi selvsagt også et kjøretøy. Raillarbila var en skikkelig flott doning av type Olabil. Med våre klingende gode kunstnernavn Mim, Brak og Gosh fartet vi rundt på grusveiene på haugen både tidlig og sent. Dette bildet er trolig tatt 17. mai – vi hadde (nesten) kommet oss ut av kor-uniformen og inn i favorittklærne før vi fyrte opp raillarbila som for anledningen er pyntet med bjørkeris og flagg:
Hele klubben plassert på den flotte doningen
Jeg kan ikke huske at vi noen gang kjedet oss, det var alltid noe å finne på i skogen og hjemme hos hverandre. Vi ga ut egen avis, Raillarposten (den skulle jeg også gjerne funnet igjen et eksemplar av) og vi slukte sangtekstene til våre favorittband. Vi reiste inn til byen for å se et glimt av stjernene på tv-skjermen på en musikkforretning, og vi sang høyt og ofte på bussen til og fra. Så kom vel tenårene og tok oss, og Raillaran ble bare et minne. Et morsomt og godt minne.
Med fabelaktig kjapp og god hjelp fra en ny strikkevenn har jeg endelig knekt koden for oppskriften på kronprinsesseblonde. Hemmeligheten lå i setningen
“3 huller strikkes over de 2 masker; man tar da sammen de 2 mellemste masker for at faa de 3 huller like over de 2”
som fortsatt er like uforståelig for meg. Men med en tegnet forklaring gikk lyset opp for meg. Og her er starten på de nye pulsvarmerne mine (som typisk nok er i produksjon nå som det endelig har blitt varmt ute):
Vakker hull-og-fell også mellom den ribbestrikkede skjellformen
Tone er ei skikkelig strikkeberte, ikke bare er hun ekstremt produktiv, hun er også svært dyktig og kreativ. Disse sokkene har hun laget mønster til og lagt ut på sin egen blogg for en god stund siden. Jeg falt for det delikate mønsteret og ikke minst det herlige navnet – Havskumsokker. Så nå har jeg strikket et par slike som jeg har tenkt å ha på meg når jeg slenger beina på bordet på hytteverandaen og ser utover sjøen. Om det ikke er havskum på Namsenfjorden den dagen så har jeg havskum på mine små føtter.
Myke og kjempesøte kosesokker
Tones oppskrift passer til skostørrelse 39, mine sokker til 36. Jeg brukte Alpakka-garn fra Nille, det inneholder 60% akryl og er forhåpentligvis sterkt nok til å være sokkegarn. I alle fall for sånne finsokker som nesten bare skal være til stas og kos 🙂
Vi har vært på avdelings-sosialt-samvær-tur i kveld, en superduper happening! Turen startet med fjordrafting i ræser-rib utover til Tautra, en fantastisk morsom tur. Der ute ventet både ølsmaking og en velsmakende Høn-i-øl til middag, en fantastisk kake til dessert og trivelig prat rundt bordet.
Glade turister på vei i land på Tautra
Ikke så lett å se mye av omgivelsene utendørs i stappmørket, men en liten rusletur i klosterruinene ble det likevel. Stappmette og fornøyde turister ble busset hjem. Takk for en flott tur!
På jobb har vi i mange år hatt et fantastisk frynsegode; vi får lov å trene i arbeidstiden med lønn. Dette tilbudet skal selvsagt stimulere til økt fysisk aktivitet, og jeg tror det har en viss effekt. Det er begrenset til én time i uka, og vi kan delta i omtrent hva som helst av aktiviteter. For meg har det vært inngangsbilletten til volleyball og det har vært mange – utrolig mange – morsomme treninger, kamper og lekestunder med ball. I går kastet vi oss ut i det nydelige været og inntok sandvolleybanen som ligger så fristende rett ved jobben. Ikke overraskende er kondisen min helt på bånn, litt mer overrasket var jeg over at all kraft i armene også er borte. Uffameg, nesten to år uten rørelse, trim og ball har sannelig gjort sitt. Nå må jeg skjerpe meg, altså!
Lars, Kolla og Øyvind i aksjon – se den blå himmelen da!Hvem er høyest…?Øyvind server… hvem tar’n?
Ikke visste jeg at det er forskjell på hummus og humus! Jeg var en svipptur på sykehuset for kontroll for litt siden (alt vel!) og hadde et trivelig lunsj-gjensyn med min roomie fra Røros sykehus. Vi hadde begge hørt mye skryt av Persilleriet og kjøpte mat der. Jeg ble en smule skeptisk til å skulle spise humus, som da altså viste seg å være hummus.
Dette er jo ikke mat, tenkte jeg...
Hummus med en del annet attåt, men likevel. Det smakte pyton. Det luktet pyton. Og det dryppet – på klær og sko – og luktet pyton i alle de timene som gikk før jeg kom meg hjem og fikk skiftet. Så jeg blir neppe stamkunde på Persilleriet eller noen vane-hummus-spiser. Jeg er veldig glad i grønnsaker av alle slag, men dette var bare stygt.
Jeg trenger nok aldri stå i kø her... (bilde fra persilleriet.no)
Til info; hummus lages av blant annet kikerter (ikke kikkerter) som smøres på lefser (moderne kalt wraps, på Persilleriet kalles de kubbe) sammen med andre grønnsaker som kål og lignende. Den wrap’en jeg kjøpte het feta-et-eller-annet. Jeg klarte ikke å finne noe som lignet på fetaost inni der i alle fall, heller ikke en smak som lignet.
Det hadde jeg aldri trodd – at en avblomstret orkidé skulle knoppe seg og få nye blomster i min varetekt. Men se bare her:
Først kom det knopper... så kom den første blomsten
Jeg fikk denne orkideen av gutta på jobben da de kom på sykebesøk etter ryggoperasjonen i november. Nå har jeg sagt fra om nyblomstringen sånn at de ikke trenger å komme med en ny etter neste operasjon. Da kan de heller ta med seg noe godteri. Eller en dings 😀
